Så var dagen endelig kommet. Årets vakreste sommer-eventyr, road trip med ungene, lå foran oss. Bilen ble pakket ferdig i går, etter at auto-reply ble aktivert for fire uker på jobb - og i dag tidlig klokka halv åtte var vi klare for landeveien.
Dagens rute var fortsatt ikke avklart. Jeg elsker å dra dit vinden blåser meg, og kun ha løse planer om både vei og destinasjon. Med ungene med på tur har jeg allikevel erfart at den gyldne middelvei er å foretrekke, så i år har vi forhåndsbestilt plass to steder, og bestemt oss for to destinasjoner. Vårt første stoppested var derimot ikke spikret, da plassen på campingen i Blekinge først var bestilt i fra i morgen søndag. Ei heller var ruta ned hogget i stein. “Skal vi kjøre om Karlstad eller Göteborg? Innenlands eller langs kysten?” Jeg ville at ungene skulle få ta valget denne gang, men det virket ikke helt som de egentlig var interessert i jobben. Evelin var mest opptatt av at vi ikke skulle kjøre for langt, mens Iris gjerne ville kjøre lengst mulig i dag - for å gjøre turen i morgen kortere.
Uten å ha bestemt oss fartet vi sydover langs E6, og ved Stange bråbestemte vi oss for å bare følge strømmen i retning Svinesund.
Frokosten hadde vi ikke rukket å innta, men vi hadde grabbet med oss to pizzabiter, som ungene hadde fått med seg fra Raufoss i går, og som ble fortært på veien.
Det var derfor stemning for litt ordentlig frokost og en god beinstrekk da vi passerte grensa - og vi siktet oss inn på senteret i Tanumshede, der vi også stoppet på vei hjem fra Göteborg i påsken.
Fattern fikk seg sin kaffe og frilla, mens ungene gikk for toast. Prisene var nær norske, så fattern formante til litt mer måtehold på pengesekken i år - og at vi skulle ha som plan å spise mer egenlagd mat på tur. Den planen har jeg for så vidt hvert år, men det er jo noe deilig med å unne seg kjøpte måltider når man først er på tur.
Vi fikk nå se. Det bar ut igjen på E6 i retning Göteborg, og vi stod snart foran et nytt veivalg. Eller tre. Straka vegen sydover på E6, i retning Borås - eller det nye alternativet: Syndens pøl - Ullared. Iris og jeg kom frem til at vi burde velge ruta etter værmeldingen. Fra et Lillehammer badet i morgensol, hadde horisonten nå grånet til, og regndråpene var klare for angrep når som helst.
Etter å ha snirklet oss forbi Göteborg via omkjøringer grunnet veiarbeid, så tok vi sjansen. Det var visst nok omtrent hipp som happ i følge Yr - regn kunne vi forvente åkkesom.
Vi vrengte av E6 rett før Varberg, og skrenset inn på en lomme ved veien. Ullared ble lagt inn på GPSen, og omliggende steder saumfart for overnattingssteder. “Det hadde vært deilig og sluppet å sette opp teltet i regnet?” -Jaaaaa!
I år hadde jeg i forkant lastet ned appen “Norcamp”, der man enkelt fikk opp campingplasser og andre overnattingssteder i nærheten på kartet. Jeg så meg ut lille Hörsjöens camping en snau time utafor Ullared. De hadde pene priser for campinghytter, og et vaskekte svømmebasseng. “Jeg ringer!”
Tre minutter senere var hytta bestilt. 585 kroner for ei natt under tak, og med kokemuligheter, var verdt hver krone. Men før det, noe som potensielt kunne velte hele feriebudsjettet alene - Helvetes forport; Ullared.
“Har dere sett han her før?”, spurte jeg unga, og viste frem et bilde av Ola Conny. Ingen bjeller. Trolig ikke på TikTok enda, med andre ord. De hadde heller ikke fått med seg realityserien. “Tenk ‘Ja, vi elsker camping’ i kjøpesenter-setting”. Fnis.
Tre kvarter senere rullet vi inn gjennom et skogsholt, og der åpenbarte det seg: Et gedigent kjøpesenter med hoteller og Gud vet hva. Som et svensk Las Vegas uten casinoer og strippeklubber.
Vi kjørte inn på et parkeringshus, og parkerte. En god del hundre meter fra inngangen. Alt ute var fullt. Ute hadde regnet tatt seg opp, men inne var det vel sol?!
Hit valfarter altså folk fra hele Sverige, og sikkert halve Europa ellers. Som et svensk Santiago de Compostela for shoppingpilgrimer. Et svensk Mekka for de som sverger til kredittkort.
Til og med tyskere i en Hippie-buss hadde funnet veien hit. Var det altså også plass til oss? Vel, vi av alle var potensielt lette bytter. Pengene brenner i lomma på alle tre dessverre, og det å bremse at ungene skulle bruke opp alle feriepengene de hadde fått av bestemor første dagen, mistenkte jeg kunne bli en kamp. Men det var jo potensielt min feil. Led dem ikke inn i fristelse.
Det vrimlet av folk i alle aldre og fasonger, og fra åpenbart alle samfunnslag, både utenfor og inni det enorme kjøpesenteret - som fikk IKEA på Rudshøgda til å se ut som en liten cornerkiosk.
“Vi tar en slik!”. Fattern grep etter en liten håndholdt handlekurv. Ei diger ei på hjul kom ikke på tale.
Vi var ikke før innafor dørene før vi var bondefanget - av billige, blå-gule kortstokker og frisbeer med teksten Ullared på. “Bare ti kroner? Kjør på!”
Så, like strategisk for de litt mindre, en diger kasse med squishies. “Kun 139 kroner??” Ok, da. Det er dine feriepenger. Men husk bestemors ord: Ikke noe fanteri.
“Dette er ikke fanteri! Hun heter Joelle!”
Storesøster lot seg friste av hyllemeter med sminke og diverse stæsj som fattern åpenbart skjønner null og niks av. Og det er for så vidt greit. Men begynner ikke lageret å bli vel stort hjemme for en 13-åring? Sky’s the limit!
Til slutt landet hun faktisk på noe ordentlig, og noe hun har ønsket seg i lengre tid - en Remington varmebørste. Så da fikk det bare gå at 3/5 av feriebudsjettet allerede var brukt opp på dag 1.
Det var fristelser til overkommelige priser så langt øyet kunne se, og vi var faktisk de mest edruelige og måteholdne i lokalet denne lørdag ettermiddagen. Folk peste rundt oss på alle kanter med fulle handlekurver, i skikkelig sånn overdreven Coop Obs-reklame stil. Alt fra damask til sodastreamere fikk bein å gå på. Og køene ved disken var samtlige evigvarende lange. Takk kjære Boris for at jeg ikke jobber eller handler her daglig!
Vi droppet to etasjer, og flere kroker av den etasjen vi bakset rundt i. Vi var skjønt enige om at vi helt sikkert kunne svidd av ei månedslønn på en time her, hvis noen først hadde truet oss til det.
I frykt for resten av feriebudsjettet, så var det på tide å komme the hell out of Dodge. Kun et lite stopp i pissregnet utafor; i “gata” utenfor som ga meg assosiasjoner til en skitten westernby fra 1880-åras New Mexico. Der saloonen og whiskeyen var byttet ut med gatakjøkken og churros - og den innpåslitne hora med rennende, klisset Nutella. Ät fett och socker tills du spyr, som Kent synger. Men digg var det. Churros-debutanter som vi var.
Nå var det nok. Regnet bøttet ned. Dag 1 av muligens 14 på veien, og været var dårligere enn på over en måned. Min flaks. Truman fucking Tandsether. Hver sommer forbanner jeg nordisk juli, og sverger at det blir den siste. Hvert påfølgende år skrider jeg like fordømt optimistisk til verket igjen. “I år dropper vi vel regntøyet, jenter?”.
Heldigvis kastet jeg oppi vanntette vindjakker i siste liten.
Guds pissepause kom betimelig til at vi ankom den lille byen Smålandstenar - også midt i ingenting. En søvnig liten plass med en stripe av hi-tech robotfirmaer i utkanten, og en ICA og en X-Tra som konkurrerte om kundene med omtrent like tomme parkeringsplasser. Evelin og jeg ruslet inn for å kjøpe litt proviant til campinghytta. “Er det kokemuligheter der, så lager vi middagen selv!”. Korv, pasta og parmesan. Carboliscious!
Tre minutters biltur fra butikken lå den lille campingen Hörsjøens. Her sjekket vi inn hos det trivelige nederlandske paret, som hadde skrinlagt Norge pga kostnadene, og funnet sitt nordiske paradis i utkanten av Småland.
“Det er rolig her nå. Dere trenger ikke sjekke ut før fire”. Her var det muligheter for både bading og lek, så ratt det.
Vi var ikke før inne i hytte nr 4 før himmelens sluser igjen åpnet seg, og regnet hamret metallisk mot beslagene. Evelin leste ivrig opp navnet på plassen igjen: Horsjøen!
Til storesøster og fars store forlystelse. “Nettadressen dems er jo horsjoencamping”, humret Iris. Godt flere i familien har den samme drøye humoren.
Jentene inspiserte sanitæranlegget mens fattern rasket sammen litt enkel lørdagsmiddag på koketoppen.
Ikke bare var det grått og regn, men jammen var det ikke kaldt også. Syntes jeg. Stakkars ungene har heldigvis blitt vant til fatterens weather rage at de virker ikke bry seg nevneverdig lenger. De lar det elegant passere gjennom øra og ut igjen. Akkurat slik de burde. Takk og pris.
Etter å ha sjekket den oppdaterte værmeldingen gikk lufta litt ut av ballongen. Torden og regn ventes i vesentlig grad helt frem til torsdag. Helt vått! Hopp i havet!
Som sagt så gjort, helt til også nedbøren kom inn - i form av cola på bordet. Da var det bare å ønske god natt. Slitne, trøtte og med sviktende kontroll på egne bevegelser. I natt skal vi ta igjen litt søvn. Og drite i å stille klokka.
Jentene koste seg med bøker på sengekanten, mens regnet fortsatte å tromme ned som doble basstrommer og etterhvert speed metal.
“Vi må begynne å spare til neste års sommerferie”, sa jeg.
“Hellas!?”, svarte Iris.
*Hellas!”, bekreftet jeg.
Så får vi se da - hva tiden bringer. Men i morgen må teltet opp et sted nede i Blekinge, og stå i en hel uke til ende. Og fattern prøver å forberede seg for worst case; regn og torden om hverandre. Hver. Bidige. Dag!
… med kjeften full av lindrende, rosa godistenner. Back to Reality - Indeed!
