Hvis Tom Waits og Nick Cave hadde fått et musikalsk barn sammen, så kunne avkommet meget vel ha vært svenske Andi Almqvist.
Skåningen ble født utenfor Malmö i 1968, og debuterte som plateartist først som 37-åring med «Can’t stop Laughing», utgitt i oktober 2005. Før det hadde Almqvist livnært seg som avistegner for Sydsvenskan og illustratør for diverse bokomslag.
Ved siden av dagjobben fartet han rundt på obskure puber som trubadur, men spilte stort sett coverlåter. I følge eget utsagn var han godt opp i 30-årene før han mestret å skrive ei god låt - men da løsnet det også virkelig. Almqvist er nok fortsatt et ubeskrevet blad for de fleste her til lands, selv om det etter hvert har blitt fem studioalbum, hvorav det siste kom ut i 2018 - og var hans første på svensk.
For 11 år siden i dag, 28. oktober 2009, ga Almqvist ut albumet «Glimmer», og det ble på mange måter hans lille gjennombrudd. I kjølvannet av utgivelsen spilte han blant annet også i Norge, som oppvarmer for Mark Lanegan (fra Screaming Trees) og Kaizers Orchestra. I tillegg ble han hentet inn som oppvarmer for 16 Horsepower rundt om i Europa.
Almqvist har en forkjærlighet for det mørke. Stemningen i musikken gjør at jeg får følelsen av å vandre rundt i Gotham City. Det er regn, det er grått, det er bakgårder, det er samfunnets skyggesider - men det lyser i noen av vinduene. I stedet for å renne ned metropoler som New York og London, så trekker Almqvist seg mot kneiper i Wien, Praha, Budapest og Amsterdam.
I sistnevnte by, som jeg selv har besøkt utallige ganger og har mange flotte minner fra, skrev han også låta «Amsterdam», som i mine ører kanskje er den beste på 11-års jubilanten «Glimmer». Låta bør også være en fin introduksjon til artisten Andi Almqvist, og går ut til alle som er glad i god musikk og låtskriving.