Mens Estragon fortsatt lå og dro tømmer i overkøya, så sneik n’ Vladimir seg ut allerede i 7-tida. Da hadde jeg allerede vært innom dusjen, og var klar for en ny dag.
Ok, det er ikke særlig populært å kalle seg Vladimir for tida. Ser den. Men til alle som tror det bunner i russisk sympati: Nei, nei - det er fra Samuel Beckett. Vel, jeg sneik meg inni lomma på shortsen som Estragon sirlig hadde brettet og lagt ved sengekanten, og lurte ut bilnøklene. Hadde jeg tenkt å dra min kos? Neida, men jeg var sugen på en morgenpris og litt frisk luft, så da måtte jeg inn og hente Generalen. Burde vel slutte. Burde jo det. En vakker dag når sola kan gi meg ro og nytelse over tid.
Jeg smatt oppi ei bleie, tok med meg penn og kamera, og ruslet de 300 meterne ned til stranda nedenfor annekset. Noen regndråper falt fra oven, mens vinden tok godt tak i capsen. Sola stakk glimtvis frem langs Hallandskysten, men summa summarum var det ikke mye annet som minnet om juli.
Bølgene slo innover den langstrakte stranda, som brer seg langs kysten helt ned til krummingen like sør for her; Båstad - kjent for tennis og rikfolksturisme.
Jeg hadde sett meg ut en geocache som skulle ligge i nærheten, og gikk rett på den takket være et godt hint. Dermed ble nr 202 loggført og fotografert.
De hvite skumtoppene i havet, og den kraftige vinden, gjorde at både bading og eller vassing var uaktuelt.
I stedet småjogget jeg i lave sko opp igjen til annekset, forbi skilter som meldte om at naboene fulgte med. En liten hare løp over veien, men utenom det tror jeg ikke at jeg ble iakttatt.
Jeg kikket innom kjøleskapet på utsiden - der vertskapet hadde lagt inn dagens frokost, som var inkludert i leia. Der var det smilende egg, juice, fersk og frisk frukt, pålegg, brie med mer. Fantastisk!
Jeg sneik meg inn igjen for å koke vann til kaffe, og så at Estragon nå også hadde våknet, og tok morgenstrekken sin i overkøya.
Jeg tok med meg kaffen ut, og nøt en bedre frokost i le for vinden. Da fikk jeg heller leve med at det ikke var sol, og at jeg fikk selskap av to små veps som også hadde lyst på jordbær.
Estragon kom seg etterhvert også i dusjen, og smått om senn var vi klare for utsjekk, og veien videre. Neste på agendaen; få sjekket ut steinsprutskaden på et bilglass-etablissement før fergeleiet i Helsingborg.
Mens jeg sprang en tur bort på nærmeste ICA, så ble Volvoen kjørt inn, og en smørblid svensk sesongarbeider fikk reparert steinsprutskaden etter beste evne. Dermed var vi snart klare for kontinentet!
Vi droppet ferge fra Helsingborg, og kjørte ned over Øresundbroen i stedet.
Derfra kostet vi på til fergeleiet i Rødby, mens billett til overfarten ble bestilt på nett. Hvordan løste vi må egentlig ting før smart-telefoner?
Vi ankom fergeleie ti over tolv, i godt selskap med andre totninger på tur.
Billetten vår var egentlig til 12.45, men vi fikk komme med på avgangen som skulle gå 12.15. Da hadde allerede Estragon labbet på do, så han ble oppringt med beskjed om å komme seg tilbake til bilen - mens mannen som måtte vente i bilen bak hyttet med nevene.
Ombord på båten var det et lite kaos med folk, men i den vakre kafeen fikk vi satt rumpa nedpå. Jeg kjøpte meg en kaffe og ei eplekake, mena Estragon gikk for noen danske fries.
En obligatorisk tur innom skattefrittsjappa ble det også tid til, uten at de tjente noe på oss to denne gangen. Hugo Boss solbriller kunne jeg ikke finne noe sted.
45 minutter etter at ferga la fra kai i Danmark, så dokket vi i Tyskland. Endelig!
Turen inn mot Lübeck gikk sakte, men det var spennende å bare se og kjenne på følelsen av å være i et nytt og spennende land. Vel, Estragon har stadig vært i Tyskland i jobbsammenheng, men jeg har ikke vært ordentlig på tur hit siden 20-åra. Kiel-ferga telles ikke.
Vladimir blåste litt ut av ørene da han sa himmelen tjuknet til. Ikke si vi har tatt med oss været fra Norge?
Hovedveiene gikk utenom de større byene, og vi hadde egentlig planer om å komme lengst mulig - så vi gikk glipp av mange, sikkert fine byer langs veien. Første stopp i BDR var på en rasteplass før Hamburg.
Planen var å gå på do inne på kroa, men nede i kjelleren stod ei gammel dame og krevde 70 cent for at folk skulle få gjort sine ærend. Ellers takk, jeg holder meg. Mens Estragon på sin side punget ut, så ventet jeg oppe i kafeteriaen, mens jeg kikket på utvalget. Konklusjon: Dyrt. Nesten 4 Euro for en is tilnærmet lik vår kroneis. Ellers, takk.
Jeg fikk et lite øyeblikk lyst til å kjøpe meg ei kartbok, siden Google Maps i lengden blir litt smått og slitsomt - men til 29.90 stod jeg over det også. Ikke får jeg opp overnattingssteder langs veien like enkelt i bladformatet heller.
Vel, vi tok en fem-minutter på en benk utafor før vi kastet oss inn i Volvoen og duret videre. Tidvis gikk det svinfort. I Tyskland er det på flere veier delvis fri fartsgrense, og selv om det også her gikk litt for mye i rykk og napp grunnet alle trailerne sonm absolutt skulle kjøre forbi andre trailere, så lå vi flere ganger og cruiset i minimum 130. Det skremte ikke de lokale fra å suse forbi oss på venstre side, flere i hastigheter som nok nærmet seg, om ikke bikket, 200.
Vi innså raskt at vi ikke kom til å klare sydlige Tyskland i løpet av dagen. Vi kom oss litt for sent avgårde for det. Vi tastet inn Leipzig som et tentativt mål for dagen, men håpet kanskje på å komme oss enda lenger.
Like før Hannover fikk vi dog litt nok av Autobahn. Hovedveiene er jo ikke akkurat spennende, og McD-skilter og gressvoller kan man jo se hvor som helst ellers. I tillegg måtte vi snart få oss noe middag. Vi bestemte oss for å ta en - på kartet - snarvei gjennom tysk kulturlandskap; mellom A7 og A2.
Litt av moroa var at vi da kunne passere Bergen!
Det var blendende fint på den tyske landsbygda, men det gikk også merkbart tregere. Titt og ofte havnet vi bak en lokal bonde, og måtte bare ta tiden til hjelp. Gjennom de små tettstedene - såkalte dorfs - måtte vi ned i 50, og noen ganger 30 - og her stod det ofte godt kamuflert fotobokser i gammeldags Stasi-design.
Bergen var en hyggelig liten by, på snaut 17000 innbyggere. En kikk på nett, og jeg fant ut at det var her i området Anne Frank i sin tid døde. I Bergen-Belsen konsentrasjonsleir.
Rett i utkanten av småbyen passerte vi også en større krigskirkegård, og byens militære historie inkluderte også en nå nedlagt, større britisk NATO leir.
Vi valgte imidlertid å ta middagen i neste by. Celle var en litt større by, på i overkant av 70 000 innbyggere. På Google Maps så gamlebyen veldig fin ut, så vi tok sjansen og parkerte i et parkeringshus rett utafor de gamle byportene - og tuslet innafor.
Og, wow… for ett sted! Jeg måtte inn og google litt mer, for her satt virkelig historien i veggene. Nydelige bindingsverk-hus fra gammel dato omkranset oss der vi spankulerte rundt, på jakt etter både minibank og et middagssted. Det viste seg at byen ble stiftet så langt tilbake som i middelalderen - på 1200-tallet, og til og med en gammel dansk-norsk dronning skulle visst nok være begravd her.
Byens eldste hus var fra 1500-tallet, og fortsatt godt bevart. Her var det også fine kirker og slott, som vi dessverre ikke fikk tid til å se på denne gangen.
Langs de smale, gammeldagse gatene lå det også mange tradisjonelle tyske kneiper og restauranter. Hakket mer spennende enn moderne kjederestauranter. Schnitzel står på ønskelista når jeg først er i Tyskland, men i dag gikk vi for pizza - som fristet Estragon mest.
Det angrer jeg absolutt ikke på, for pizzaen på Restaurant Primavera var en av de bedre jeg har smakt ute - og med en legendarisk god bunn. Det ble heller ikke feil med et lite glass øl til maten. Prisen var det egentlig ikke noe å si på inkludert drikke - snaut 15 Euro på hver. Ølen kostet faktisk ikke stort mer enn flaska med cola.
Etter å ha spist oss gode og mette, så bar det ut på landeveien igjen. Denne gang først i retning A2, som skulle frakte oss forbi kjente byer som Braunschweig, Wolfsburg og Magdeburg - før vi tok videre av på A14 forbi Halle, for så å koble oss inn på A9 utenfor Leipzig - en vei som går straka vegen sydover til München.
Det å kjøre gamle DDR var et bevisst valg, da det hørtes mer spennende ut enn å kjøre lenger vest. Det passet også best i forhold til de langsiktige planene våre noen dager frem i tid. I alle fall i følge Google Maps. Hvordan klarte vi oss uten før i tiden?
Klokka nærmet seg 21 da vi nærmet oss Leipzig. Estragon begynte å bli sliten av all kjøringen, i dyp konsentrasjon med biler tidvis på begge sider av seg på 3-feltsen. Vladimir begynte å sjekke diverse apper. Mange av campingplassene nedover tok ikke i mot gjester etter klokka 18. De fleste hadde også for lengst stengt resepsjonen. Hva med hotell? Noen pene priser i Leipzig, men hadde det ikke vært ok og kommet litt lenger i kveld.
Som sagt, så gjort. Vel vitende om at husly for natten nå var et gedigent sjansespill. Men vi hadde jo telt i bilen - worst case; og været var nå blitt strålende fint med blå himmel og 25 varme.
Sola var i ferd med å gå ned i horisonten, og var et vakkert skue fra der vi satt i 130 sydover på A9. Men det jeg ikke helt hadde husket, var hvor fort det ble skumt på sommerkvelden her litt lenger sydpå.
Nå må vi finne noe for natta. Det blir snart også for sent til å bestille både hotell og AirBnB. Vi svingte innom et hotell som vi fant på Google Maps, men som viste null tilgjengelighet. Kanskje det var ledig hvis vi møtte opp personlig? Neida. Fully booked. Jøss, de snakker engelsk på hotellene.
Vladimir kom da igjen på at han på et tidligere tidspunkt hadde sett noe svinbillig på AirBnB som burde være i disse traktene. Han gikk inn igjen. 230 kroner for “camping”. Fullt mulig å reservere sent på kvelden, og innsjekking mellom 22-00. Litt snodig. Kunne det stemme? Det var litt uklart hva tilbudet egentlig var. 2 personer, 1 seng stod det. Men i tilbakemeldingene snakket folk om at de hadde overnattet der i telt. Jaja. Vi har telt. Jeg booker den!
En god halvtime senere viste Google Maps at vi nærmet oss. Vi måtte bare svinge av innover der, og bortover der først. Plutselig var vi i ingenmannsland. Asfalt gikk over til oljegrus, som gikk over til grus. Mørket falt på, og vi passerte mørklagte dorfs - som små spøkelsesbyer der ingen skulle tru at nokon kunne bu - versjon Tyskland.
Plutselig nærmet vi oss stedet. En mørklagt gård i et mørklagt dorf som het Wittchenstein. Ikke Wittgenstein, altså.
Ingen folk var å se, og vi hørte kun kakling fra en haug med gjess like bak en skogkrull vis a vis en tilrettelagt bobilparkering.
Der stod det én bobil, og det var lys inni. Så fikk vi se en skikkelse i mørkten. Jeg spør ham. Snakker du engelsk? Det gjorde han. Ikke veldig bra, men bedre enn min gamle skoletysk. Jeg forklarte vi hadde bestilt plass på AirBnB, men visste ikke helt om det var rom eller telt eller Gud vet hva. Hvor finner jeg driverne?
Han ante ikke. Han hadde heller ikke sett noe folk her. Interessant.
Nå var det blitt kullmørkt ute. Hodelykta mi lå selvfølgelig igjen hjemme, og bakken var full av ugjennomtrengelig stein. Men hva skal vi gjøre? Vi finner ikke noe annet.
Så da begynte vi, da. Å bakse med å sette opp hvert vårt telt, i en grusbakke ovenfor bobilparkeringa. Uten mulighet for å plugge. Uten syn. Og med kaklende gjess og svermende insekter rundt oss. Nydelig. Estragon var først til å få opp teltet, mens jeg strevde med å se åpningene til teltstengene i det stummende mørket. Fy farao. Jeg holdt lommelykta på telefonen i kjeften. Hva skulle jeg gjort uten smart telefon?
Det funka dårlig. Jeg fant campinglykta som jeg hadde pakket. Like elendig å holde. Til alt overmål hadde jeg tatt med tunneltelt som ikke står av seg selv uten bardunering og plugger. Nydelig.
Men ved hjelp av noen digre steiner bak den provisoriske, simple teltplassen vår på pukken, så fikk jeg tilslutt teltet til å stå sånn nogenlunde. Estragon skulle også hjelpe til med en stein, men kvakk til. Bokstavelig talt. Kvakk. Kvekk. En frosk under steinene?
Gjessene kaklet høyere enn noen gang. Tyskeren i bobilen hadde klokelig skrudd av lysene. Han satt sikkert i mørket selv. Slik tyskere vel gjør. Det er sikkert fullt av liv i Wittchenstein, bare at alle sitter i mørket. Jeg husker min mor fikk skjenn på hennes første - og siste - Tysklandstur noen sinne, da vi i 1987 besøkte noen gamlinger jeg hadde trengt meg inn på, på en campingplass på Vestlandet. Hun slo nemlig ikke av lyser hver gang hun forlot rommet. Det gikk nok inn på meg, for jeg slår ofte av lys hver gang jeg forlater et rom selv - den dag i dag. Jada, jeg hører du sier at det koster mer enn det smaker fordi pærene ryker oftere. Men kanskje det er tyskeren i meg. Selveste Hans Josef.
Men nå ønsket jeg meg lys for alt i verden. Fuck mørke! Og jeg skulle ønske jeg ikke hadde smart telefon. Da hadde jeg aldri stått in the middle of freaking no where, langt inne i gamle DDR, og kjempet med et digert telt, oppå hard grus, i blinde. Virkelig.
Men til slutt kom jeg meg inn, og fikk lagt meg tilrette. Til lyden av gjess. Og lastebilene på A9, som faktisk går rett borti høgget her - men som vi måtte kjøre i 20 minutter på smale grusveger for å komme hit fra.
Jeg må innrømme jeg aldri så dette komme. Men jeg gleder meg litt til jeg våkner, og det er lyst ute. Hvis jeg våkner da. Her ute i Witch n’ Stein….
