I 2007 skrev jeg litt for det norske fotballnettstedet Norske Fans, og en av artikkelene som ble publisert da var om tidenes mest målrike tippekamp på NRK. I anledning at det til helgen er 50 år siden NRK begynte å sende tippekamper, så har jeg funnet igjen denne artikkelen - forhåpentligvis til interesse for de av dere som liker gode historier, og ikke minst litt forholdsvis smal, engelsk fotball.
NRK markerer forøvrig 50-årsjubileet med å vise kamper både fredag og lørdag, og denne kampen kan du se i sin helhet hvis du skrur på NRK litt etter klokka 08 førstkommende lørdag morgen.
God fornøyelse med både kampen og denne artikkelen.
Vladimir, november 2019
Det var vinter slik vinteren bør og skal være dette året; 1988.
Det var en snau uke før de 15. olympiske vinterlekene ble dratt i gang i Calgary, Canada, og litt over tre uker før Vladimir skulle feire bursdag med elleve små lys på sjokoladekaka. Denne lørdagen var det også duket for både lek, feiring og ikke minst kake. Jeg hadde allerede begynt å interessere meg veldig for engelsk fotball.
Mitt første møte med fotball
Jeg spilte aktivt selv, og hadde nettopp blitt satt i mål fordi jeg var alt for dårlig til å være utpå banen. Alt for dårlig for å få en ny sjanse som midtstopper, selv om jeg som 10-åring kunne ligne en purung Steve Foster uten pannebånd, men med antydninger til tidsriktig hockeysveis og litt tjukkere enn mine lagkamerater. Jeg ble satt i mål foran en bortekamp mot Skreia, og vartet opp med redninger som Jens Lehman den dag i dag ikke kan gjøre om igjen.
Denne lørdagen, den 6. februar 1988, våknet jeg og trodde det skulle bli som lørdager flest. Fri fra skolen, snø og fint vær. Den perfekte dagen å dra frem akebrettet på. Lørdager var i min lille familie ensbetydende med en tur på butikken og så felles risgrøt til lunsj, med hjemmelaget rød saft, sukker og kanel. Litt for mye sukker for en ung gutt som allerede var streiflik Steve Foster. Akkurat nok sukker for en som noen timer senere skulle være vitne til den mest målrike fotballkampen i tippekampens historie.
Etter den obligatoriske grøten satte jeg kurs mot huset til en nabogutt, som bodde sammen med faren sin i andre etasje. Denne gutten var ikke så veldig interessert i fotball, så det ble til at vi lekte ute i snøen og kjørte akebrettet vårt nedover skråningen i hagen. Litt etter fire på ettermiddagen gikk vi inn for å varme oss, etter at jeg ytret ønske om å kanskje se litt på tippekampen. Faren hans var en ivrig sportsfanatiker og satt i stua og så på tippekampen. Jeg husker godt at han hadde tippekupongen og rullingspakka på bordet foran seg. Vi småguttene dro frem potetgull som vi etterpepret så mye at smaksløkene nok ble permanent skadet denne vinterdagen på slutten av 80-tallet.
Det stod 3-2 til hjemmelaget ved pause på det innovative kunstgresset på Kenilworth Road, og planene om å gå ut igjen til akebrettet ble skrinlagt da vi alle tre i stua skjønte at dette kun bli riktig så moro foran fjernsynsapparatet.
Kampen ble kommentert av NRK-sportens mest parodierte kommentator gjennom tidene, Sølve Grotmol (1940-2010). Fotball var i ugangspunktet ikke hans felt, men som den all-round sportsjournalisten han var kommenterte han to kamper fra England som stand-in for de faste fotballkommentatorene. Han fikk gleden av å debuterte i denne tippekamphistoriske kampen. Skjønt glede og glede. Det var en skrekkblandet fryd!
- NRK vurderte å droppe tippekampen, siden ingen av de faste fotballkommentatorene hadde mulighet til å reise over, forteller Sølve Grotmol til Vladimir på telefon fra sitt sommersted i Spania. -Jeg tok på meg oppgaven på strak arm, selv om jeg hadde lite erfaring fra å kommentere fotball. Jeg husker selvfølgelig kampen i ettertid på grunn av resultatet, men mest av alt husker jeg at jeg var preget av nervøsitet under sendingen. Jeg er stolt av at jeg våget, og kampen gikk jo inn i historien som den mest målrike noen sinne. Det er jo så mange år siden at jeg ikke husker så mange detaljer, men mine svenske kollegaer syntes det var stort at jeg fikk ilddåpen min i en kamp som endte med så mange scoringer.
”Dette må være en helt fantastisk kamp for Sølve Grotmol”, kommenterte faktisk den svenske kommentatoren under sendingen på SVT. Ellers husker jeg at kommentatorplassene på Kenilworth Road ikke var noe å skryte av. Alle fjernsynskommentatorene i fra de forskjellige landene som sendte kampen satt som sild i tønne, men det har vel kanskje blitt romsligere med årene, avsluttet Grotmål.
Han la også til at tippekampen som institusjon for NRK-sporten var med å skape en enorm interesse for engelsk fotball i Skandinavia. En interesse som skapte et mangfold av supportere for de fleste fotballagene som var innom skjermen i løpet av de snaut 350 oppgjørene som ble sendt som tippekamper på NRK i perioden 1969-1995.
Aldri hadde vel Grotmol drømt om at kampen han kommenterte skulle skrive seg inn i historiebøkene. Da 90 minutter var spilt stod det 7-4 til hjemmelaget på lystavla på Kenilworth Road. Snaut 8000 tilskuere hadde fått se en kamp de aldri kom til å glemme. Likeledes hadde både NRK, SVT og DRs trofaste og fotballinteresserte fjernsynstittere bevitnet en målfest som for alltid kommer til å stå som den mest målrike kampen i tippekampens historie. ”Du kan si det var en løftet stemning på toget inn igjen til London”, fortalte Grotmol.
Etter kampslutt og i flere år etterpå falt undertegnede til ro med å være fotballkeeper.
Jeg fikk meg forbilder som Hans Van Breukelen, Michel Preud’homme og Bøverbru ILs egen Rune Stende. I bakhodet hadde jeg kampen fra den 6. februar 1988 på Kenilworth Road, og trøstet meg med at jeg nok ikke ofte kom til å slippe inn så mange mål som Les Sealey gjorde den ettermiddagen. Det gikk troll i ord, og vi stablet et brukbart lag på beina som sjeldent tapte mer enn med seks. Noen få år senere gikk Les Sealey til Old Trafford, mens jeg ble værende på Bøverbru Stadion. Dette gikk såpass innpå meg at jeg valgte å legge keeperhanskene på hylla, som en treningslei og lat 15-åring med nye tenåringsinteresser i kjølvannet av Sealeys overgang til Manchester United. Verden var, er og vil for alltid være blodig urettferdig…
I vårt naboland Sverige var det også en mann som jublet ekstra høyt denne dagen. Han hadde satt noen få svenske kroner på resultatet 7-4 hos Svenska Spel, og oddsen på dette resultatet var hele 42545,30! Jeg har ikke klart å oppspore hvor mye mannen satset, men om han satset 20 kroner ga dette en gevinst på over 850,000 kroner. Resultatet står den dag i dag som rekordodds som har gitt utbetaling hos det svenske, statlige tippeselskapet.
Lagoppstillingene fra denne kampen skal dere også få.
(Denne artikkelen er altså fra 2007, så informasjonen om spillerne i lagoppstillingen her er pr. 2007 - og altså ikke oppdatert pr. 2019)
Luton Town
Les Sealey – Lutons keeper mellom 1983 og 1990, da han overraskende signerte for toppklubben Manchester United. Sealey ble etter sin aktive karriere keepertrener for West Ham, hvor han i august 2001 fikk hjerteinnfarkt og gikk tragisk bort bare 43 år gammel.
Tim Breacker – Lysluggen var også høyreback i den første kampen som ble presentert i denne serien, noen år senere for West Ham United.
Rob Johnson – Lokal gutt som spilte for Luton fra 79-89 før han gikk til Leicester City. Nå jobber han som fysioterapaut for EIS (English Institute of Sports).
Darren McDonough – Midtstopper som i 1991 tok steget videre til Newcastle United, men pådro seg en alvorlig skade og la opp som fotballspiller. Bor i Oldham og driver en sandwichbar sammen med kona si.
Legenden Steve Foster
Steve Foster – Ingen glemmer vel Steve Foster som var den mest fryktinngytende stopperen i England på 80-tallet ved siden av Brian ’Killer’ Kilcline. Foster var korpulent, hadde hockeysveis med krøller og brukte pannebånd i beste Bjørn Borg-stil! Foster forlot Luton året etter denne tippekampen – til fordel for nettopp Oxford.
Mal Donaghy – Nord-irsk landslagsspiller som startet karrieren som keeper, men som gikk til Luton som forsvarsspiller i 1978, før han forlot Kenilworth Road til fordel for Old Trafford høsten 1988. Deretter bar det til Chelsea før han la opp og flyttet hjem til Nord-Irland, hvor han i dag jobber som trener for U-19 landslaget.
Danny Wilson – Nok en nord-ire som spilte for Luton mellom 1987 og 1990 og er i dag en respektert manager, nå for Hartlepool United.
Brian Stein – Den eldste av brødrene Stein og så vidt jeg vet ikke i slekt med doktoren i fra det tyske schlägerheavybandet Helloweens sang. Flyktet sammen med familien fra Sør-Afrikas aparteidregime da Brian var syv år gammel. Debuterte for Luton så tidlig som i 1977 og står registrert med 427 kamper og 130 mål. Har i senere tid jobbet i klubben, og er en slags Mr. Luton Town – men måtte forlate klubben i sommer da Kevin Blackwell tok over styringen, til mange lojale supporteres store skuffelse.
Mick Harford – Storvokst spiss som fikk sitt gjennombrudd for Luton Town der han ankom Kenilworth i 1984. Var innom en rekke klubber etter det, før han prøvde seg som manager for Rotherham. Nå er han John Gregorys høyre hånd på Loftus Road – altså assistentmanager for QPR.
Mark Stein – Brians yngre bror Mark var aktiv helt til 2003. Han nådde ikke brorens kultstatus i Luton og forlot klubben sommeren 1988, og hadde deretter sine glansdager for Stoke City på begynnelsen av 90-tallet. Nå jobber Mark som fysioterapaut for League Two-laget Barnet i nord-London.
Ian Allinson – Den glemte Ian Allinson kom fra Arsenal i 1987 og spilte bare 87/88-sesongen for Luton. Han fikk i underkant av 40 kamper for klubben, deriblant den uforglemmelige tippekampen mot Oxford i februar. Han er i dag manager for amatørklubben Stotfold FC, der hans sønn Lee er registrert som spiller.
Oxford United
Steve Hardwick – Veterankeeper i 1988 som gikk til Huddersfield etter sesongen, hvor han ikke mange år senere la opp som fotballspiller.
David Bardsley – Ble kjøpt inn for å erstatte David Langan i 1987 og spilte for oksene frem til 1989 da han gikk videre til QPR – der de fleste kjenner ham best i fra. Bor nå i solfylte Florida der han jobber som fotballtrener for ungdomsakademiet som Ajax Amsterdam har startet opp i USA!
Richard Hill – Forlot Oxford til fordel for et fotballeventyr i New Zealand etter 88/89-sesongen. Hill var assistentmanager i QPR frem til han i februar i år fikk sparken etter å ha havnet i slagsmål med flere spillere i en treningskamp mot Kinas U-21 landslag i vinter. Han ble erstattet med spilleren han i denne kampen prøvde å markere – Mick Harford.
Gary Shelton – Kom i fra Sheffield Wednesday i 1987 og spilte to sesonger for Oxford før han gikk videre til Bristol City. Er i dag ansatt i trenerteamet til WBA.
Gary Briggs – Den tøffe midtstopperen Gary Briggs var en kultfigur på Oxfords lag gjennom hele 80-tallet og gikk bare under tilnavnet ”Rambo” – akkurat som Rosenborgs egen Trond Henriksen. Fikk over 400 kamper for klubben før han gikk til Blackpool i 1989. Fortsatt høy stjerne i klubben, og har fått sin egen VIP-boks i sitt navn til rådighet på nye Kassam Stadium.
Tommy Caton – Caton kom til Oxford fra Arsenal i 1987, men fikk bare en sesong før han gikk til videre til Charlton. Han ble i 1987 fradømt førerkortet for tre år som følge av fyllekjøring – noe som skjedde bare to uker etter at hans sønn Andy ble født. Andy Caton spiller nå som kjent for Swindon Town! Tommy Caton døde brått av hjerteinnfarkt i 1993 – da Andy bare var seks år gammel.
Trevor Hebberd – Dobbeltgjengeren til Knut Lystad fikk snaut 300 kamper for Oxford United på 80-tallet før han gikk til Derby County sommeren 1988. Han er fortsatt aktiv – som old-boys spiller for laget Ashby Ivanhoe!
Martin Foyle – Storscorer og tankspiss som er født og oppvokst i Wiltshire, i byen Salisbury sør for Swindon. Han spilte for Oxford mellom 1987 og 1991 da han gikk til Port Vale. Han ble en stor hit på Vale Park, og ble i 2004 ansatt som manager for klubben – og i den managerstolen er han den dag i dag også
Dean Saunders – Kanskje det mest kjente navnet fra Oxfords lag mot Luton i 1988 for folk i dag. Saunders fikk bare litt over en sesong på Manor Ground før han ble solgt til Derby sommeren 1988. Oxfords manager Mark Lawrenson fikk sparken som følge av at han kom i krangel med Oxford-styret angående salget av Saunders – som fikk en utrolig karriere på 90-tallet i klubber som Liverpool, Aston Villa og Galatasaray. I sommer ble han ansatt som assistenttrener for det walisiske landslaget – der han selv står registrert med 22 scoringer på 75 kamper.
Les Phillips – Lokal midtbanespiller som spilte for Oxford i flere sesonger før han gikk til amatørlaget Banbury.
Peter Rhoades-Brown – Venstreving som ankom Manor Ground fra Chelsea i 1984. Fikk litt over 100 kamper for Oxford før han måtte legge opp alt for tidlig på grunn av en skade i 1989. Rhoades-Brown er fortsatt ansatt i klubbens kulisser og ble så sent som i april 2007 beæret med en testimonialkamp mot et sammensatt Chelsea-lag.
Målscorere:
Luton: Mick Harford 2, Brian Stein, Darron McDonough, Mark Stein 3
Oxford: Dean Saunders (straffe), Martin Foyle, Richard Hill, Les Phillips
Tre dagere senere møttes lagene igjen i semifinalen i ligacupen. Da ble resultatet 1-1 i snøføyka på Manor Ground, etter mål av Dean Saunders (Oxford) og Brian Stein (Luton). Omkampen på Kenilworth Road vant Luton Town, som gikk til finalen og slo Arsenal 3-2 på Wembley – historiens største triumf for ’Hattemakerne’.
Uniteds manager Maurice Evans ble erstattet med Mark Lawrence i mars 1988. Senere samme år rykket Oxford United ned fra den øverste divisjonen, og har aldri vært så høyt oppe igjen. Klubben rykket ut av ligasystemet i
Luton på sin side vant som sagt ligacupen og endte på en meget sterk 9. plass i 1.divisjon, 87/88.
Etter et kjapt søk på eBay fant jeg kampprogrammet fra 6. februar 1988 mellom Luton Town og Oxford United til salgs for 99 pence. Dette programmet er nå på vei, flyveien, til Lillehammer fra en ukjent adresse i England. Et artig lite bidrag til min bittelille programsamling – og nok et minne fra denne vinterdagen i 1988 da akebrettet for alvor ble nedprioritert på lørdags ettermiddag flere vinterhelger i etterkant.
Sølve Grotmål døde tre år etter at jeg intervjuet ham på telefon om denne kampen, 70 år gammel.