I dag kom tidenes musikalske førjulsgave fra herlige Arnemoen Gard, da de kunne publisere nyheten om at selveste Mark Olson var booket inn til å spille på Ringebu på selveste arbeidernes dag i 2025.
Jeg kastet meg rundt og kjøpte billett, og så gjorde en skokk av mine fra Gjøvik og Toten. Det gledes til å dele opplevelsen når sommeren atter en gang banker på døra - og for en gulrot å ha i disse dunkle desembertider.
Skjønt dunkelt og dunkelt. Tross et mørke ute, så er det smil og glede i sinnet fordi vi krabber sakte og sikkert mot jul. Men ikke uten prøvelser. Rett før lunsj i dag tok jeg meg en tur på Coop for å pante et par digre sekker som vi har samlet opp på jobb i løpet av høsten.
Ryktene skulle ha det til at de hadde installert en slik ny og moderne pantemaskin, som du bare kunne tømme sekken oppi - og så vente. Smooth Sailing, som man sier.
Var det virkelig så smooth? Da jeg ankom, så var det selvfølgelig ei lang kø foran maskina. I stedet for å ha flere maskiner med - kall det - enkeltløp, så fantes det nå bare denne her. Foran meg stod et par håndverkere, som trolig var ute i samme ærend. Jeg skjønte at dette ikke nødvendigvis var en effektivisering av panteopplevelsen for kundene, for det varte og rakk før maskina hadde klart å telle opp innholdet i sekkene deres.
Så jeg ventet.
Så kom det ei eldre dame og spurte hun kunne gå før meg. Hun hadde bare to flasker. Ja, så klart. Jeg er pent oppdratt, og hadde jeg ventet såpass - så kunne jeg vel vente litt til.
Da det endelig ble min tur, så hadde det også køet opp bak meg. Jeg tømte oppi to søppelsekker med tomgods, og ventet. Og ventet. Og ventet. Tellinga kjøp sakte men sikkert oppover, mens jeg delte en liten frustrasjon med mannen to plasser bak meg. “Jeg er usikker på om dette her er en god løsning”, ymtet jeg frempå. Han smilte og nikket, og sa seg enig.
Mellom oss stod ei ungjente i barneskolealder, som hadde en liten pose med pant. Hun ventet tålmodig på både meg og maskina - men plutselig brøt maskina ut i en munter melodi. En slik som Trond Kirkevaag satt og spilte på keyboardet sitt på bakrommet, fordi han trengte å rulle seg en røyk, i den gamle, klassiske pante-sketsjen.
Hva nå?
Barneskolejenta pekte på en knapp på veggen, og jeg takket for hjelpen. “Trykk her for å tilkalle betjeningen”. Og vi ventet.
Så kom betjeningen. Føk inn på bakrommet, og fikk unna flasker og bokser som sikkert hadde hopet seg opp på båndet. Akkurat slik de måtte gjøre med den gamle løsningen. Så begynte tellingen igjen. 91, 93, 95, 97 og så videre.
Etter en god stund med taus beundring over hvordan vi gang på gang klarer å koke opp smarte løsninger som setter samfunnet et nytt skritt tilbake, så var tellinga endelig ferdig. Ut kom en lapp, men også sju flasker som maskina ikke ville godta.
En del av disse var legitime. De hadde litt væske igjen, og det ville ikke maskina godta. Greit nok det, men noen var helt tomme, og kjøpt og betalt for i norske butikker. Hvorfor de kom i retur vet nok heller ikke Gudene.
Jeg slapp jenta foran meg, og helte ut innholdet i de flaskene som hadde det. Det ble ikke aktuelt å stille seg tilbake i køa, så som en takk for hjelpen spurte jeg jenta om hun ville prøve å pante flaskene igjen - så skulle hun få den ekstra panten. Jenta lyste opp, og sa takk. Jeg smilte tilbake og gikk.
Mennesker og maskiner endres stadig vekk. Ikke alltid til det bedre. Da er det deilig å finne frem igjen litt tidløs musikk, som låter like godt i dag som da den ble gitt ut.
Arnemoen-aktuelle Mark Olson var i sin tid kompanjong med Gary Louris i det legendariske Minnesota-bandet The Jayhawks, som var av stor betydning for meg gjennom deler av 90-tallet.
I 2000 ga de ut plata “Smile”, og den kom til meg da jeg stod ved pantemaskina tidligere i dag. Jeg er ingen fan av nyttårsforsetter. Det er stort sett lovnader som man bare blir skuffet av å ikke holde.
Jeg kan allikevel ha som et mål for meg selv at jeg skal prøve å bruke mindre energi på alt jeg ikke får gjort noe med. Være seg panteautomater, folk som ikke bruker parklys, eller krympflasjon.
I det store bildet så betyr det vel ingenting. Så hvorfor ikke bare smile? Akkurat slik Mark Olsen & co. minner oss på i tittellåta fra 2000.
You don't really have a problem
(Chin up, chin up)
In your hour of despair
And smile when you're down and out
(Find something inside you)
Smile when you're down and out
(Find something inside you)