Etter å ha sovnet alt for sent, så våknet begge alt for tidlig i dag. Klokka var ikke mye over seks da begge gløttet på øynene - muligens på grunn av morgensola som brøt seg inn gjennom loftsvinduet på Klimentska 28.
Mens Estragon lå og skrollet litt på telefonen, så gikk jeg ned, tappet i badekaret, og la meg nedi.
Frokost var inkludert i overnattinga, så etter å ha fått på meg klær, svingte jeg meg ned trappene til frokostområdet på bakkeplan.
Utvalget var helt prima. Selv om det var overdådig på Amadria Park Hotel, så var dette mye bedre totalt sett - syntes nå jeg. Det var nemlig få folk, og lite kø. Perfekt!
En nybrygget kaffekopp, ett glass eplejuice og litt assortert fra fatene stilt opp i den lille kroken, ble kronet med et kakestykket til frokostdessert. Jeg mener; setter de frem kake til frokosten, så spiser man kake!
Estragon hadde planer om å slappe av litt til, og kanskje sovne attpå - så jeg tok på meg skoene, og ruslet ut i Prahas ganske så stille morgengater allerede ved 8-tida.
Været var perfekt, og jeg nøt å traske rundt i byen. Praha er nok den hovedstaden i Europa som jeg liker best, så jeg sugde inn alle inntrykk jeg kunne, og lette med blikket etter spennende ting å oppdage.
Butikker og cafeer hadde ikke åpnet enda, og det var svært få andre ute i gatene, annet enn lokale som skulle til jobb, eller som allerede hadde begynt arbeidet med å pynte opp til nok en dag med et vrimlende folkehav.
Jeg ruslet først rundt litt på måfå. Var tilbake utenfor den stilig cafeen jeg hadde sett inn på med lengselsfulle øyne i går kveld. Tenk å sitte i badekaret og nyte en god drink - på cafe!
Jeg ruslet nedom statuen av Franz Kafka, og vandret videre bort til det astronomiske uret.
Der møtte jeg første gang andre turister. Det var altså ikke bare meg som var nysgjerig morgenfugl i dag.
Jeg kikket litt på kartet, og fant ut at det et stykke unna også skulle være en bevegelig skulptur signert David Cerny - av Kafkas hode.
Jeg har vært fascinert av Kafka og hans bøker siden sent tenårene. Husker godt jeg leste Prosessen, og ble fjetret. Har kalt meg selv Josef H, som en utstrakt hånd til - eller en følelse av å noen ganger kunne føle meg som - Josef K.
Klokka var blitt kvart på åtte. Hver hele klokketime begynte hodet å bevege seg, og holdt på slik i et kvarter. Det måtte jeg jo få med meg.
Jeg gikk inn på et kjøpesenter like ved, som allerede hadde åpnet. Tuslet rundt i noen butikker, fortsatt relativt alene. I en lekebutikk oppdaget jeg en enslig Pat, og noen puter. Jeg digger Pat a Mat. Eller To gode naboer, som vi kjenner dem som i Norge. Putene så litt blasse ut, så det ble ingen handling. Figurene har jeg i tøyformat hjemme etter mitt forrige besøk i byen, for en 11-12 år siden. Da passet jeg også på å kjøpe alt jeg kunne finne av dem på DVD.
Litt før slaget ni troppet jeg opp utenfor Kafkas hode. En håndfull andre turister hadde også stilt seg opp, med kameraene klare.
Det var et fascinerende skue. Jeg hadde ikke tatt med meg videokameraet, men filmet noen snutter med telefonen. Veldig stilig! Jeg hadde håpet at bevegelsene ble raskere mot slutten, men alt i alt fikk vi mange forskjellige spennende vridninger og perspektiver på Kafka - og hans indre; og jeg vet ikke helt hva Cerny har tenkt; men jeg syntes også jeg tydelig kunne se andre kjente fjes manifistere seg i løpet av bevegelsene. Jeg er helt sikker på at jeg så Josef Stalin. Men kanskje det bare var Josef K. Det slo meg. Akkurat som det slo Kafka. Slaget i ansiktet. Det imaginære. Det metaforiske. Det fysiske. Og ansiktet som bevegde seg i slow motion etter rekylen.
Fascinert av opplevelsen trasket jeg videre rundt om i byen. Først litt i feil retning i forhold til hotellet, og deretter i retning gamlebyen igjen. Det begynte så smått å myldre av folk, og turistfellene og andre butikker hadde nå åpnet dørene.
Jeg måtte bare teste en tsjekkisk spesialitet som jeg kikket på i går, selv om det strengt talt ikke var så lenge siden jeg hadde spist frokost. Trdelník
Jeg valgte pistasje som “smurning”, og med is nedi. Gud bedre for en smak. Isen var god, men brødet med pistasjekrem toppa det hele. Jeg klarte imidlertid ikke å spise opp hele, så ivrige små veps fikk gladelig hjelpe til med resten, nede i søppelbøtta jeg til slutt måtte kaste restene nedi for ikke å bli seende ut som en birøkter.
Jeg hadde fått ei melding av Estragon. Han var også ute i Prahas gater, og befant seg ved Karlsbroen. Han hadde allerede pakket sakene i bilen, men siden utsjekken ikke var før 12 - så kunne vi heller bruke tida til å kikke oss rundt i byen. Jeg var da på vei ned igjen til hotellet selv, og stakk oppom for å pakke ferdig, slik at alt stod klart til og hentes rett før tolv. Deretter skar jeg oppatover gatene, nøt den gamle, majestetiske arkitekturen, og alle de ærverdige fasadene, for hvert skritt jeg tok. Praha er også en by full av kontraster. Nye bygg, og store kjøpesentre er bygd opp i nærheten av gamlebyen, ofte tett på alt det gamle.
Til slutt havnet jeg inn på leketøysbutikken Hamleys. Estragon hadde pekt på den i går, og fortalte han hadde vært på den originale i London. Jeg hadde ikke tatt inn over meg konseptet da, men ble som et lite barn igjen da jeg entret. Ikke bare var det en leketøysbutikk - men her kunne du leke også. Masse. Kid Heaven! Jeg måtte filme og sende til ungene. Her hadde de kost seg. Vel, i alle fall 9-åringen - som fortsatt er midt i målgruppa; men jeg tipper også 13-åringen hadde fått stjerner i øynene - akkurat som far på 46 fikk!
Så fikk det heller være at det meste i butikken også var sterkt overpriset. Jer betalte du nok også for opplevelsen. Og det er vel greit! Det koster jo alt for mye for plastikkræl på ordinære lekebutikker i Norge også.
Her var det også spor etter To gode naboer, men det var ikke mye. Jeg kjøpte med meg et Memory-spill til samlinga, men angrer meg i ettertid for at jeg ikke plukket med meg sokkene!
Estragon møtte meg i butikken, og etter å ha pint meg gjennom køa ved kassa, så var klokka halv tolv - og vi hadde kun tida og veien til å komme oss tilbake for å sjekke ut.
På slaget tolv var vi i bilen på vei ut av Praha. Den tentative planen var Berlin, men værmeldingen var så som så nordover, og Estragon stundet nok på å hjem fredag - så vi plottet etterhvert inn Rostock som destinasjon, for å satse alt på å komme meg ferga til Skandinavia igjen fredag morgen.
Vi hadde det uansett ikke travelt oppover. Når vi først krysset grensa til Tyskland, så visste vi det ville gå radig.
Derfor tok vi et nytt stopp før grensa, i den tsjekkiske byen Teplice.
Byen på snaut 50,000 innbyggere så typisk litt øst-europisk sliten ut. Jeg var kjent med at Teplice hadde et fotballag i øverste divisjon, og er det en stor interesse både Estragon og jeg deler - så er det fotball. Vi var derfor skjønt enige om at vi måtte innom stadion.
I den lå også supporterbutikken. Både til fotballaget, og til ishockeylaget. Det var ingen andre kunder der, men hele tre stykker som var i sving med å fylle opp varer. Sesongen er i gang alt i Tsjekkia, og etter en seriekamp står laget med full pott.
Jeg kjøpte et par supportereffekter, og adopterte Teplice som litt tsjekkiske lag. Dessverre hadde de ikke topplua, så det ble med en termokopp og en coaster.
Da jeg betalte spurte jeg samtidig om stadion var åpen for å kunne gå inn og se, men dessverre. Only open on match days. Da så.
Vi satte oss i bilen og kjørte ned på et hypermarked like bortenfor. Der hadde de alt mulig du kunne ønske deg, som en slags tsjekkisk variant av Coop OBS. Vi kjøpte med litt for veien, og noen tsjekkiske varianter av ting som kunne ha vært morsomt og smakt på. Jeg skulle gjerne ha prøvd alt. Jeg digger å teste ut nye smaker, og produkter, både av vått og tørt, som vi ikke har hjemme i Norge.
I følgetongen snodige automater, så var det i gangen her faktisk plassert en cannabis-automat. Uten at noen av oss falt for fristelsen til å putte på noen mynter. Ikke hadde vi korunas heller.
En av godbitene (!) som ble med ut igjen var en sjokolade ved navn Margot. En intern morsomhet fra en tullefilm en gjeng av oss lagde i kamera for herrens mange år siden.
Nå var vi ferdig med Tsjekkia. Vi kom oss ut igjen av Teplice, under virrvarret av strømkabler som loset bybussene rundt, og til slutt ut igjen på motorveien.
Før vi visste ordet av det var skiltene blitt tyske. Grensa gikk muligens midt i en tunnel.
Vegene i Tyskland er legendarisk gode, og tidvis lå vi opp mot 170 uten at det virket som raskere enn 100. Det var ikke lange stubben opp til Dresden. Hadde vi hatt bedre tid, og bedre vær, så hadde det vært morsomt og kjørt innom. Nå hadde regnet for alvor begynt, så vi kjørte bare motorveien utenom - men taggingen på bruene og murvegger fortalte oss hvem som dominerte området. Dynamo Dresden-fansen. Eller ultras’ene. Bråkebøttene. Hooligans. Det er et kjent problem fortsatt at mange av de tidligere DDR-lagene har “følgere” som er særdeles høyevridde, og det koker til tider over i spesielt lokaloppgjørene her i traktene.
Da klokka nærmet seg fire begynte vi å bli sultne. Vi skulle ikke gå i sein middag-fella igjen. Estragon hadde under et stopp på en bensinstasjon pekt seg ut en by som het Senftenberg, ei snau mil øst for motorveien, på kartet. Så vi prøvde oss dit, etter først og ha lett fånyttes i en liten landsby tettere ved hovedveien.
Senftenberg så kjemisk fri ut for turister. Det regnet, men vi tok sjansen på å parkere, og ta beina fatt. Vi ruslet inn i ei trivelig gågate. Vladimir hintet om indisk eller asiatisk, men Estragon er ikke helt der. Jeg på min side er gørr lei italiensk, så da røyk det alternativet også. Egentlig mest for å kjeike Estragon litt, da jeg er altetende. Men jeg er seriøst også lei av den kjedelige italienske menyen - der restaurantene absolutt ikke er italienske.
Vi fant en cafe med et tysk navn, men etter å ha prøvde å forklare to voksne damer som jobbet der at vi ville ha mat, så fikk vi beskjed om at kjøkkenet var stengt. Lenge skal vi gidde å lete? Der er ei kebabsjappe. Kjedelig og skummelt, men lå gå. Vi går for kebab.
Vi fikk etterhvert bestilt oss hver vår döner i pita. Maten kom kvikt på bordet, og porsjonene var voldsomme som fryktet - selv om vi bestilte normal og ikke stor porsjon.
Som forventet ble begge ulne i magen selv uten å ha orket halvparten, og vi angret oss tvert. Men gjort var gjort. Nå fikk det bare stå sin prøve.
Ute igjen på veien var det grått og kaldt, og regnet pisket mot frontruta. Det var ikke stort å se da vi nærmet oss Berlin, og enda mindre da vi passerte byen på vestsiden. Like greit at vi hadde skrinlagt et pitstop der.
Vladimir hadde tatt en sjefsavgjørelse, og bestilt et enkelt, billig hotellrom rett ved avkjøringa mot Rostock, kun seks kilometer fra fergeleiet. Kostet vi på, så ville vi være der innen ni.
Været lettet noe, og siden vi trengte påfyll sv diesel, så ble det ett siste stopp langs den tyske Autobahn en god fotballomgang syd for Rostock. Med Euro igjen i lomma, så kikket jeg etter noen fristelser sammen med kaffen jeg kjøpte - og fant det! Bundesliga 23/34-spesialen av fotballmagasinet Kicker. En fin mulighet til å friske opp skoletysken i bilen på vei hjem i morgen.
Rett etter slaget ni parkerte vi utenfor Hotel Brinckmannsdorf, et steinkast fra Autobahn. Mer motell enn hotell, og helt uten resepsjon. Oppskriften på innsjekk og hvordan finne nøkkelkortet fikk jeg på tekstmelding - på tysk. Men det fikk som smurt, og vi kunne låse oss inn på rom 14 i andre etasje.
Rommet var det mest slitne til nå, luktet litt sur sneip, og hadde vegg-til-vegg teppe. Det var også det billigste til nå, sett vekk fra Air BnB i Halland og gåsefarm i Sachsen. Og vi skal jo bare sove. Noen timer.
I morgen tidlig må alarmen gå, for Estragon har billettene klare til fergeavgangen klokka 9. Da kommer vi kanskje hjem til Innlandet innen vi skriver lørdag - forhåpentligvis uten større overraskelser etter flommen.
Hasta la vista, Europa!