Høsten 2002 sprakk nyheten i Oppland Arbeiderblad om at noen faktisk hadde klart det mesterstykket å booke mine svenske favoritter Kent til å spille konsert i verdens største publikumshall i fjell - Gjøvik Olympiske Fjellhall. Splitte mine bramseil!
Konsertene bandet hadde holdt i Oslo tidligere hadde blitt utsolgt i rekordfart, så nå øynet de muligheten til å også spille på litt mindre steder, som blant annet Gjøvik og Sandefjord. Mini-turneen startet den 17. oktober i Trondheim, før de altså dagen etter skulle videre til Gjøvik.
Utrolig nok var ikke dette første gang svenskene hadde vært på Innlandet og spilt konsert. Den 28. februar 1998, på min 21-års dag, hadde Kent faktisk spilt på daværende Høgskolen i Lillehammer, der jeg jobber i dag. I kid you not. Der hadde de spillejobb på Studentuka 1998, etter å ha først spilt en konsert på John Dee i Oslo, og på Folken i Stavanger. De bookingansvarlige for uka-98 hadde forøvrig virkelig overgått seg selv, for i tillegg til Kent, så stod artister som Poor Rich Ones, Velvet Belly og DeLillos også på programmet. Kudos!
At Kent spilte på Lillehammer gikk meg hus forbi den gangen, selv om jeg da allerede da måtte ha oppdaget Isola. På den tiden var jeg imidlertid i militæret, og på bursdagen min var jeg vel trolig allerede innlosjert på garderekrutten på Evjemoen, etter å tilbragt første måneden på Jørstadmoen.
Tilbake til Gjøvik og 2002.
Kent i min egen hjemby måtte jeg jo så klart få meg, så billetter ble bestilt så snart de ble lagt ut for salg.
Ukene gikk, og lokalavisen kunne to dager før konserten melde om at 1600 av 2000 billetter var solgt, og at de forventet at det skulle bli utsolgt. De kom ikke helt i mål, men da konserten startet var det 1800 som hadde løst billett.
Oppvarmingsbandet denne gangen var et svensk band som het Melody Club. Det var et ubeskrevet blad for meg den gangen, men jeg lot meg overbevise av deres sett, og endte senere opp med å kjøpe debutplata Music Station, som først ble utgitt noen måneder etter konserten.
Catchy synthpop, og med tre låter som virkelig stakk seg ut; Play me in Stereo, Palace Station og Electric. Plata ble forøvrig en del av neste sommers soundtrack, da vi en vennegjeng leide feriehus i Hjo i Sverige.
Etter energibomben fra Melody Club, så var de 1800 fremmøtte i stemning, og klare for Kent. Svenskene hadde tidligere samme år kommet med sitt femte studioalbum, Vapen & ammunition, og det lå i kortene at vi kom til å få servert en del låter herfra.
Etter en lengre intro med lys og sampler, så kom Kent frem fra mørket og røyken, og startet showet noe overraskende med låta Längtan skala 3:1 fra deres samling av B-sider, B-sidor 1995-2000 (2000). En gledelig overraskelse for meg, som likte låta godt, og også den gangen identifiserte meg med.
Sätt dig ner, andas ut, slappna av
Vi ska ge dig ett nytt namn om du ger oss ett svar
Vi kan skada dig hur mycket som helst
Men vi ger dig en chans att göra det självIngenting, jag kan inte minnas någonting
Ingenting, jag kan inte känna någonting
Kent fortsatte med Sundance Kid, Dom andra og Pärlor i fra den nye skiva, før de dro frem låta Celcius i fra Isola.
Så fikk jeg en overraskelse av dimensjoner, da Kent dro frem nok ei låt i fra B-sidor, og nok en av mine absolutte favoritter, ei låt jeg i etterkant også har klimpret for meg selv på totning, nemlig Chans.
Det finns ett enkelt svar
Du är varm när jag är kall
Du tar så lite plats
Jag tar allt
Nå var Herr Tandsether helt i ekstase, og kvelden var allerede komplett. Hvis Stoppa mig Juni (lilla ego) også kom nå, så ville det bli rent for mye for meg.
Bandet fortsatte med tre låter fra de to første platene sine, favoritten Kräm (så nära får ingen gå), Blåjeans og Pojken med hålet i hånden.
Så fikk jeg et gjenhør med Kävlarsjäl, og deretter - forsyne meg - Stoppa mig Juni (lilla ego). Ahhh, var det sant. Jeg måtte klype meg i armen. Jeg lukket øynene og drømte meg vekk, men ville samtidig se. Jeg kunne ikke gå glipp av et sekund av dette. Ren magi, og det i Gjøvik Fjellhall. Nå kunne egentlig Kent bare gå av scena, og jeg ville vært storfornøyd. Men vi fikk mer.
Någon hade sagt att jag var feg
Lilla Ego fy skäms
Att Jag alltid stod där bakom och höll med
Sanningen känns
Jag har skuggat dig i kylan
en hel dag
för att lämna tillbaks
den undanflykt
som jag stal
En av de godbitene, sukkerbitene, om du vil, fra Vapen & ammunition var neste låt ut; Socker, før bandet dro oss tilbake til Hagnesta Hill med låta En himmelsk drog.
Så fikk vi den herlige Om du var här fra Isola, før de var tilbake til den nyeste skiva med låta Elite og til sist deres alternative, nye svenske nasjonalsang Sverige.
Etter 16 låter ble Kent klappet av scena, vel vitende om at de kom til å vende tilbake for å gi oss ett eller flere bonusnummer.
Det gjorde de. Tilbake på scena plugget de i, og serverte oss den allsangvennlige hiten fra den nyeste plata; Kärleken väntar.
De fortsatte med Musik non Stop, før de avsluttet bonus-hattricket med FF.
Vi räknar dagar, räknar år
En skymt av solen doft av vår
Snart kommer regnet som en våg
Och sköljer bort
allt som inte är musiken
Etter FF blir bandet igjen klappet av scenen, men publikum gir seg ikke det. Skal vi få 747 som en siste bonus, slik vi fikk det på Rockefeller i januar 2000?
Etter litt kom svenskene inn igjen på scena, og dro på med VinterNoll2
Och dom säger att stan har blivit tyst och ful och öde älskling
Att det kommer bli en lång kall vinter
Jag har lärt mig att saknaden är värst när nån har sovit som ett barn
Genom en iskall vinterDu är min hjälte för du vågar vara rak
Du är min hjälte för du är precis så svag som jag
och hjälp mig - jag behöver dig igen igen igen
Nå var det vel slutt, etter 20 låter.
Neida, vi ble belønnet med 747 til slutt, som låt nr. 21 ut for kvelden, og da lyset ble skrudd på i Gjøvik Fjellhall, så var det 1800 veldig fornøyde konsertgjengere som vandret ut gjennom hjelmen, og ut i den kjølige oktobernatta.
Det morsomme er at konserten fra Gjøvik er å finne i sin helhet på YouTube, og for den som har lyst til å gjenoppleve dette, eller vil ha et soundtrack til dette blogginnlegget - så finner dere lenken under:
Konserten i Gjøvik Fjellhall i sin helhet
Det er ikke bare jeg som har vært tungt inne i Joakim Bergs tekstunivers. Tekstene har vært viktige i manges liv, både her og ikke minst i Sverige. Bandet prøvde seg med noen engelske oversettelser på Isola-tiden, men det ble totalt mislykket. De måtte konsentrere seg med å bli konger i eget land, og da nabolandene som behersker og forstår svensk. Kents tekster har blitt analyser i akademiske miljøer, og de har gitt bakteppe til romankarakterer. Da bandet kastet inn håndkleet for godt i 2016, så var det til en union sorg blant alle oss Kent-fans. Dessverre fikk jeg aldri vært på en av avslutningskonsertene, og når sant skal sies så falt jeg litt av med de siste utgivelsene. Jeg vender fortsatt stort sett mest tilbake til de fem første platene.
I 2016 stod det en interessant artikkel om Kents låter og betydning for folk i nettavisen Fremtida, der litt av forskningen og betydningen av Kents låter og Bergs tekstunivers kom frem. Den anbefales å lese.
Det er interessant å lese om forskningen til professor i geografi Ola Johansson, som setter tekstene i et geografisk lys, og ser på hva de forteller oss om Sverige.
Konklusjonen er at Bergs tekstunivers deler Sverige inn i tre geografiske kategorier:
1. Eit indre, emosjonelt «landskap» prega av melankoli, einsemd og konformitet
2. Eit bylandskap prega av asfalt, betong, flakkande lys og urban isolasjon.
3. Eit vinterlandskap prega av snø, kulde, månelys og mørker.
Og det er vel slik at disse taktile, konkrete og geografiske bildene også er et fint speil til menneskets sinn og sinnstilstander.