Helt siden en stund før pandemien slo inn over oss tidlig i 2020 hadde jeg blinket meg ut Arnemoen Gard i Ringebu som et valfartssted for god musikk rett opp min gate.
Jeg angrer meg fortsatt for at jeg ikke kom meg opp da amerikanske Joshau Ray Walker spilte der, og har flere ganger etter at samfunnet åpnet opp igjen tenkt jeg burde tatt turen.
I dag kastet jeg meg uti det, og kjørte den lille timen opp fra Lillehammer for å besøke et av landets mest sjarmerende konsertscener.
Arnemoen Gard eies og drives av Sør Frons kommunelege Per Ove Hagestuen, som ved siden av å lege kropper på dagtid også leger sjeler på kveldstid (hans eget utsagn). Per Ove er en sjelden vare med en interessant historie. Han tok legeeksamen først da han var tidlig i 40-årene, og da han tok over foreldregården og gjorde om låven til konsertscene - så hadde han ikke peiling på lyd- og sceneanlegg, utenom at han selv var godt over snittet musikkinteressert.
Det han etterhvert har fått stablet på beina noen kilometer opp fra Ringebu sentrum er ikke annet enn imponerende, og i dag fikk jeg for første gang selv ta stedet i nærmere øyesyn.
Jeg dro fra Lillehammer i 18-tiden, og stoppet i koselige Ringebu for en kaffe og ei gulrotkake, før jeg i duskregnet svingte meg oppover mot fjellet, og inn på tunet på Arnemoen Gard. Et lite skilt utenfor innkjøringen fortalte meg at jeg var på rett sted.
Da jeg parkerte på plenen utenfor låven var det et snaut kvarter til dørene skulle åpne. Det var ingen andre biler og se, og ikke så jeg noe folk heller. Jeg satte meg inn igjen i bilen i regnværet og ventet. Plutselig så jeg Per Ove, som jeg kjente igjen fra å ha lest om stedet, kom mot bilen min. Jeg åpnet døra. “Du må bare komme inn”, sa han - selv om det var litt før tida.
“Jeg så at du hadde kjøpt billett”, sa han, da jeg prøvde å vise ham billetten jeg hadde printet ut. Ikke større forhold enn at han åpenbart hadde full oversikt over hvem som hadde kjøpt billetter for kvelden.
Vi snakket litt om musikk og om stedet, og han syntes det var like artig som meg at jeg hadde funnet veien hit for første gang.
Han kunne fortelle at bandet nettopp hadde spist middag inne i våningshuset, der han bor sammen med kona si. Hun lagde middag fra bunn til alle artistene som fant veien hit.
Stedet var akkurat like sjarmerende som jeg hadde sett for meg. Et fantastisk flott innredet lokale, der ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Per Ove er åpentbart en perfeksjonist i det han foretar seg, og har en tanke bak det meste. Her var det gamle skibindinger på veggen, historier etter gårdsdriften hist og pist rundt om i lokalet: deriblant den gamle utelampa fra låven høyt opp på veggen bak scena, og gamle landbruksredskaper hengende i fra taket.
Americana, Folk og Roots-musikk er noe av det som står Per Ove nærmest, og det er i dette segmentet mange av bandene som har spilt her de årene stedet har vært i drift har befunnet seg. Men ikke nok med det - her har det også vært jentepunkband fra Japan, og tidligere i sommer var hele Duplex-gjengen fra Oslo på gården.
I kveld var det amerikanske Kassi Valazza med band som stod for turen. Bandet på tilsammen fem var på en liten turne i Skandinavia, og hadde for to dager siden spilt i Göteborg. Nå stod altså Ringebu for tur. Deres eneste stopp i Norge.
Jeg må innrømme jeg ikke hadde hørt om Kassi Valazza før jeg så at hun skulle spille her tidligere i uka, og først da gikk inn på Spotify for å bli litt bedre kjent med musikken. Og for en stemme! Arizona-jenta, som i slutten av tenårene forlot Prescott til fordel for grønnere områder nordvest i Oregon, kunne ikke bare synge - hun kunne skrive låter også. Etter det jeg hadde hørt, så var hun godt innenfor landskapet som passet Arnemoen-profilen perfekt.
Jeg kjøpte meg en Munkholm, og fant meg et bord helt foran scena.
Etterhvert kom det flere gjester ramlende inn i lokalet - de aller fleste, om ikke alle, stamgjester og lokale. Jeg dro ikke opp alderssnittet her, for å si det slik. Per Ove anslo at det var solgt rundt 30 billetter, men ofte kom folk og kjøpte i døra også.
Ringebu har ingen andre utesteder enn dette, så her var det åpenbart også folk som satte pris på at de faktisk hadde et sted å gå ut på, og kjøpe seg noe godt å drikke. Alle kom nok ikke for at de hadde blinket seg ut konserten alene - noe kvelden litt senere også skulle bære litt preg av.
På slaget 21.00 gikk den ytterst sjarmerende Kassi Valazza på scenen, sammen med sitt band bestående av Tobias Berblinger (tangenter), Taylor Kingman (gitar), Cary Sigler (bass) og Ned Folkerth (trommer). Selv trakterte Valazza en akustisk gitar ved siden av å synge.
Det hadde da også fylt seg opp ganske bra bak meg, og rett før de skulle begynne å spille fikk jeg også selskap på bordet av to karer og ei dame, som alle var lokale og hadde vært her på mange konserter tidligere. Deriblant den nevnte Joshua Ray Walker. Trivelig folk alle sammen - dette kom til å bli en fantastisk kveld!
Trommisen telte opp, og konserten var i gang. Jeg hørte umiddelbart at dette var midt i blinken musikalsk for meg, og gledet meg stort over det jeg hadde i vente.
Da så klart kom det to karer i 50-60 års alderen inn, den ene fullere enn den andre, og slo seg ned på nabobordet rett bak ryggen min. Jeg kjente umiddelbart lusa på gangen. Det slår stort sett aldri feil på konserter - jeg fungerer som fluepapir for de få som overhode ikke er interessert i å høre på musikk, og her identifiserte jeg umiddelbart en slik. Og han hadde jeg skulder mot skulder til venstre for meg.
I det Kassi smurte mitt indre med sin balsamlignende stemme, og bandet dro oss igjennom låter fra sin relativt begrensede katalog med utgivelser, så var denne fyren allerede kontaktsøkende og ville småprate. Høflig som jeg er, så prøvde jeg meg på en mellomting med å være imøtekommende og fullstendig ignorerende.
Klok av skade over mange års konsertgjengeri, så blokkerte jeg ham bare ute - og konsentrerte meg om det som foregikk på scena. Så begynte shotsglassene å fylle seg opp på bordet til venstre for meg.
Noen låter ut i settet, så gikk skravla i ett kjør. Heldigvis forsvant denne gjøken litt bakover i lokalet, og plaget noen andre - mens en del innimellom prøvde å hysje på ham uten at det bet på.
Bandet var profesjonelle, og hadde garantert opplevd slike mang enn gang før, men jeg så på blikket til Kassi at hun også var litt skeptisk til disse to karene - vel, han ene mest av alt. Men de gjorde jobben sin. Selv på de rolige låtene, selv om det tidvis både var skravling og rør fra dette kremeksempelet på generasjoner med innavl.
Men han skulle ikke få ødelegge konsertopplevelsen min. Jeg smurte meg godt med tålmodighet, og prøvde så langt det lot seg gjøre å blokkere ham ute. Det var roligere da han var lenger bak i lokalet, men ble sjenerende igjen de gangene han kom frem igjen, og vaset foran scenen.
Kassi & bandet spilte og sang som Guder fra scena. Dette var kvalitet i alle ledd, på ei scene de fortjente. Men de hadde kanskje fortjent et mer lydhørt publikum. Skjønt, de aller aller fleste fulgte godt med, men det var samtidig åpenbart ettersom kvelden ble senere, at det også var flere i lokalet som ikke nødvendigvis kom for å høre på amerikansk, småpsykedelisk country.
Kassi var roen selv på scena, og fremstod som både stillfaren og noe beskjeden - men samtidig med en fullstendig kontroll og tilstedeværelse i egen musikk. Hun fortalte små historier fra livet mellom noen av låtene, og takk og pris var det en del som fulgte med, og responderte. Litt moro på den brautende glæpens bekostningen ble også servert. “Takk for at dere er et så lydhørt publikum”, stakk hun inn etter ei låt - da denne sulliken hadde sittet og plaget han som satt på andre siden av bordet mitt gjennom hele låta. “Jeg har ikke sett ham på 20 år”, kom det fra fylliken. Han som satt ved bordet mitt prøvde også å hysje på ham, og følte seg nok ikke særlig tilpass - og responderte til Kassi at han kompisen ved siden av nok ikke var så lydhør. Kassi lo litt høflig, og påpekte at det ikke hadde vært ironisk ment - men det var til litt spredt latter i salen. Når en 60-åringen oppfører seg som han er 10, så kan man ikke regne med annet.
Vel, vel. Ikke stort mye å gjøre med - foruten å sende ham på dør. Noe ingen åpenbart ville gjøre. For her kjenner jo alle alle, og det er så små kår at det så klart hverken er vakthold eller ressurser hvis noe ekstra skulle skje.
Kassi og bandet dro oss igjennom alle låtene fra hennes hittil eneste CD-utgivelse, som hun også hadde med for salg etter konserten. I tillegg fikk vi noen ikke utgitte låter som hun hadde skrevet i løpet av pandemien, samt en nydelig coverlåt fra en lokal eksentriker og kult-singer/songwriter fra Portland, Oregon, som het Michael Hurley.
Til tross for at jeg ikke helt klarte å unngå å irritere meg over han gnomen som pratet gjennom store deler av konserten - mest fordi jeg var flau på hans vegne, og trist på både bandet og stedet sitt vegne - så klarte jeg i alle fall å nyte hvert eneste sekund av konserten selv.
Men jeg kjente det bygde seg opp i meg da støyen og oppførselen til denne fyren bare ble verre og verre, og da Kassi & bandet var inne i sin siste låt; den rolige “Running on Empty” - så klarte jeg rett og slett ikke dy meg. Da hadde han igjen plassert seg skulder mot skulder til venstre for meg, og lagde et leven av en annen verden med tulle-nysing. Jeg snudde meg plutselig, og snakket hardt til ham. “Jeg har betalt 300 kroner for å høre på bandet, og ikke på deg - så nå må du enten gå eller holde kjeft”.
Det gikk jo akkurat som det måtte gå. Han ble fornærmet og krenka, og ville “ha meg med ut på jordet”. Han reiste seg fra stolen, og gikk ut. Kassi så opprinnet, og jeg fikk øyekontakt med henne, og hun smilte litt oppgitt, og ristet på hodet, og samtidig ga uttrykk for “well done!”. Jeg hadde sett at hun og bandet også hadde blitt mer og mer oppgitt over denne fyren.
Jeg ble nå sittende, mens han forsvant ut i påvente av at jeg skulle komme etter og sloss. Det var vel slik de gjorde det her oppi dalen. Jeg klarte å nyte siste låta, selv om fyren på et tidspunkt kom inn igjen, og lurte på hvor jeg ble av. Han hadde jo ventet på meg ute!
Da låta var ferdig hadde han kommet tilbake, og satt seg ved siden av meg på venstre side igjen. Totalt ignorert av meg. Alle klappet bandet av scena, og amerikanerne takket for seg med å si at de etterpå kom til å sitte bakerst i lokalet og selge CDer for de som var interesserte. “Her om dagen fant jeg ut at PayPal også virket her”, sa Kassi forventningsfull. Ville det bli noe salg, montro? Det så ut til at de fleste heller ville prioritere shots i baren.
Jeg begynte å tenke litt på turen ut igjen i bilen i det regntunge mørket, og tenkte jeg fikk gi glæpen ved siden av meg en håndsrekning. Han hadde vært bemerkelsesverdig stille etter at han kom inn igjen (rent bortsett fra at han ved ett tilfelle ramlet av stolen, og lå og kavet på gulvet), så jeg snudde meg og tok ham i hånda - og sa det ikke var meningen å være sint på ham, men at jeg følte jeg måtte si i fra da han ødela for mange av oss andre inkludert bandet. Jada, jada, jada - han var så foreståelsesfull, atte. “Ja, jeg skjønner det”. No hard feelings, og jeg var good to go uten å risikere å bli slått ned på et mørkt jorde oppi Ringebu. Nå ville han plutselig være kompis, og lurte på hvor jeg kom fra. Jeg hadde et lite øyeblikk tenkt å svare at jeg nettopp hadde kommet ut fra fengsel etter å ha sittet inne i 15 år - hvorpå jeg hadde tenkt å svare, hvis han hadde spurt om “for hva”, - “for å ha drept en som irriterte meg på en konsert”. Men det var nok ikke tid og sted for å dra en slik story.
Jeg reiste meg i stedet, og ruslet bak i lokalet der bandet satt. Vi hilste på hverandre, og jeg satte meg ned for å skravle litt med Kassi og tangentist Tobias. Vi snakket åpenbart litt om han fyren, og de lo og syntes det var bra jeg hadde tatt tyren ved hornene. Så skravlet vi litt om musikk, eksentriske artister, The Devil & Daniel Johnson, sopp, Portland/Norge/Arizona, Big Sur og John Steinbeck. Jeg hentet frem PayPal på telefonen, og overførte 15 dollar for en CD - og spurte om de kunne signere den. Det kunne de så klart, og bassisten forsvant ut i bandbilen de hadde leid i Sverige for å hente en sprittusj.
Jeg takket for samtalen, for konserten, og ønsket dem god tur videre. I morgen kveld skulle de spille i Ljusdal i Sverige, før de skulle Sverige rundt - helt opp til Piteå, og ned igjen - før de skulle med ferga ut til Åland og Mariehamn, før turneen skulle ende opp i Kristiania i København - antageligvis med en heidundranes etterpåfest. Det var åpenbart at denne gjengen prefererte andre ting enn hjemmebrent og tyrker-shots hvis de først skulle kose seg litt ekstra.
På vei ut stoppet jeg ved baren. Der kom jeg igjen i prat med en av de som satt ved bordet mitt under konserten. En veldig hyggelig fyr som bodde tre minutter unna, og som brukte å være her ofte. Han syntes det var gøy at det var andre folk enn de lokale her, og akket seg også over oppførselen på han lokale helten. Vi rakk innom musikk, fotball og delte noen veldig like erfaringer ved å være far til barn som var pre-tenåringer.
Så kom jeg på at jeg hadde sett meg ut en fantastisk Arnemoen-caps tidligere på kvelden, som jeg måtte få kjøpt med meg. Da havnet jeg etterhvert i en samtale om fotball i baren sammen med to andre, og sjefen sjøl. Arnemoen Gard viser nemlig også Premier League utvalgte helger, og Per Ove var (vel, er) stor Leeds-fan. Jeg fikk lurt inn at jeg var Swindon-fan, og gikk dermed godt overens med han som satt ved baren og var ihuga Liverpool-fan også - som litt spent spurte meg hvilket lag jeg heiet på. Han så nok ikke Swindon komme.
Så bar det ut igjen i striregnet. Kysten var klar, for The Inbred dreiv fortsatt ved scenekanten og ravet. Han var også ved et tidspunkt oppe på scena for å vise seg frem. Look what I can do. Drikke med begge hender og være uforskammet. Gratulerer med dagen.
Jeg tok farvel med de trivelige folkene jeg hadde skravlet med, og barsjef og eier Per Ove - som ønsket meg velkommen tilbake. Jeg lovde å gjøre en innsats for å få med flere førstereis hit neste gang - og å bruke capsen med stolthet. Oh I will.
Bandet stod i døråpningen da jeg gikk ut, og telte på knappene om de skulle pakke bilen og komme seg opp til Venabygd Høyfjellshotell - der de skulle tilbringe natten. Jeg takket igjen for en nydelig konsert, satte meg inn i Mondeoen, skrudde på fulltlysene og vindusviskerne, og kom meg the hell out of Dodge….
Et Dodge jeg håper å besøke igjen ganske så snart - men forhåpentligvis da uten den lokale bygdetullingen som veldig nære på ødela hele kvelden for ganske så mange.
