Midnight Choir har jeg sett live flere ganger, men de har spilt så mange konserter, at jeg ikke klarer helt å finne tilbake til alle, og heller ikke hvilken som var den første. Konserten på Rockefeller den 28. mars 2003 var ikke den første, men trolig den siste. Jeg var i alle fall der. Såpass vet jeg. Tror jeg.
Nok en gang var det en gjeng av oss fra Gjøvik som dro innover. Midnight Choir stod høyt i kurs for de fleste av oss i gjengen, og spilte de i Oslo på den tiden - så gjorde vi alle vårt for å få det til å klaffe med tur.
Chris Eckman, fra legendariske The Walkabouts, skulle varme opp. Kompisene mine i Silvertongue hadde muligens allerede her etablert kontakt med Chris på dette tidspunktet, eller om det var etter denne konserten de gjorde det. Det husker ikke jeg, men det tipper jeg de har kontroll på? Uansett skulle Chris, som hadde vært produsent for Midnight Choir side Olsen’s Lot (1996), ende opp med å produsere Silvertongue sitt eneste full-lengde testament, den fantastiske plata Diamond Sky (2008).
Eckman var opprinnelig fra Seattle-traktene, og var sammen med Carla Torgerson en del av byens musikkmiljø før grunsjen. Etter The Walkabouts flyttet han til Ljubliana i Slovenia, og etablerte seg der - og fikk dermed også fotfeste som produsent for band i Europa, og som var tilknyttet det tyske plateselskapet Glitterhouse Records.
Han er også kjent for samarbeidet med en rekke Tuareg-artister, fra nordlige Mali, som blant annet ørkenrockerne Tamikrest.
Nok om det, jeg var her for å se og høre Midnight Choir. Jeg kan ikke huske så mye av settet til Eckman, men det kan tenkes at han dro frem igjen noen låter fra The Walkabouts-katalogen i tillegg til sine sologreier.
Jeg oppdaget faktisk Midnight Choir ved en ren tilfeldighet da jeg kjøpte Olsen’s Lot på en bensinstasjon på Raufoss sent en natt, trolig på vei hjem i fra en sen seanse på pøbben. Plata ble en viktig del av midt liv på 90-tallet, og jeg fikk et sterkt forhold til bandet. Da de i 1998 ga ut oppfølgeren Amsterdam Stranded så gikk det rett inn i hjerte og sjel. Plata står selv i dag frem som en av mine absolutte favoritter, og den er smekket med gode låter. Det var vel i kjølevannet av denne plata jeg første gang også var på konsert med dem.
Jeg husker i allefall at jeg var stasjonert i HMK Garden på Røa da plata ble utgitt, for jeg var på en gratis mini-konsert på gamle Free Record Shop nederst i Karl Johan, og fikk tak i en plakat som jeg da fikk signert av trioen. Den ble med trygt hjem til Bøverbru etter en perm, og ble innrammet - og jeg hadde den med meg ganske lenge i livet. Dessverre er den forlengt blitt borte. Sikkert kastet i forbindelse med en eller annen flytting. Dessverre.
Tilbake til 2003. Midnight Choir hadde nå rukket å gi ut ytterligere to studiealbum, Unsung Heroine (2000) og helt ferske Waiting for the bricks to fall (2003).
De åpnet konserten med en intro fra en av mine favorittkomikere Bill Hicks, hvis raljeringer slo ut i fra høyttalerne, før gutta selv gikk på scenen.
Telemarkstrioen Midnight Choir har alltid vært et festlig, interessant og litt pussig skue - da de tre kara stort sett har hatt hver sin helt egne stil. Ikke noe danseband-matchende dresser her i gården. Vokalist Paal Flaata, med sin kvinnebedårende sjarm, et rødvinsglass i hånda, slørete blikk etter lit for mye jazztobakk, og alltid staselig antrukket, muligens på grunn av hans idolisering av Elvis. Så hadde man hjernen bak musikken, Atle Bystrøm, som var den introverte gitaristen, med artistnavnet Al De Loner, som stod krumbøyd over gitaren, stort sett litt i bakgrunnen. Og så var det broren hans Ronny Bystrøm, med artistnavnet Ron Olsen, som spilte bass. Da ofte kontrabass, og ofte med bue - men som tydeligvis var den mest alternative av dem. Noen ganger oppkledd som om han var med i et Krishna-opptog, andre ganger bare i vide gevanter eller joggebukse. Noen trommis hadde de ikke, så her dro de med seg litt forskjellige når de skulle spille live. Denne kvelden var de Lee Harris fra bandet Talk Talk.
De åpnet denne konserten med Snow in Berlin fra Unsung Heroine, før de fortsatte med den mektige, nesten religiøse hymnen Will you carry me across the water. Videre spilte de Violence of the world, før første låt fra Amsterdam Stranded-plata kom - den nydelige October 8.
Deretter gikk det kast i kast med gode låter som Last Chapter, Jeff Bridges fra Olsen’s Lot, Calling the Land og den lange, og litt seigslentrende Muddy Rivers of Loneliness.
Jeg husker ikke detaljert fra konserten, men jeg vet at jeg alltid koste meg gløgg ihjel på Midnight Choir-konserter, og nøt hvert sekund av musikken. De var alltid gode live, og Herr Flaata sang jo som en Gud, uavhengig av hva han hadde innabords.
Konserten fortsatte med Motherless Child, Bayview og Talk to me, før de igjen hentet frem en av godlåtene fra Olsen’s Lot, nemlig Sisters of Mercy.
Så kom de to låtene som kanskje var mine absolutte favoritter på rad; Mercy of Maria og tittelsporet Amsterdam Stranded. Jeg var nok en gang i den musikalske himmelen!
Det er mulig at de her på et tidspunkt ble klappet av scena for å gi et ekstranummer. Det er ikke spesifisert i arkivene jeg finner, som er det jeg må lene meg på i forhold til å huske set-lista fra konserten. De avsluttet i alle fall med Mercy on the Street, fra det selvtitulerte debutalbumet fra 1994, og til sist Painting by Matisse, før det var takk og farvel.
Det er mulig vi var så mange fra Gjøvik at vi hadde flere biler innover. Det husker jeg ikke helt. Jeg husker som sagt heller ikke om det var på denne konserten Stig og Svein Morten havnet backstage for å snakke med og møte Chris Eckman i forbindelse med et mulig samarbeid. Det er mulig det var senere, men hvis dere husker, så er det bare å korrigere her.
Jeg mistenker kanskje at dette var siste gang jeg så og hørte Midnight Choir live. Bandet ga seg så tidlig som i 2004, til min store forargelse. Det jeg imidlertid husker er at jeg kjøpte billett da bandet gjenoppstod, og skulle gjenforenes for én eneste konsert i 2016. One Night Only.
Det måtte jeg jo bare få med meg. Men av en eller annen grunn, sikkert på grunn av logistikk rundt jobb og to barn i da en fersk singel-pappa tilværelse, så endte jeg opp med å selge billetten min.
Det skulle imidlertid vise seg at lukta av sagmugg fristet bandet utpå til å ha ytterligere konserter, så jeg fikk på nytt flere muligheter - men fikk det igjen aldri til å passe. Så enn så lenge står konserten i mars 2003 mest trolig som den siste gangen jeg så bandet live.
Nå har det vært stille fra dem lenge, men det er lov å håpe at de igjen en vakker dag kjenner lukta av sagmugg.Jeg lurer på om det ikke var i 2019 de sist stod på en scene.
Konserten i 2003 ble forøvrig gitt ut på DVD i etterkant, og den har jeg i hylla oppe hvis jeg vil mimre tilbake.