Et av mine klareste 90-tallets minner når det gjelder oppdagelse av ny musikk var da jeg stod ved lyttedisken på Bennis på gamle City kjøpesenter vis a vis CC martn på Gjøvik, og ble anbefalt å ta en lytt på ei ny plate av et band som het Counting Crows.
Jeg var først skeptisk, da jeg dro assosiasjoner til Culture Club på grunn av navnet, men Christer i sjappa var overbevisende, og satte den på. Det gikk ikke mange sekunder ut i første låta Round Here før jeg kastet av meg headsettet, kjøpte plata og gikk ut igjen til Mazda’n for å lytte. Et slags monumentalt paradigmeskifte i forhold til musikk. Jovisst hadde jeg hørt lignende, men her var det en ekstra dimensjon av uforløste følelser, patos og nerve som traff meg rett i hjerterota.
Fra den dagen ble Adam Duritz mitt låtskriveridol, og selv om bandet aldri helt klarte å toppe August and Everything After (1993) - som plata het - så skulle kjærlighetsforholdet vare lenge. Jeg skulle likt å si evig, men bandet stagnerte etter den fjerde utgivelsen Hard Candy (2002), og i dag er det de fire første platene jeg alltid vender tilbake til de gangene jeg hører på dem.
Nok om det. Det skulle gå mange år før jeg fikk sjansen til å høre Counting Crows live. Stedet var Rockefeller, og datoen var søndag 12. mars 2000. De hadde vært i Norge og spilt en gang tidligere. Det var tilbake i 1994, før jeg ble kjent med bandet. Men nå skulle jeg endelig få muligheten!
Konserten hadde vært utsolgt i flere måneder i forveien, og rubrikannonsene i dagsavisene var fulle av annonser fra folk som ville kjøpe billett. Counting Crows har kanskje aldri vært sånn veldig store i Norge, men hitlåta fra debutplata Mr. Jones hadde de fleste fått med seg, og fanskaren var nok større enn jeg hadde anelse om. I tillegg så var musikkpressen full av beundring, og skrev side opp og side ned om bandets plater selv her hjemme. Før denne konserten hadde bandet gitt ut sitt tredje studiealbum This Desert Life (1999) - som høstet gode anmeldelser selv i norske aviser.
Jeg husker ikke så veldig mye av selve konserten. Oppvarmingsbandet kom fra Belgia og kalte seg for ARID.
Counting Crows åpnet med den suggernede låta A Murder of One fra debutplata. Låta som på sett og vis var med å gi bandet sitt navn, etter en gammel barneregle: One for sorrow, two for gold, three for girls and four for boys. Five for silver, six for gold - seven for a secret never to be told.
Den folkeligste hitlåta Mr. Jones kom allerede som nummer 3 ut i konserten, til ellevill jubel i fra salen. Jeg har så lenge jeg kan huske alltid ville gått mine egne veier, og hit-låter og publikumssuksesser har alltid virket avskrekkende på meg. Jeg har blitt litt bedre med årene, men på den tiden så var det gjerne slik at det alle andre gjorde og hørte på, skulle i alle fall ikke jeg høre på. Jeg ville ikke være en del av saueflokken, men finne min identitet. Når jeg etterhvert har fått noen flere år på baken, så har jeg vel innsett at dette nødvendigvis ikke utelukker det andre. Jeg kan fint like det almuen liker, og det er greit.
Låta jeg ventet på var låta som først kapret mitt musikalske hjerte ved lyttestasjonen på Bennis en del år tidligere, nemlig Round Here. Ikke bare fordi det var - og fortsatt er - verdens beste låt, men fordi man aldri visste hva man fikk. Bandet hadde som tradisjon å aldri spille låtene sine helt som på CD live, og spesielt den låta ble det gjort et uttall varianter av live, alt ettersom hvilken stemning følelseskladden Duritz var i. En av de mest fantastiske ble gitt ut på singelen Angel of the Silences (1996) - en 12 minutters følelsesorgasme.
Jeg ventet og jeg ventet. Flere av gromlåtene mine kom. Omaha, Anna Begins, Colorblind og Recoverring the Satelittes. Da bandet så avsluttet med den litt for meg anonyme, men allsang-vennlige Hanging around, og så gikk av scena til stormende jubel fra et fullsatt Rockefeller - så trøstet jeg meg med at låta i allefall kom til å føre meg til himmels som ekstranummer.
Bandet ble klappet inn igjen på scena, og dro Have you seen me lately. Ja, jeg så deg for litt siden. Men jeg har ikke sett noe til Round Here rundt her! Ok, de spilte kanskje flere låter som bonus. Duritz strippet alt ned, og satte seg alene ved pianoet for å spille den vakre A Long December. Fint det, men ingen Round Here.
Da den låta etterhvert gled over i den mest stillfarne av alle, med kun Dave Bryson på kassegitar som komp; Walkaways, så innså jeg det. Jeg måtte walk away uten å få primærbehovet denne kvelden dekket: Round Here.
Det var en litt merklig følelse å endelig ha fått oppleve sine 90-talls favoritter live, men allikevel sitte igjen med en indre skuffelse på vei hjem til Gjøvik. Var det virkelig mulig å droppe Round Here fra set-lista da?
Ok, jeg hadde fått oppleve bandet live. Jeg hadde fått sett og hørt mitt store idol Adam Duritz. Mannen jeg på mange måter ønsket å bli reinkarnert som. Måten han lot følelsene slippe fri i formidlingen av låtene hadde jeg kjent meg igjen i over flere år, uten at jeg klarte å gjøre noe stort mer ut av det enn å lage musikk og tekster på gutterommet.
Det skulle gå en god stund før jeg kom over akkurat den smellen. Heldigvis fikk jeg noen år senere lønn for pinelsen. Mer om det i et senere blogg-innlegg.