Det var fem år siden jeg sist så Counting Crows igjen, men sannelig hadde ikke Jørgen Roll og Norwegian Wood fått booket inn bandet igjen til festivalen i 2008. Billetter ble bestilt like etter programmet ble kjent, og August and Everything After igjen dratt frem fra CD-samlinga.
Så er det jo slik at det i livet også blir noen skuffelser, og da nyheten kom om at Counting Crows hadde avlyst sommerens Europaturnee utpå vårparten, så var det nok en slik. Nuvel. Billettene var jo allerede kjøpt og betalt for, og selv om erstatterne Spiritualized ikke var et band jeg hadde noe forhold til, så var det om ikke annet et par andre gode trekkplastere som gjorde at humøret fortsatt var inntakt da søndagen kom, og vi satte oss i bilen på vei til hovedstaden.
Datoen var da 15. juni. Året var som sagt 2008. Nå bodde jeg på Lillehammer, og hadde nettopp levert bachelorgraden i Visuell kultur, film og fjernsyn om Gustavo Santaolallas filmmusikk. Jeg hadde fått meg jobb og kjæreste, så om skuffelsen rundt Counting Crows’ avlysning lå der bak, så var livet i og for seg ganske greit allikevel.
Og det var et stort trekkplaster fra min musikalske coming-of-age som skulle spille allikevel. De to alene hadde vært verdt turen - Counting Crows eller ikke.
Herrene jeg snakker om er for mange kanskje ukjente. Amerikanske Mark Olson og Gary Louris. Sammen var de med å stifte det legendariske Americana-bandet The Jayhawks tilbake i 1985. Et band som jeg hadde oppdaget sammen med sjangeren forøvrig etter å ha bladd i BEAT-blader på 90-tallet, og frekventert Basement Record Store på Lillehammer, som hadde en egen liten avdeling med No Depression og Americana-musikk.
Mitt første album med bandet var Tomorrow the Green Grass (1995), og det ble kjøpt inn etter å ha lest en anmeldelse i BEAT samt at låta “Ten Little Kids” var med på ei av platene som kom sammen med det legendariske norske musikkmagasinet.
Jeg digget plata steinhardt på midten av 90-tallet, og supplerte samlingen med begge deres tidligere utgivelser, Blue (1989) og den knakende gode Hollywood Town Hall (1992).
Vokalharmoniene til Olson og Louris var nær sagt perfekte, og utfylte hverandre på et strålende vis. Muligens er de fortsatt de to beste herre-harmonistemmene jeg har hørt noen sinne. I 1995 var det imidlertid også brått slutt, da Mark Olson bestemte seg for å slutte i bandet for å ta vare på og bruke mer tid på kona Victoria Williams. Hun var også artist, og hadde blitt diagnostisert med MS (Et par år tidligere hadde prosjektet Sweet Relief gikk ut ei plate til inntekt for henne, med henne låter coveret av et vell av gode artister som Pearl Jam, Lou Reed, Buffalo Tom, Maria McKee, Soul Asylum, Evan Dando fra Lemonheads, The Waterboys og så klart også The Jayhawks).
The Jayhawks som band fortsatte. Etterhvert kom de med nytt stoff, og på rad og rekke handlet jeg også etterhvert inn Sound of Lies (1997), Smile (2000) og Rainy Day Music (2003). Alle veldig gode skiver, men noe manglet allikevel. De fantastiske harmoniene signert parhestene Louris & Olson.
Etter Rainy Day Music gikk nok piffen litt ut av bandet som stod igjen også, og bandet forsvant (de trommet sammen igjen en del år senere).
Denne søndagen skulle det altså skje - for første gang på over 10 år på en scene. Gary Louris og Mark Olson skulle synge sammen igjen. Ikke under The Jayhawks, men som seg selv - og sammen med det norske bandet Seven Doors Hotel.
Olson og Louris hadde begge fortsatt med musikken som levebrød, og begge gitt ut soloplater. Gode plater, men ikke langt på nær noe i nærheten av The Jayhawks. Ikke var stemmene deres så veldig interessante isolert heller. Det var i harmonier magien kom frem. I alle fall i mine ører.
Det var disse konstellasjonene som skulle åpne ballet på Norwegian Wood, på festivalens siste dag 15. juni 2008. Klokka 14 gikk Seven Doors Hotel på scena og spilte noen av sine egne låter, før Mark Olson gikk på scena og fortsatte med noen av sine soloalbum. Deretter var det Gary Louris sin tur, med Olson med på komp.
Og så kom det, da. Det alle hadde ventet på. Så tidlig på festivaldagen at muligens kun de som visste hva som skulle skje hadde tatt seg bryet med å møte opp. De stilte seg tett sammen, og dro noen av de klassiske godbitene fra The Jayhawks-perioden.
Olson, som nettopp hadde skilt seg fra kona, hadde også med seg ei ung norsk dame på scena på djembe, ei Ingunn Ringvoll, som det etterhvert kom frem at var den nye (!) flammen til gamle Herr Olson, i tillegg til å ha vært en del av backing-bandet hans som soloartist over flere år. You do the math!
For meg var denne tidligere konserten et aldri så lite høydepunktet takket være låtene jeg fikk fra katalogen til The Jayhawks, og da med de originale harmoniene til Louris & Olson, som satt like godt da som for 15 år siden. Sammen dro de gamle klassikere som Over your Shoulder, I’d run away og den fantastiske Blue fra deres siste album sammen.
Det sier jo også litt da Norsk Rockforbund skulle oppsummere konsertåret 2008 innunder jul, og dro frem nettopp gjenforening av Louris & Olson, midt på lyse dagen en junidag i Oslo, på topp-10 lista.
Neste artist ut var litt i samme gata. Amerikanske Tift Merritt serverte koselig americana med kassegitar og sin fine røst, men så var det noe med det å skulle hoppe etter Wirkola da. Da hjalp det kanskje ikke at hun kan skilte med å ha spilt med kjente artister fra sjangeren som Kris Kristofferson, Neal Casal, Ryan Adams og Jonas Fjeld-vennene i Chatham County Line.
Men jeg husker at jeg likte konserten, uten at noen av låtene skilte seg spesielt ut.
Så skulle Counting Crows ha gått på scena. I stedet ble det altså Spiritualized. Ja, de var jo ganske legendariske, men jeg hadde intet forhold til hverken bandet eller musikken, så når jeg prøver å tenke tilbake på denne dagen i dag, så er jeg usikker på om jeg i det hele tatt klarer å få frem et eneste minne fra konserten. Det er mulig jeg var opptatt av helt andre ting. Jeg vet i alle fall at vi på et tidspunkt gikk ut av konsertområdet for å spise middag. Det var muligens midt under denne konserten, og middagen varte og rakk slik at vi også gikk glipp av norske Hellbillies, som av alle ting skulle på etterpå. Det var i og for seg greit for meg å gå glipp av de også.
Vi var imidlertid tilbake på gressbanken før kveldens siste artist skulle på scena. Ingen ringere enn selveste Alanis Morrissette fra Canada.
Jeg vil tro at alle til stede denne kvelden hadde hatt et forhold til henne på 90-tallet, da hun erobret verden med hits som Hand in my pocket, You Oughta Know, You Learn og ikke minst Ironic - som alle som seg hør og bør ble servert fra scena.
En del syntes nok de senere utgivelsene fra den kanten hadde tapt seg litt i forhold til den råsterke utgivelsen Jagged Little Pill (1995) - men jeg var - og fortsatt er - fast bestemt på at jeg i sin helhet faktisk synes at plata Flavors of Entanglment fra 2008 er hennes beste. Den digget jeg hardt da den kom, og det var jo betimelig at dette da var samme år - så alle godbitene i fra den plata fikk jeg også servert, som Moratorium, Citizen of the Planet, Versions of Violence og den helt fantastiske Tapes - kanskje min all time Alanis favoritt.
For min del kunne hun gjerne spilt enda flere låter fra den nye plata, men hun visste vel i grunn hva folk kom for å høre, og hun fikk som fortjent stormende applaus da hun utpå kvelden avsluttet konserten sin med Thank U. Det skulle jo bare mangle. Takk sjæl!
Så til tross for at Counting Crows uteble, så ble dette en minnerik og vellykket dag - mest av alt da takket være de to bussene fra The Jayhawks og en som alltid fortryllende Alanis Morrissette.