I dag er det sju år siden jeg dro på min første og hittil siste reindyrka sydentur - med all-inclusive og full pakke med charterhelvetesfeber.
Siste uka i turistsesongen på Rhodos skulle tilbringes på et stort og ekstremt barnevennlig hotell, med masse lekeområder, bassenget, hoppetårn, karuseller og sukkerspinn. Iris var 3 1/2 og gledet seg (trommevirvel) som en unge!
Like før avreise fikk vi beskjed av reiseselskapet fra Kongsvinger at hotellet vi hadde booket skulle stenge for sesongen midt i oppholdet vårt, men de hadde funnet ett nytt ett. Uten lekeplass. Uten barnebasseng.
Heldigvis var jeg våken nok til å undersøke mer selv, og fant ut at nabohotellet faktisk holdt åpent hele uka. Dermed ble det det, og på toppen av det hele kunne vi bruke lekeområder til naboene.
Etter den sedvanlige bilturen til Gardermoen midt på natta, grytidlig avreise med fly, klapping ved landing og charterbuss fra flyplassen til Faliraki - så var vi klare for ei uke med sol og varme.
På grunn av alt rotet i forkant ble vi ved ankomst oppgradert til suite, med to rom, to verandaer, og et stort bad med hjørnebadekar. Ikke verst!
Selv om charterturer alltid har vært skrekken for meg, som helst gjør alt motsatt av alle andre, så måtte jeg innrømme at med en 3 1/2 åring på slep, så var dette rene paradiset. Et kaldt paradis, dog. Sola varmet og været var upåklagelig til å være i slutten av oktober, men strømmen i bassenget var slått av - så det var iskaldt i bassengene. Havet med sine 20 grader var langt varmere enn bassengene.
Mest skeptisk var jeg til maten på en slik plass, men faktisk ble jeg positivt overrasket. Det var utskiftninger av middagsmenyen hver dag, og forskjellige temaer.
Turen ble så bra som den fikk blitt. Iris koste seg så mye som en 3 1/2 åring på charterferie kunne gjøre, og stadig mimrer hun tilbake enten via hukommelsen eller via video fra turen. Evelin på sin side er dypt misunnelig, og snakker også om å tilbake dit. Hun kjøper ikke helt at hun faktisk var med på turen - godt gjemt inni ei livmor.
Det var litt spesielt for min del at den første og hittil siste sydenturen min gikk til Rhodos, for det var øya som søstera mi var på med gjengen fra Kløverbakken en gang på 80-tallet. Jeg husker godt vi hentet henne på flyplassen på Gardermoen (ja, selv om hovedflyplassen da var på Fornebu, så landet flyet på Gardermoen).
Vi så ikke så veldig mye ellers av Rhodos, men var en dag oppe i Rhodos by, og ellers en tur innom Faliraki sentrum. Turistfellene hadde stort sett stengt for sesongen, så tilbudene rundt forbi var nok noe amputert. Sikkert like greit.
For min del var det også bra at hotellet langt fra var fullbooket siste uka, så det var god plass både ute og inne. Alle de ansatte plystret og sang, og var veldig imøtekommende - vel vitende om at det snart var deres tur til å ha litt fri, etter en lang turistsesong.
Høydepunktet for min del var å bade i havet, og dykke sammen med stimer av små, fargerike gullfisker. For Iris var der nok det store lekeområdet som var toppen av verden. Så får vi se om Evelin en gang får oppleve dette med egne øyne også.
Rhodos heter Rhodes på engelsk - akkurat det samme som instrument. Det elektroniske pianoet Rhodes er dog ikke oppkalt etter den greske øya, men etter sin skaper - Harald Rhodes (1910-2000).
Opprinnelig var det gitarprodusenten Fender som satte dette instrumentet i produksjon, før det noen år senere ble solgt til fabrikanten Roland.
Fender Rhodes har blitt brukt spesielt mye innen sjangerne soul, jazz og funk. Tre sjangere som jeg må innrømme ligger ganske så langt fra det jeg hører på.
Aldri har jeg vel vært veldig begeistret for Rhodes-lyden heller, men jeg må innrømme at jeg synes det funker utmerket på Susanne Sundfør sitt album «The Brothel».
Live etter den utgivelsen stilte stort sett Sundfør kun med stemma og en Fender Rhodes på scena.
Så i stedet for en tur til Rhodos, så blir det i dag ei låt med Rhodes i stedet.