Så var siste dagen kommet.
Siste frokosten på Hotel Örgryte.
Siste spaserturen gjennom den krispe, blå og klare vårlufta i byen vi har blitt så glad i.
Siste bilturen ut gjennom byen, og nordover i retning snø og is. Farvel gress og krokus.
Farvel Göteborg. Känn ingen sorg för oss!
Etter å ha spist en god frokost, og tatt oss noen varme, gode dusjer - så var vi pakket og klare rett før klokka 10 på formiddagen i dag.
Fattern hentet bilen fra kjelleren, og vi fylte opp bagasjen med både bager, poser og minner - og plottet inn hjem på GPSen.
I dag hadde vi kun to planer. Dollarstore i Tanum, og en tur på Harryhandling på Nordby-senteret. Deretter var det straka vegen hjem til Lillehammer, der vi mest sannsynlig ble møtt av et fortsatt snøtungt vinterlandskap, til tross for meldinger om noen fine dager med sol og vårvarme også nordafor.
Vi kom oss kjapt ut på E6, og der gikk det som ei kule nordover. Stort sett forholder de fleste seg til den logiske måten å håndtere to-felts på i Svealandet. Jeg lurer på hvor det har gått galt for nordmenn? Jeg prøvde å mentalt forberede meg på at det nok en gang ville bli frustrerende timer langs veien nord for Svinesund.
Men lenge før vi kom dit hadde vi noen flere penger å brenne av. Jeg husker at vi i ungdommen alltid brukte å stoppe på det gigantiske Torp-senteret rett utenfor Uddevalla, og da vi så skiltene - så vrengte jeg av veien for å få et gjensyn.
Mye hadde skjedd her også, men det var fortsatt gigantisk. Vi rakk ikke over alt, men fikk slått ihjel nesten to timer i butikker, deriblant New Yorker - der vi fikk supplert litt til den kommende vårgarderoben - og ikke minst en deilig pause på en Frozen Yoghurt-isbar. Ungene ønsket seg månadens milkshake - som var milkshake med Reeses. Det slo i alle fall godt an hos 13-åringen, som bare eeeelsker Reeses.
Etter å ha brukt litt for lang tid inne på Torp-senteret, så bar det ut igjen på E6 i retning Tanumshede. Der hadde jeg lovd ungene å stoppe på Dollarstore, selv om vi også fikk besøkt Hisingen-avdelingen i går.
På Tanumsenteret hadde de stort sett det meste som på grensesenteret utenfor Svinesund - rent bortsett fra at det var langt mindre trengsel - og ikke minst omtrent kjemisk renset for nordmenn. Kan vi ikke ta Harryhandelen her, da?
Jo!
Så her ble det nok et lengre stopp, med tur innom både Gottebiten, Lekia, matbutikken - og så klart Dollarstore.
Ungene brente det meste som stod igjen av påskeferiepenger, og etter en lunsj med klassisk svensk korv - så sa vi oss alle forsynt med svenskehandel for denne gangen. Matvarene på Coop var ikke veldig mye billigere enn i Norge, så vi avstod noen større shopping denne gangen. I tillegg var det 3,5 time igjen til vi var hjemme - så det var ikke noe særlig vits i å bunkre opp med frysevarer. Vi kan jo heller ta en tur til Långflon nærmere mai? Ja!
Kalles kaviar med dill og et par digre glass med sylteagurk fikk vi ialle fall med oss - og selvfølgelig en god skjerv med svensk godis, samt vår nye favoritt - linsechips med dill og gressløk.
Så tok også fattern sjansen på å kjøpe en pose med chiafrø, etter å ha lagt sin elsk på chiapuddingen som ble servert til frokosten hver morgen på Hotel Örgryte. Fantastisk digg, faktisk. Og visst nok såre enkelt å tilberede - ala kjøleskapsgrøt. Hell på melk før sengetid, og voila klart i kjøleskapet på morningen. Prisen på chiafrø har jeg ikke kontroll på, men jeg mistenkte det ikke var særlig mye billigere enn hjemme.
Mette på det meste ruslet vi ut igjen til Forden, pakket om - og dro videre. Neste stopp Lillehammer. Nå hadde vi somlet bort så mye tid, at vi i følge GPSen ikke skulle være hjemme igjen før halv sju. Hjemme ventet mor på å hente ungene igjen, og det var nok gjensidig - selv om ungene visst nok - som far - gjerne skulle vært lenger i “sommeren” - og i Göteborg.
Men som Håkan Hellströms kompis Timo Räisainen så vakkert synger om byen deres:
Även om jag lämnar dig nu
för andra gator och torg
är jag aldrig långt bort ifrån dig
Göteborg
Med det i hodet, så passerte vinket vi etter hvert farvel til både Sverige og den grønne våren.
Nå skal det sies at det hadde smeltet ganske bra i Norge også siden vi kjørte ned på lørdag. Denne gangen måtte vi vente til nærmere Minnesund før vi så skikkelig spor etter snø - men optimismen vi hadde da vi nærmet oss Hamar, og det fortsatt var ganske så bart på begge sider av veien, ble straks borte da vi passerte Mjøsbrua. Den “riktige siden” er dessverre også skyggesiden. Solmessig. Sånn er det dessverre bare, og det var stort sett bare snø og se fra Biri og hjem til Lillehammer.
Vi rullet inn i Øijordsvegen omtrent på slaget halv sju - og det til tross for at det selvfølgelig periodevis gikk litt seigere enn ønsket etter Svinesund og et stykke forbi Oslo. Jeg sier det igjen - hva i himmelens navn er det med nordmenn, og den totalt manglende forståelsen på å kjøre bil der det er flere enn ei fil i hver retning.
Men vi kom da oss frem - og hjem. Det var det viktigste. Hjem til hjemmelaget påskepynt og kaldt hus. På islagt gårdsplass balanserende i lave sko.
Jeg må innrømme at det var med en viss bismak jeg pakket ut bilen hjemme. Og jeg tror også ungene helst skulle sett mer av våren og asfalten.
Ungene skulle snart på tur videre til nye påskeeventyr, men jeg skulle vel helst ha dratt rett tilbake til Sverige. Og i et lite øyeblikket så tenkte jeg; Ja, men hvorfor ikke? Jeg har jo fortsatt en hel uke fri til å gjøre hva jeg vil - og jeg elsker jo den friheten…
Takk for nok en fantastisk fin tur, Iris og Evelin - og takk til alle som var med oss på reisen her.
Det blir snart vår - også her. Og vinteren blir snart glemt. Men känn ingen sorg för mig, Göteborg - jeg glemmer aldri dig.