Tradisjon tro spratt både liten og stor opp alt for tidlig i dag, for å sammen møte den barnlige gleden og spenningen ved at det endelig er julaften. Årets høydepunkt for hele den lille gjengen min.
Vi har til sammen erfaringene av 160 julekvelder bak oss, og den eldste i flokken gyver nå på sin 90. i rekken.
En god del er nok anderledes, radikalt sådan, siden hun feiret sin første julaften på Mons-Narum i 1935, litt over 11 måneder gammel.
Noen ting er også relativt likt. Som at vi skal meske oss med ribbe litt senere i dag. Om enn ikke fra egen gris, men fra frysedisken på butikken. Vi fem som skal sitte tilbords i ettermiddag er ingen storspisere, så derfor føles det også som litt perler for svin - pun intended - å gå all-in på ei dyr svineribbe. Spesielt etter å ha lest anmeldelser i ukene før jul om at en del av de fryste ribbene har minst like god kvalitet som de ferske og dyrere. Det eneste vi har vært bevisst på, er at grisen er norsk.
Ribba står nå og godgjør seg i ovnen, mens resten av huset er samlet rundt stuebordet. Det var undertegnede som gikk først inn i stua da vi stod opp for ei stund siden. Det har blitt en tradisjon det også. Jeg lister meg inn, og tenner lysene på juletreet - og deretter åpner jentene døra, og med stjerner i øynene iakttar juletreet og gavehaugen som på uforklarig vis har samlet seg under treet i løpet av natta. Innerst ingen er det nok ingen som tror på nissen lenger, sånn på ekte - men ingen vil heller ikke helt innrømme det. Er det ikke fint å fortsatt kunne tro? Jula som konsept er jo tuftet på nettopp det. Tro.
I tillegg til tro, så kommer også håp og glede. Jeg gleder meg til ribba. Håper på sprø svor. Tror faktisk jeg nailer det i år. Vi gleder oss over de faste, tradisjonelle juleprogrammene på fjernsynet, mens vi små smått dekker til et felles frokostbord. Jeg håper å kunne senke skuldrene sammen med med resten, og glede meg over godt selskap og en lang, lang, lang dag. Der vi suger inn hvert minutt, hvert sekund. Nyter. Fyr i ovnen. Innholdet i julesokken i fanget. En julebrus før lunsj i bare pysjen. Kalle Anka & vennene hans på Svensk TV. Bernt Feldreich som synger “Ser du stjärnan i det blå”. Knut Risan som dubber liten og stor i den originale “Tre nøtter til askepott”. Julequiz. Brettspill. Hvilepuls. Kanskje til og med et nissebesøk?
Her akter vi å beholde pysjen på til etter at stemora har havnet i den kalde elva, og prinsen fått sin uimotståelige askepott. Så skal vi etterhvert også få på oss finstasen.
Dagens låt kunne vært en av to signaturlåter på denne dag. Bernt Feldreich sin utgave er ikke å finne på Spotify, så derfor blir det i stedet ei låt fra tsjekkiske “Tre nøtter til askepott”. Når denne låta strømmet ut i stua - ja, da gikk det virkelig opp for meg at det endelig igjen er jul på ekte!
Ha en vidunderlig og magisk julekveld der hvor du er.
Riktig god jul fra The Tandsethers - på 10, 14, 47 og 89.