Den siste mandagen i oktober ble langt i fra noen blåmandag. Vi tok Mondeoen inn til Oslo for å se Ethel Cain live på Sentrum Scene. En personlig favoritt for undertegnede, som tronet på toppen på avspillinger på strømmetjenesten jeg brukte i 2024. Et ganske nytt bekjentskap for eldstedattera og kjæresten.

Torsdag 1. mai var det duket for et storfint besøk på idylliske Arnemoen Gard i Ringebu. Den tidligere Jayhaws-frontmannen Mark Olson hadde tatt turen fra det støvete landskapet utenfor Joshua Tree, ikke langt i fra statsgrensa til Nevada, og til Gudbrandsdalen.

Onsdag 30. april var det duket for en skikkelig Honky Tonk-kveld på Arnemoen Gard i Ringebu, da Alabama-fødte JP Harris tok med seg bandet sitt, og stakk innom for å underholde et 20-talls betalende publikummere med sin dønn ærlige, erkeamerikanske, midtvestkøntri.

Lørdag 16. november var det duket for nok en konsert på flotte Arnemoen. På programmet denne kvelden stod Bergensbandet Kristi Brud, som i all hovedsk består av tidligere medlemmer av Hjerteslag

Allerede fra første låt hadde Olivia Rodrigo hele arenaen i sin hule hånd. Både hun, bandet og alt av staffasje rundt var profesjonelt til fingerspissene, og selvfølgelig skreddersydd for arena-formatet.

Wow, for en fantastisk avslutning på helga det ble, i selskap med walisiske Novo Amor og et fullsatt Sentrum Scene.

Fredag 19. april var det endelig dags for en ny tur til Ringebu og idylliske Arnemoen Gard. På plakaten stod den svenske artisten Jesper Lindell, sammen med sitt backing-band Brunnsvik Sound - hvis navn er tatt fra Lindells hjemsted utenfor Ludvika i Dalarna.

Allerede 6. januar 2016 fikk vi servert årets beste konsert her oppe på bjerget, da amerikanske Jason Isbell gjestet Sentrum Scene sammen med sitt backingband The 400 Units.

Til jul i 2018 så hadde jeg kjøpt billett til Ry X-konsert på Rockefeller til min gode kompis og søskenbarn Jan Erik, som i mars 2019 fikk ta på seg Estragon-hatten igjen og bli med innover til Tigerstaden, og en konsertopplevelse utenom det vanlige.

Jeg hadde faktisk aldri hørt noe særlig på Erlend Ropstad før jeg til jul i 2018 fikk billett til konsert på Rockefeller i julegave av en god kompis.

30. november 2005 var en gjeng fra “Visuell kultur, film og fjernsyn” på tur til Amsterdam for å overvære IDFA - International Documentary Film Festival Amsterdam. Tilfeldigheter skulle ha det til at norske Ralph Myerz & The Jack Herren Band samtidig skulle spille konsert på den legendariske scena “Paradisio”

Onsdag 27. juli 2005 - midt i fellesferien - stimlet 40,000 seg utendørs på Valle Hovin for å ta imot de irske rockelegendene U2. Alle de 40,000 billettene ble revet vekk på en liten formiddag. Prisen var stiv til 2005 å være; 695 kroner for en billett + billettavgift.

24. november 2002 så jeg Coldplay live i Oslo Spektrum. Bandet hadde nettopp begynt å bli “store”, og gikk fra å spille på Rockefeller tidligere samme år, og til å fylle Oslo Spektrum til randen.

Endelig - 18 år etter forrige gang - var Counting Crows tilbake på norsk jord. Jeg var på konserten for 18 år siden, og jeg var så klart til stede da de høsten 2022 kom tilbake til Norge, og spilte en fantastisk konsert på Sentrum Scene i Oslo.

To dager etter konserten med Julien Baker var det klart for nok en konsert for en sulteforet Tandsether etter koronoa-pandemien. Jeg var også tilstede da Bear’s Den spilte sin siste konsert før nedsteningen - på samme sted; Parkteateret i Oslo.

21. april 2022 fartet jeg innover til Oslo for å jobbe to dager på Myrens, der også Den norske filmskolen har lokaler. Oslo-jobbingen var godt timet med at jeg senere samme torsdag kveld hadde billett til konsert med amerikanske Julien Baker på Parkteateret.

Den 22. mars 2022 tok jeg toget innover til Oslo for å se Noah Gundersen live for andre gang. Som sist var det John Dee som var stedet, og denne gangen kom han uten oppvarmer, men hadde med seg en kompis som kompet ham på tangenter.

Søndag 15. mai 2022 fartet jeg innover til Oslo sammen med Estragon, denne gang i Mortens skikkelse, for en helaften med det beste fra to verdener. Først play-off kamp med mitt kjære Swindon på en pub i Markvegen, før det litt senere på kvelden var klart for mitt første live-møte med en av mine store favoritter, texaneren David Ramirez.

Helt siden en stund før pandemien slo inn over oss tidlig i 2020 hadde jeg blinket meg ut Arnemoen Gard i Ringebu som et valfartssted for god musikk rett opp min gate.. I kveld var kvelden - på Kassi Valazza med band.

Kari Bremnes har jeg hatt gleden av å høre live en rekke ganger de 15 siste årene, men i en jungel av datoer, så har jeg ikke klart å rote frem mer enn en bestemt konsert - nemlig da hun 10. november 2013 spilte sin første og hittil siste konsert på Raufoss.

17. november 1999 fartet jeg innover til Oslo sammen med en kompis for å høre den legendarisk Black Flag-vokalisten og alt-mulig-mannen Henry Rollins stå og fortelle historier om rockelivet med en punk-stand-up-comedy punch.

Midnight Choir har jeg sett live flere ganger, men de har spilt så mange konserter, at jeg ikke klarer helt å finne tilbake til alle, og heller ikke hvilken som var den første

Jeg fikk min første lekegitar før jeg hadde begynt på barneskolen og min første ekte gitar da jeg var rundt 13, og ble jeg ikke fotballproff, så skulle jeg bli rockestjerne. Jeg ble ingen av delen, men begge deler har allikevel fulgt meg gjennom hele livet, og på mange måter formet meg til den jeg er i dag. Og jeg fikk faktisk muligheten til å spille live én gang - i Fredrikstad av alle ting; en helt vanlig junilørdag i 2002.

En helt vanlig, småsur tirsdagskveld i hovedstaden. To tullinger fra Toten har tatt turen innover for å dra på konsert midt i arbeidsuka. Bandet som stod på scena denne kvelden var kanadiske Our Lady Peace. Bandet var allerede så store at de solgte ut store stadioner i hjemlandet, men i Oslo kunne de nok vandre ganske anonymt rundt.

Torsdag 29. juni 2000 var jeg i Oslo Spektrum for å se og høre de gamle 90-talls grunge-heltene i Pearl Jam for første og siste gang

Høsten 2002 sprakk nyheten i Oppland Arbeiderblad om at noen faktisk hadde klart det mesterstykket å booke mine svenske favoritter Kent til å spille konsert i verdens største publikumshall i fjell - Gjøvik Olympiske Fjellhall.

Jeg oppdaget det svenske bandet Kent med plata “Isola” (1997). Det ble en øyeåpner for meg, og en livslang musikalsk forelskelse.

Jeg oppdaget Rosie Thomas med hennes nydelige debutalbum When we were small (Sub Pop, 2001) på begynnelsen av århundreskiftet en gang, og ble umiddelbart dypt fascinert. I god, gammeldags Andy Kaufman-stil så fikk jeg ikke helt tak på henne, og det gjorde egentlig bare fascinasjonen større.

Min første og siste festivalopplevelse med overnatting kom sommeren 2000, da en kontigent fra Gjøvik/Toten dro østover for å få med oss synth/industri/goth/rockefestivalen i Folkeparken i Arvika. Det ble omtrent akkurat slik vi forventet - ell er ikke: et gjørmebad av dimensjoner!

Den 8. januar slapp Ethel Cain sin nye EP “Perverts” på diverse strømmetjenester. EP som forkortelse betyr “Extended Play”, og brukes tradisjonelt for utgivelser som har flere spor enn en enkel singel, men færre spor enn et fullengdes album. Her får vi derimot 9 spor på nær 90 minutter.

Denne lista publiserte jeg på Facebook for fem år siden etter å ha blitt utfordret i en Facebook-tråd om å liste opp 10 album som har betydd mye for meg opp gjennom livet.

Et for de fleste ukjent norsk band sitter på en godt bevart hemmelighet - “Fruit Flavoured” (1996). Jeg avdekket hemmeligheten på 90-tallet, og det hele startet med et tilfeldig bekjentskap på de gamle chattesidene på Tekst-TV.

En av mine all time favorittfilmer er Jim Jarmusch sin postmodernistiske western-pastisj «Dead Man» fra 1995.

I forrige uke kvitterte jeg ut en av høstens flotteste tradisjoner hele to ganger, nemlig Lanternefesten i henholdsvis Steinerbarnehagen og på Steinerskolen her i byen.

Den 9. november 1973 kom nemlig Willy Marhaug til verden i Bergen. Han vokste opp i bydelen Loddefjord, som opp gjennom årene har fostret en rekke norske artister.

For ei god uke siden skrev jeg om musikksjangeren No Depression og platebaren Rilla på Lillehammer, senere Basement Records. I dag skal jeg hente frem igjen den beste plata jeg oppdaget ved å handle musikk i denne legendariske platesjappa.

Den 2. november 2005 entret den islandske kvartetten Sigur Ros scenen på selveste Oslo konserthus, og godt plantet i de behagelige stoffstolene foran scena satt jeg.

For ett år siden i kveld spilte Third Eye Blind konsert på Vulkan i Oslo. Det ble aldri tur innover, selv om jeg telte på knappene helt til det siste.

Så var det dags for Halloween igjen - eller allehelgensaften som vi kaller den i Norge. Opprinnelig var dagen en keltisk høsttakkefest, Samhain, som markerte slutten på sommerhalvåret.

For ett år siden i dag var jeg på konsert på Parkteatret med Matthew and the Atlas. Lite visste vi da om hvordan verden ville se ut neste år på samme tid. Åh, som jeg savner konserter!

Kjært barn har mange navn, hetes det. Så også musikksjangere. En ting er å skulle sette musikk i en bås. En annen ting er å gi denne båsen et navn.

Hvis Tom Waits og Nick Cave hadde fått et musikalsk barn sammen, så kunne avkommet meget vel ha vært svenske Andi Almqvist.

Seattles musikkscene har flere ganger tidligere blitt omtalt, og og atter en gang trekker jeg tilbake til denne spennende musikkbyen i det nordvestlige hjørnet av USA.

En av perlene jeg kom over på 90-tallet var debutalbumet til en irsk singer-songwriter som kalte seg Mundy.

På selveste FN-dagen henter jeg frem en artist som allerede har vært med på å tapetsere denne lista i løpet av året, nemlig Heather Nova.

Canadiske Justin Rutledge (1979-) oppdaget jeg for en 8-10 år siden gjennom et par CDer oppdaget og kjøpt gjennom nettbutikken CDBaby.

I kjølevannet av Brit-pop bølgen på 90-tallet, så dukket det i 1997 opp ei plate som skulle gå rett inn i hode, hjerte og sjel på meg.

I dag er det sju år siden jeg dro på min første og hittil siste reindyrka sydentur - med all-inclusive og full pakke med charterhelvetesfeber.

90-tallsbandet The Verve Pipe ble stiftet i byen East Lansing, Michigan, i 1992, etter at medlemmer fra tre andre band slo seg sammen. Anført av vokalist og låtskriver Brad Vander Ark debuterte de samme år med den egenfinansierte plate «I’ve suffered a head injury».

Dagen i dag burde kanskje vært viet til min store kjendis-crush i 1989, belgiske Sandra Kim, som i dag fyller 48 år.

Bandet Better Than Ezra så dagens lys allerede i 1988, etter at en kompisgjeng på fire, som alle gikk på Louisiana State University i Baton Rouge, bestemte seg for å danne band.

Peter Stuart ble i 1994 hyret inn som gitartekniker, roadie og sporadisk oppvarmer for mitt favorittband Counting Crows.

Den første offisielle gruppa med emigranter som seilte fra Norge i retning Amerika, forlot kaia i Stavanger i juli 1825. Sammen hadde familiene brukt alle sine penger etter salg av gård, grunn og bufe til å kjøpe den vesle sluppen «Restauration».

I dag fyller en av verdens artigste og mest komiske menn, med kanskje det mest komiske navnet i verden, 77 år.

Som Swindon-supporter, så er det ikke mange rivaler å snakke om - men én stor er det: Oxford United!

Blant de mange millioner av mennesker som blir registrert savnet på verdensbasis hvert år, så regner man med at det er opptil 8 millioner barn. De fleste blir heldigvis som oftest gjort rede for, men mange kommer dessverre aldri til rette.

I dag, den 16. september, feirer meksikanere over hele verden Mexicos nasjonaldag, og en bølge av tequila og tacos er ventet. Vi tjuvstartet i helga med Enchiladas.