Allerede fra første låt hadde Olivia Rodrigo hele arenaen i sin hule hånd. Både hun, bandet og alt av staffasje rundt var profesjonelt til fingerspissene, og selvfølgelig skreddersydd for arena-formatet.
Wow, for en fantastisk avslutning på helga det ble, i selskap med walisiske Novo Amor og et fullsatt Sentrum Scene.
Fredag 19. april var det endelig dags for en ny tur til Ringebu og idylliske Arnemoen Gard. På plakaten stod den svenske artisten Jesper Lindell, sammen med sitt backing-band Brunnsvik Sound - hvis navn er tatt fra Lindells hjemsted utenfor Ludvika i Dalarna.
Allerede 6. januar 2016 fikk vi servert årets beste konsert her oppe på bjerget, da amerikanske Jason Isbell gjestet Sentrum Scene sammen med sitt backingband The 400 Units.
Til jul i 2018 så hadde jeg kjøpt billett til Ry X-konsert på Rockefeller til min gode kompis og søskenbarn Jan Erik, som i mars 2019 fikk ta på seg Estragon-hatten igjen og bli med innover til Tigerstaden, og en konsertopplevelse utenom det vanlige.
Jeg hadde faktisk aldri hørt noe særlig på Erlend Ropstad før jeg til jul i 2018 fikk billett til konsert på Rockefeller i julegave av en god kompis.
Endelig - 18 år etter forrige gang - var Counting Crows tilbake på norsk jord. Jeg var på konserten for 18 år siden, og jeg var så klart til stede da de høsten 2022 kom tilbake til Norge, og spilte en fantastisk konsert på Sentrum Scene i Oslo.
To dager etter konserten med Julien Baker var det klart for nok en konsert for en sulteforet Tandsether etter koronoa-pandemien. Jeg var også tilstede da Bear’s Den spilte sin siste konsert før nedsteningen - på samme sted; Parkteateret i Oslo.
21. april 2022 fartet jeg innover til Oslo for å jobbe to dager på Myrens, der også Den norske filmskolen har lokaler. Oslo-jobbingen var godt timet med at jeg senere samme torsdag kveld hadde billett til konsert med amerikanske Julien Baker på Parkteateret.
Den 22. mars 2022 tok jeg toget innover til Oslo for å se Noah Gundersen live for andre gang. Som sist var det John Dee som var stedet, og denne gangen kom han uten oppvarmer, men hadde med seg en kompis som kompet ham på tangenter.
Søndag 15. mai 2022 fartet jeg innover til Oslo sammen med Estragon, denne gang i Mortens skikkelse, for en helaften med det beste fra to verdener. Først play-off kamp med mitt kjære Swindon på en pub i Markvegen, før det litt senere på kvelden var klart for mitt første live-møte med en av mine store favoritter, texaneren David Ramirez.
Helt siden en stund før pandemien slo inn over oss tidlig i 2020 hadde jeg blinket meg ut Arnemoen Gard i Ringebu som et valfartssted for god musikk rett opp min gate.. I kveld var kvelden - på Kassi Valazza med band.
«Dætta vaitte n’ Bob Dylan vettu! Dætta var en eldgammal Robert Zimmerman!» Ordene kom fra en smått provosert Estragon, som gjennom siste halvdel av konserten nesten måtte fysisk holdes igjen fra å forlate lokalet. Og han hadde så rett, så rett.
Når landet og verden forøvrig nå er i lock down og beredskap mot Korona-pandemien, så er alle konserter fremover avlyst - og flyttet over på sosiale medier. Fredag skulle jeg dratt til Oslo på konsert, men den er forståelig nok avlyst. Da mimrer jeg heller tilbake til fjorårets store konsertopplevelse i mars måned.
Jeg vokste opp på det som rent objektivt må være et av de flotteste stedene sør for Polarsirkelen, nemlig på Sivesindhøgda, midt mellom Eina og Bøverbru i Vestre Toten kommune - noen øksekast nordøstover gjennom skogen fra det opprinnelige “brøttet" til bilopphuggingsfirmaet Vazelina, som Arnulf Paulsen startet opp i 1973.
Årets første konsert for min del fant sted onsdag kveld. Estragon, denne gang Morten, hadde fått billett i 40-årsgave, og vi haiket innover med Fru Estragon, som skulle på jobb i Oslo dagen derpå. Kveldens mål: Noah Gundersen på trivelige John Dee.
Torsdag 28. november 2019 satte Vladimir og Estragon seg i bilen med adresse Parkteateret, Oslo. Der skulle de få med seg det britiske bandet Bear’s Den sin siste konsert for året, etter en turne som startet i New York i sommer, og som altså endte i Oslo denne kjølige novemberkvelden.
Men før vi fikk gleden av å oppleve Bear’s Den skulle Estragon være så heldig å treffe på to brødre fra forskjellige mødre, og vi skulle få et overraskende flott møte med den unge trioen Flyte fra London.
Onsdag 30. oktober fartet Vladimir og Estragon innover til Tigerstaden etter jobb.
Målet var Parkteateret. Den gamle kinoen ved Olaf Ryes plass på Grünerløkka har de siste årene tatt steget opp som en av byens mest spennende scener, og denne kvelden skulle de få besøk fra både Nederland og England.
30. november 2005 var en gjeng fra “Visuell kultur, film og fjernsyn” på tur til Amsterdam for å overvære IDFA - International Documentary Film Festival Amsterdam. Tilfeldigheter skulle ha det til at norske Ralph Myerz & The Jack Herren Band samtidig skulle spille konsert på den legendariske scena “Paradisio”
Onsdag 27. juli 2005 - midt i fellesferien - stimlet 40,000 seg utendørs på Valle Hovin for å ta imot de irske rockelegendene U2. Alle de 40,000 billettene ble revet vekk på en liten formiddag. Prisen var stiv til 2005 å være; 695 kroner for en billett + billettavgift.
24. november 2002 så jeg Coldplay live i Oslo Spektrum. Bandet hadde nettopp begynt å bli “store”, og gikk fra å spille på Rockefeller tidligere samme år, og til å fylle Oslo Spektrum til randen.
Kari Bremnes har jeg hatt gleden av å høre live en rekke ganger de 15 siste årene, men i en jungel av datoer, så har jeg ikke klart å rote frem mer enn en bestemt konsert - nemlig da hun 10. november 2013 spilte sin første og hittil siste konsert på Raufoss.
17. november 1999 fartet jeg innover til Oslo sammen med en kompis for å høre den legendarisk Black Flag-vokalisten og alt-mulig-mannen Henry Rollins stå og fortelle historier om rockelivet med en punk-stand-up-comedy punch.
Midnight Choir har jeg sett live flere ganger, men de har spilt så mange konserter, at jeg ikke klarer helt å finne tilbake til alle, og heller ikke hvilken som var den første
Jeg fikk min første lekegitar før jeg hadde begynt på barneskolen og min første ekte gitar da jeg var rundt 13, og ble jeg ikke fotballproff, så skulle jeg bli rockestjerne. Jeg ble ingen av delen, men begge deler har allikevel fulgt meg gjennom hele livet, og på mange måter formet meg til den jeg er i dag. Og jeg fikk faktisk muligheten til å spille live én gang - i Fredrikstad av alle ting; en helt vanlig junilørdag i 2002.
En helt vanlig, småsur tirsdagskveld i hovedstaden. To tullinger fra Toten har tatt turen innover for å dra på konsert midt i arbeidsuka. Bandet som stod på scena denne kvelden var kanadiske Our Lady Peace. Bandet var allerede så store at de solgte ut store stadioner i hjemlandet, men i Oslo kunne de nok vandre ganske anonymt rundt.
Torsdag 29. juni 2000 var jeg i Oslo Spektrum for å se og høre de gamle 90-talls grunge-heltene i Pearl Jam for første og siste gang
Høsten 2002 sprakk nyheten i Oppland Arbeiderblad om at noen faktisk hadde klart det mesterstykket å booke mine svenske favoritter Kent til å spille konsert i verdens største publikumshall i fjell - Gjøvik Olympiske Fjellhall.
Jeg oppdaget det svenske bandet Kent med plata “Isola” (1997). Det ble en øyeåpner for meg, og en livslang musikalsk forelskelse.
Jeg oppdaget Rosie Thomas med hennes nydelige debutalbum When we were small (Sub Pop, 2001) på begynnelsen av århundreskiftet en gang, og ble umiddelbart dypt fascinert. I god, gammeldags Andy Kaufman-stil så fikk jeg ikke helt tak på henne, og det gjorde egentlig bare fascinasjonen større.
Et av mine klareste 90-tallets minner når det gjelder oppdagelse av ny musikk var da jeg stod ved lyttedisken på Bennis på gamle City kjøpesenter vis a vis CC martn på Gjøvik, og ble anbefalt å ta en lytt på ei ny plate av et band som het Counting Crows.
Den 2. november 2005 entret den islandske kvartetten Sigur Ros scenen på selveste Oslo konserthus, og godt plantet i de behagelige stoffstolene, en håndfull rader fra scena, satt jeg.
Fredag den 1. juni 2007 stoppet verden for et lite øyeblikk, og det av alle ting her på Lillehammer. I byens storstue fra OL-1994, Håkons hall, var det duket for en smått sensasjonell begivenhet.
13. desember 1999 stappet jeg en bil full og dro til Rockefeller i snødrevet for å for første gang se og høre en av mine 90-talls favoritter Live - men det var oppvarmingsbandet som blåste oss alle av banen - de for oss da totalt ukjente guttene i Muse!
Tre ganger har jeg sett Heather Nova live, og fått med meg både Madrugada og Ben Christophers på kjøpet. Dessverre har mye gått i glemmeboka, men noen fragmenter sitter igjen.
Den lavmælte trioen Low fra Duluth, Minnesota, fikk jeg første gang gleden av å overhøre live på det smått legendariske konsertstedet So What! på Lille Grensen i Oslo. Datoen var 5. mars 2001.
Den 12. april 1996 spilte Smashing Pumpkins sin første konsert i Oslo Spektrum, og da var en ung og lovende Vladimir på plass.
Min første og siste festivalopplevelse med overnatting kom sommeren 2000, da en kontigent fra Gjøvik/Toten dro østover for å få med oss synth/industri/goth/rockefestivalen i Folkeparken i Arvika. Det ble omtrent akkurat slik vi forventet - ell er ikke: et gjørmebad av dimensjoner!
Sommeren 2006 var det nok en gang dags for en tur til Frognerbadet og Norwegian Wood. Søndag 18. juni var merket av i kalenderen, og hovedattraksjonen for min del var ett av mine favorittband, svenske Kent.
Det var fem år siden jeg sist så Counting Crows igjen, men sannelig hadde ikke Jørgen Roll og Norwegian Wood fått booket inn bandet igjen til festivalen i 2008. Billetter ble bestilt like etter programmet ble kjent, og August and Everything After igjen dratt frem fra CD-samlinga.
Tre år skulle det gå før jeg fikk sjansen til høre Counting Crows igjen. Da programmet til festivalen Norwegian Wood 2003 ble kunngjort, så var det bare å bestille billetter tvert. Kanskje jeg nå endelig skulle få høre Round Here live?
Lørdag 16. november var det duket for nok en konsert på flotte Arnemoen. På programmet denne kvelden stod Bergensbandet Kristi Brud, som i all hovedsk består av tidligere medlemmer av Hjerteslag