En helt vanlig, småsur tirsdagskveld i hovedstaden. To tullinger fra Toten har tatt turen innover for å dra på konsert midt i arbeidsuka. Bandet som stod på scena denne kvelden var kanadiske Our Lady Peace. Bandet var allerede så store at de solgte ut store stadioner i hjemlandet, men i Oslo kunne de nok vandre ganske anonymt rundt.
Tidligere dette året hadde de gitt ut sitt femte studioalbum «Gravity», og var vel sugne på å vise seg frem også utenfor Nord-Amerika. Plata var produsert av legendariske Bob Rock. Our Lady Peace startet som band så tidlig som i 1991 etter at Michael Maida svarte på en kontaktannonse fra gitarist Mike Turner om å starte band. Maida var da kriminologi-student ved University of Toronto, men guttene klikket og sammen startet de bandet «As if».
Året etter byttet de navn til «Our Lady of Peace», etter å ha sett det brukt i et dikt de hadde lest. I 1993 signerte de med Sony Music, som fikk bandet til å droppe «of». Året etter kom debutalbumet «Naveed». Da hadde de allerede også byttet trommis, til Jeremy Taggart.
Plata «Clumsy» (1997) ble det kommersielle gjennombruddet for bandet i Nord-Amerika, og de ble hanket inn som både oppvarmingsband for Alanis Morrisette og Robert Plant (fra Led Zeppelin).
Gitarist Mike Turner ga seg i bandet når de begynte innspillingen av «Gravity» før jul i 2001. Han syntes bandet beveget seg litt for langt vekk fra den opprinnelige post-grunge sjangeren de vel var i, og var i ferd med å bli litt for kommersielle. Inn kom purunge Steve Manzur, etter å ha imponert på en åpen audition for gitarjobben.
Fire dager før Europa-turneen i 2002 startet med denne konserten i Oslo, så spilte bandet for et fullsatt Air Canada Arena hjemme i Toronto. Hjemmearenaen til Toronto Maple Leafs har en kapasitet på snaut 20,000 på konserter.
Journalisten som skulle friste folket var vel litt vel all over the place med referansene her. Tenkt å nevne Stone Temple Pilots i samme åndedrag som Creed og Nickleback.
Også Mad Seadon (sic!) da gitt!
Da de gikk på scena denne tirsdagkveld på John Dee, så var det ikke prosenten av det antallet en gang. Jeg burde ha telt hoder den gangen, men jeg er rimelig sikker på at det var godt under 100 personer innafor dørene. Hvis ikke under 50.
Jeg hadde vært fan av bandet siden «Clumsy», og gledet seg stort over at de endelig skulle spille i Norge. Partner in crime denne fredagskvelden var min gode venn Morten, som mer eller mindre frivillig ufrivillig kastet seg med på opplevelsen.
Bandet kjørte alle gromlåtene fra både det nye albumet “Gravity” (2002) og de fire foregående, og selv om det var glissent i salen, så tror jeg de som var der koste seg glugg i hjel. Kanskje ikke det mest spennende live-bandet, men herre min så stødige og tighte, og en del av låtene henger med meg fortsatt i dag.
Morten hadde overhode ikke noe forhold til dette bandet, og var bare along for the ride - men jeg tror også han koste seg, og lot seg imponere av bandet. Vi var - og er - begge glad i gode melodier, og Maida er en låtskriver av rang - så selv om det kanskje ble litt polert og kjedelig, så satt låtene som et skudd.
Our Lady Peace har så vidt meg bekjent aldri vært i Norge før eller siden konserten i november 2002, på tross av det er de fortsatt et av Canadas største band i nyere tid, og fortsatt selger ut store stadioner når de turnerer i hjemlandet. Jeg har DVD-konserten fra Calgary, fra samme turneen som tok dem til John Dee, fortsatt i hylla, og med jevne mellomrom dras den frem for å mimre tilbake til denne novemberkvelden for 20 år siden.