Kari Bremnes har jeg hatt gleden av å høre live en rekke ganger de 15 siste årene, men i en jungel av datoer, så har jeg ikke klart å rote frem mer enn en bestemt konsert - nemlig da hun 10. november 2013 spilte sin første og hittil siste konsert på Raufoss.
Stedet var Raufoss kulturhus, eller det som vi ført kjente som kinoen. Alle de 440 billettene var solgt, så det var stinn brakke i stoffsetene da Bremnes med band gikk på scena denne søndagskvelden.
En av årsakene til at Raufoss stod på turnelista må ha vært Bremnes' eminente konsertgitarist, Raufoss' egen Hallgrim Bratberg.
Jeg hadde sett dem med samme line-up flere ganger tidligere, både i Oslo og en gang i Elverum. Kari Bremnes fikk vel kanskje litt ufortjent dårlig PR av morokarene i Team Antonsen på begynnelsen av årtusenet, men faktum er at dama trolig er en av de mest stødige live-artistene vi har i landet. Mye av takken for det skal det eminente bandet hennes ha æren for.
De har gjennom årene byttet litt på mannskapet, men da hun spilte på Raufoss hadde hun med seg samme gjeng som jeg alltid hadde sett henne med; Bengt Hanssen på tangenter og kor, Sondre Meisfjord på bass, raufossingen Hallgrim Bratberg på gitar, og den eminente Helge Andreas Norbakken på trommer.
For en sound, for en stemning, for et band! Har du hørt dem, så skjønner du akkurat hva jeg mener.
Jeg ble ikke fanget av Kari før godt innpå 2000-tallet, da jeg oppdaget platene Svarta bjørn (1998) og 11 ubesvarte anrop (2002). Låtene Sangen om fyret ved Tornehamn, Du skulle vært her, Et annet sted og Finn veien, engel ble alle fire store favoritter, som gikk runde på runde.
Jeg må innrømme at jeg aldri var der at jeg likte alt hun hadde lagd, men live ga dette meg en, kall det voksen, musikalsk åpenbaring. I tillegg skorte Kari høyt på sceneopptreden. Sensuell, mystisk, underfundig og morsom, med en høyreist eleganse og sine tunge smykker, så stod hun og sjefet over både bandet og publikum på en usynlig, men synlig måte.
Og så var det bandet, da. Min favoritt var alltid trommisen Norbakken, med sine svette og blodsprengte innlevelse og engasjement. Han brukte ikke bare trommesettet, men også sin egen pust til å skape rytmer. Hanssens tangentspill var alltid lekkert og aldri for mye, og han koret som en Gud. Og ropte som en Gud. Bare hør på låta om fyret ved Tornehamn.
Så var det Hallgrim, så klart. Det som kjennetegner en virkelig god musiker i mine ører, er når man skjønner at less is more. Gitarrunking og instrument-show offs har jeg aldri hatt sansen for, og har fortsatt til gode å høre at det tjener ei låt.
Når det er sagt; Bremnes & co. koster også på seg å ta litt av. Men det funker, som på låta med tekst skrevet av Munch, Skrik. Her uttrykkes Munchs eget sinn, og egen angst, gjennom bandets intensive oppbygning mot slutten, og plasserer deg som tilskuer og lytter i akkurat den svette og intense stemningen som en slik tekst, fra en slik mann, fortjener.
Låta spilles sogar stort sett på hver konsert. I allefall alle jeg har vært på.
Foran denne konserten hadde Kari gitt ut plata Og så kom resten av livet (2012). Der overgikk Kari seg selv, og klart det mesterstykket å gi den nordlige landsdelen dens egen, nye uoffisielle nasjonalsang i E du nord. Vakrere kan det vel neppe gjøres?
I mine ører er nok den plata også den mest komplette signert Kari. Låta Noe nytt i mellom oss er minst like fin som den er trist og ettertenksom.
Jeg tror samtidige 440, i alle aldre, fikk seg en god og mektig opplevelse på Raufoss denne kvelden. Litt morsomt var det for meg å tenke på at jeg var tilbake på stedet der jeg overvar min første konsert ever. Det var i 1984. Jeg var 7 år, og var med min søster og min mor på Bjøro Håland - av alle ting. Jeg husker ingen verdens ting av det selv, men har opp gjennom årene stadig blitt påminnet det.
Det satte sikkert sine spor. Den dag i dag koser jeg meg fælt når jeg hører Jim Reeves synge. Bjøro derimot, vel, han kan jeg godt spare meg for.
Sist gang jeg hørte Kari Bremnes live var etter albumet Det vi har. Jeg mener det var i Oslo, eller var det på Hamar? Brattberg og Norbakken var da byttet ut, og det ble liksom ikke helt det samme for meg. I tillegg var soundet mindre organisk, og jeg må med hånda på hjertet si at plata og de nye låtene ikke traff meg.
Så etter det har det ikke blitt noen flere Bremnes-konserter på meg, men børster hun støvet av Brattberg og Norbakken igjen, så skal jeg sterkt vurdere det!
En av mine favoritter i mange år. Jeg følte låta var om meg i mange år, og delvis fortsatt - så når jeg hører den bytter jeg fortsatt automatisk ut “hun” med “han”