Ny uke. Den første i desember, og i dag med jentene mine under samme tak igjen. I denne søte førjulstid så betydde det både åpning av adventskalender, og felles selskap med vår felles favoritt julekalender - den gode, gamle skomakeren.
Jeg blir alltid som et lite barn når det nærmer seg jul, og har akkurat de samme gledene i dag som jeg pusher 50, som da jeg var på mine jenters alder. Eneste forskjellen er at jeg i løpet av det siste tiåret spesielt har dratt på meg en del mer stress enn det jeg hadde tidligere. Ikke fordi jeg absolutt skal bli ferdig med alt i god tid, for akkurat det er veldig selvvalgt - og faktisk en medvirkende årsak til at jeg holder hodet over vannet - men mest av alt fordi samfunnet rundt meg løper fortere enn mitt indre tempo.
Jeg prøver kjempe mot det så godt jeg kan. Jeg drar på butikken helst rett etter åpningstid, eller rett før stengetid. Jeg prøver å puste med magen og fokusere på meg selv, når det blir for mye bevegelse og støy rundt meg. Trolig nyter jeg også godt av å ha afantasti, for out of sight er som regel out of mind. Det hjelper meg. Men noen ganger klarer jeg ikke å unngå at pulsen stiger. Noen ganger må jeg ut i rushtiden.
Som i ettermiddag, da jeg skulle hente 14-åringen på trening ved 17-tida. På parkeringsplassen utenfor treningssenteret var det like mye kaos og trafikk som på Strandtorget på Black Friday. Det er fint at folk trener, altså - men det bør jo være like god trening i å bevege seg til treningssenteret uten å måtte sette seg bak rattet. Ikke for det - jeg kjører jo bil til trening to ganger i uka selv. Jeg skal derfor ikke moralisere. Neida. Men når det først er litt for mange biler som skal prøve å finne seg en plass på en litt for liten parkeringsplass, så kunne det om ikke annet vært allright hvis folk parkerte på oppstrekede plasser, og ikke minst brukte parklyset hvis de bare stod på tomgang og ventet på å hente sine håpefulle.
Jeg prøvde demonstrativt å skru på lysene, og tilbake på park et par ganger, uten at den som stod midt i mot meg tok hintet, og blendet. Men hva vet vel jeg. Det kan hende vedkommende rett og slett var så stresset at det ikke falt hen inn å tenke på lysvalg på den dunkle parkeringsplassen i duskregnet.
Da har jeg en anbefaling som i alle fall virker beroligende på meg. Slow-TV. Dropp anmasende realityjuleshow, og hent opp igjen “Jul i skomakergata” fra NRK-arkivet. Det er noe avslappende og zen med å se Jens Petrus stå på trammen å gjespe i tre minutter.
For å gire ned ytterligere ned, så bruker jeg musikk. Jeg finner ro i musikk. Til og med musikk som for andre kanskje virker anmasende gjør at alt innvendig trappes ned, og jeg finner tilbake til pusten og den mye omtalte hvilepulsen. Post-rock er en slik sjanger. Det er min jazz, om du vil. Der alt gir mening, og alt er i harmoni og vater.
Dagens låt er signert et band som kaller seg sleepmakeswaves. Det er noe vakkert, stillferdig og beroligende bare i navnene til en del av disse bandene innenfor denne sjangeren. Låta - eller stykket, om du vil, heter “It’s Dark, It’s Cold, It’s Winter”. Nå er det jo faktisk plussgrader og nærmest grønt utenfor døra - veldig atypisk desember på Innlandet.
Plussgrader og grønt er det med renter der sleepmakeswaves kommer fra - nemlig Sydney, Australia. Der har ungene for ikke lenge siden tatt en velfortjent sommerferie. Det får meg til å tenke på at det sikkert er like rart for ungene der nede å tenke på at vi her oppe forbinder jul med vinter og snø, som at vi synes det ikke helt henger på greip at det skal være sol og sommer i jula!