I dag ringte alarmen klokka sju, for å brutalt minne oss på at dette var siste morgen i utlandet for denne gang - og at vi hadde ei ferge å nå klokka ni.
Jeg løp gjennom dusjen, og kom meg ut for å gjøre en siste handling på en tysk butikk - på en Netto rett over veien for hotellet.
Tyskerne er glad i å markere sine områder, og her var det tydelig at det var FC Hansa (Rostock)-land.
På butikken ble det litt mer tysk moro i sekken hjem, samt et ferskt rundstykke med eggeskiver til frokost. Estragon gjorde seg også en tur innom etter utsjekk, før vi kjørte ned til havn og stilte oss i kø på rad 11.
Etter et kvarters venting fikk vi kjøre om bord. Plutselig viste fila “8” litt lenger fremme, men selv om vi tydeligvis hadde kommet feil på det, så slapp de oss inn.
Overfarten tok 2 timer, og været gjorde oss tross alt optimistiske selv om vi var på vei i feil retning; hjemover.
Etter to langdruge timer på båten, så rullet vi ut i Gedser, Danmark.
Derfra gikk det radig gjennom det fine, danske kulturlandskapet, og plutselig var vi på vei over brua og inn i Sverige. Nesten som å være hjenme, i følge Estragon.
Vi hadde ikke spist noe på båten, så vi bestemte oss for å ta en matbit rett etter Malmö. Jeg hadde snakket varmt om Jureskog, men da måtte vi en snartur innom Lund.
Der hadde ingen av oss vært før, til tross for at det vel er Sveriges eldste by. Så da kostet vi på oss et besøk.
Måltidet på Jureskogs gjorde godt, og etter en liten spasertur rundt på torget, så vinket ci farvel til Lund, og kjørte i retning E6. Veien som skal ta oss hjem.
Frontruta trengte en vask etter x-antall insektsdrap på de raske motoveiene sydpå, så Estragon svingte inn på en Shell for å gjøre litt vedlikehold før det var opp igjen i 130 nordover.
Vi har stålsatt oss for en lang transportetappe hjem, men trengte noen gode pauser. Den første ble syd for Halmstad; på Mellby center - i dette samme området som vi overnattet første natta på vei nedover.
Etter en runde på ICA, og en is i sola, bar det ut igjen på E6 for neste fartsetappe. Norge føltes nærmere og nærmere for hver kilometer - hver mil.
Vi stoppet en siste gang i Sverige på kjøpesenteret Torp utenfor Uddevalla, slik at vi fikk handlet med oss litt svenske godsaker hjem.
Da jeg skulle pakke om utenfor bilen etterpå, så glapp jeg telefonen fra lav høyde slik at den gikk i bakken. Ingen fare, tenkte jeg - og gadd ikke sjekke den en gang. Det solide dekselet har jo redda den mange ganger fra høyere og kraftigere fall før.
Da jeg sjekket telefonen igjen i bilen, så fikk jeg meg en herlig overraskelse, slik på tampen av ferien. Skjermen hadde knust, og en solid sprekk gikk fra øvre, høyre hjørne og nedover helt gjennom til venstre. Jaja. Jeg gadd ikke bry meg. Gadd ikke bli irritert.
For mest av alt kjente jeg det litt i magen - at nå er ferien offisielt slutt. Lillehammer ser jeg igjen ved midnatt, og kun ei lita helg med rydding og klesvask er igjen før jobb og hverdag venter igjen på mandag.
Følelsen gjør meg litt blå hvert år, og etter hver ferie. Trøsten er at det kommer nye ferier. Det kommer nye eventyr.
Når hverdagen kommer i gang igjen, så blir sikkert det greit, også. Det blir stas å se jentene mine igjen snart, som er så heldige at de fortsatt har igjen masse ferie. Nyt den. Hver eneste dag.
Takk for turen til Estragon - og takk til alle som valgte å kikke innom bloggen, og på deres vis var med oss på tur.
Over og ut, sommerferien 2023…