For første gang på turen, så sveivet vi i gang primusen til frokost, og unnet oss klassisk egg og bacon. Litt taktisk også, siden lukta av nyfrest bacon var det eneste som fikk ungene opp av soveposen i dag.
Når sant skal sies, så var det faktisk en ting til som motiverte dem opp i dag - nemlig planen om å stå å skrape på døra utenfor kamelranchen utenfor Borgholm ved åpningen klokka 12.
Vi kom oss av gårde ved 11-tida, og selv om trafikken også var tett i dag, så gikk turen oppover raskere enn antatt. Dermed ble det et pitstop på Dollarstore i utkanten av Borgholm - den største vi har besøk i Sverige hittil. Ungene skulle nok ønske de hadde mer feriepenger igjen, men heldigvis har de en litt for snill far - til tross for at de nok ikke alltid synes det. Dermed ble det to minnesskum-nakkeputer på dem, for å døyve litt av smertene i nakken etter snart 11 døgn i telt. Makan hva dagens unge må igjennom midt i fellesferien, altså.
Kvart over tolv parkerte vi utafor Ormöga Kamelranch - midt i ingensteds på den Ölandske flatbygden - og løste billett; 150 kroner per hode. Ganske stramt tatt i betraktning at det minnet mer om en god, gammeldags sigøynerleir - hvis det er lov å si, da. Jeg snakker ikke da om folkeslaget, men infrastrukturen.
Inne på det forholdsvis lille området var det noen små innhegninger med sauer, geiter og kaniner, samt et større jorde ned noen lamaer. Det store trekkplasteret var imidlertid et halvt dusin asiatiske kameler, som byttet på å slappe av i en sandhaug, og å frakte turister rundt i en ring, som med kritiske, historiske briller minnet om skotestingbanen i Sacshenhausen. Neida, kamelene hadde de bra de, tror jeg. Det virket i alle fall som de nøt livet, og velvillig lot turister ta selfies med dem, og klappe dem. Tross alt var det jo også billigere å dra hit enn å farte hele vegen til Mongolia, der gjengen opprinnelig kom fra.
Rosinen i pølsa var at alle som punget ut 100 svenske kroner i cash ekstra fikk ri på kamelene. Dette var nok det ungene hadde sett mest frem til på turen, og de var smørblide da de besteg hver sin kamel fra ei provisorisk rampe. Det var heller ingen kø enda, så de kunne bare valse rett opp på hver sin kamel, mens fattern luntet ved siden av og fotograferte.
Begge hadde kamelstjerner i øya da de var ferdig, og begynte så smått å legge planer for eget kamelhold i Norge når de ble voksne. Fullt mulig, det, ja. For noen år siden så vi dokumentaren om familien som importerte to kameler fra Mongolia til Finnmark. Da må det vel gå på Innlandet også?
Fattern på sin side avstod fra å ri, men stilte velvillig opp for en av arvingene på et skjelleri.
Da var det egentlig alt gjort. Vi beskuet lamaene, samt ga litt gress til både geiter og kaniner, før vi sa oss fornøyd for denne gang. Vi avsluttet med en tur innon “butikken”. Ungene kjøpte seg camel balls, jeg humret godt av skiltet om kamelbullar - men avstod - og tenkte i mitt stille sinn at de egentlig også burde solgt (!) camel toes… 🤐
På vei sydover igjen bestemte vi oss for å kjøre nedom Borgholm sentrum. Byen med snaut 3000 innbyggere blir tydeligvis mangedoblet hver sommer, som et Ölandsk Båstad. Det var turister over alt, men til slutt var vi heldige og fikk parkering da en bil kjørte ut igjen i ei stinn sidegate. I byen var det visst nok også Victoria-dagene i disse dager. Bursdagen til tronarvingen er vel rett rundt hjørnet, og hvis ikke jeg husker feil så ferierer vel Kongefamilien gjerne også i disse traktene om sommeren.
Vi så ingenting til Victoria, men vi gikk derimot på et uimotståelig tilbud utenfor en kinarestaurant. Lunchbuffet til 129 kroner. Vi hadde jo ikke spist kinesisk enda, så da var det på tide at vi kvitterte ut det nå.
Det var langt færre folk i denne restauranten enn de mer strategisk plasserte i hovedgata, men kjøkkenpersonalet lå allikevel litt vel bakpå i forhold til å fylle på. Etter å ha stått noen minutter bak en svenske, som tok resten av den innbakte kyllingen, så kom det imidlertid påfyll i alle bakker, og vi kunne fornøyde kaste oss over.
Maten var god den, selv om den var veldig plain og basic. Ingen and, naturlig nok. Ingen kamel. Men rikelig med ris, nudler og chop suey.
Mette og gode ruslet vi ut igjen i sommersola og de råfulle gatene. Vi tasset innom en bruktbutikk for å kikke, samt en souvenirbutikk med lokal arts and crafts.
Vi ruslet videre ned mot havna, der fattern ramlet over fotavtrykket til Tomas Brolin, uten at det gjorde noe inntrykk på den yngre garde. I stedet gjorde vi en rask u-sving, og fant igjen bilen. Alle var egentlig mest sugne på å henge litt på campingplassen, siden turen allerede går videre i morgen tidlig.
På vei ut igjen av Borgholm, så kom vi bak en bilist som vi konkluderte med at var enda mer misantrop (i trafikken) enn eldstemann i bilen.
Vi gjorde en kort stopp på Coop-butikken ved nedkjøringen til campingplassen, og unnet oss en kurb nyplukka jordbær fra Öland fra en bod utenfor. Smakfull og deilig, og til kun 40 kroner. Nam!
Tilbake på campingen ble det et siste bad i havet på minsta, og senere også far, før vi ruslet oss en tur opp til restauranten.
Ungene ble bestukket med hver sin båtis mot at fattern fikk lov til å kose seg med en sider i sola.
Til tross for at saldoen på feriepengene snart var i null hos begge, så skjønte jeg at de hadde veldig lyst til å prøve minigolfen. Jeg fikk vel bjuda på, så vi ruslet inn og skulle bestille. Nei, den var visst avstengt uten at vi fikk noen annen grunn enn at de ikke hadde baller. Så plutselig fant han ene bak disken to baller, og vi fikk løyve til å spille gratis. Nok en gang jentene i sving, mens fattern kunne slappe av og bare se på.
Resten av kvelden ble brukt til å henge rundt teltet. Alle var nok sugne på egentid, så 13-åringen fikk velfortjent kose seg i sitt eget selskap og med venner på snap i teltet, mens jeg slappet av i campingstolen utafor teltet. 9-åringen hang på lekeplassen, til tross for at det krydde av barn der. Oj, der var det mange. Jaja, sa hun - og ruslet i vei alene. Den tøffeste og mest sosialt modige av alle i trioene by far.
I morgen tidlig sier vi farvel til Öland, og begynner så smått på hjemveien. I hvilken retning er fortsatt litt i det blå - men vi er alle enige om at vi reiser i den retningen som været er best.
