Fredag 21. februar 2025 var det duket for et etterlengtet gjensyn på den intime, lille scena innerst i stua på Maihaugrestauranten, som ligger på et lite tun inne på friluftsmuseet, ikke langt nedenfor gamle Garmo Stavkirke.
Norges kanskje beste stemme, Skiens store sønn Paal Flaata, var hyret inn for å underholde 60 vinterkalde Innlendinger. Sist gang jeg hadde hørt ham live begynte vel å nærme seg 20 år siden, da med hans gamle, legendariske band Midnight Choir.
Bak arrangementet denne fredagskvelden stod Stein Erik Juvstad, som er primusmotoren for Lilyhammericana-festivalen, og det var gledelig for en småskala konsertarrangør at billettene ble revet vekk allerede få uker etter at de ble sluppet før jul. I en tid der mange sitter på gjerdet til like før arrangementene, så må det være både angst- og stressfremkallende å legge hjertet og sjela si i å initiere musikalske opplevelser for folk - og såpass bør vi prise de som faktisk tar initiativ til slike arrangementer, at vi alle blir litt flinkere til å kjøpe billetter i god tid - slik at konsentrasjonen frem mot selve konserten kan rutes til praktiske gjøremål i stedet for å leve i uvisshet om det må avlyses eller ikke. Takk for at dere står i det og bringer slike opplevelser til folket!
Denne fredagskvelden i februar var det ventet stinn brakke - og stinn brakke ble det. I Lillehammer-skumringen lå det yr i lufta, og med både dugg og dråper på brilleglassene steg jeg inn over dørstokken like etter dørene åpnet klokka sju.
Jeg hadde ikke klart å lure med meg noen av mine kompiser på konserten, men visst at jeg kom til å møte kjente fjes fra tidligere konserter både hos Juvstad og på Arnemoen, og jeg dro straks kjensel på noen kjente fjes, og slo meg ned ved deres bord.
Jeg kjøpte meg ei flaske Bulmers, og ikke lenge etter åpnet gardina, og vi fikk slippe inn i selve konsertavdelingen. Arrangør Juvstad løp litt småstresset frem og tilbake, for han hadde hatt visse innkjøringsproblemer med lyden i monitor - men nå virket det som at alt hadde løst seg. Lydanlegget måtte imidlertid spares til konserten, så i stedet for bakgrunnsmusikk, så fikk heller de fremmøtte snakke med hverandre, før Flaata og hans makker Gøran Grini en drøy halvtime forsinket entret den lille scena ved halv ni-tiden.
Høydepunktene for min del må jeg innrømme var da han dro frem igjen noen av låtene fra Midnight Choir sin rikholdige katalog. Vi fikk servert nydelige, nedstrippede versjoner av vakre “Mercy of Maria”, deres Spain-cover (Josh Haden) “Spiritual” og den nydelige “Mercy on the Street” fra bandets selvtitulerte debut fra samme året som Lillehammer arrangerte Vinter-OL.
I tillegg serverte han låter fra sine soloutgivelser, og covere av Flaata-favoritter som Krist Kristofferson og Elvis Presley.
Sistnevntes musikk har vært en ledestjerne for Flaata helt siden han oppdaget låta “Suspicious Mind” som 7-åring - og allerede da han var 18-år gammel stiftet han et coverband som blant annet spilte Elvis og andre amerikanske 50- og 60-talls artister. “Memphis News” kalte de seg, og inkluderte også sambygdningen, den nå avdøde Stephen Ackles.
Etter 90 minutter med melankolske, helende musikkintravenøse drypp rett inn i hjerterota, så ble duoen klappet ned og ut av scena, bare for at de programmessig snudde seg rundt på femøringen i enden av baren på motsatt side, og kom tilbake for et siste nummer.
Og sannelig - jammen fikk vi ikke da servert tittellåta fra “Amsterdam Stranded”-albumet fra 1998 - ei plate, og ei låt, jeg har hatt et sterkt forhold til siden det kom.
Kvelden var komplett, og smilene gikk rundt blant det entusiastiske publikummet som hadde tatt turen, fra så vel Gudbrandsdalen, som fra Lillehammer - og visst nok noen enkomst tilreisende helt fra Vestlandet.
Lokalet ble tømt av smilende, fornøyde mennesker som steg ut i den oppsiktsvekkende milde Lillehammer-lufta. Kanskje var det Flaata-linna som hadde åpenbart seg denne kvelden?
Resten av nattas timer fikk enda flere bein å gå på, med koselig selskap, musikk og samtaler til langt på natt - og da det endelig ble natta utpå morgenkvisten, så kjente jeg på en ekstra stor takknemlighet for all den gode musikken vi velger å omgi oss med, og som blir døråpnere til så vel hjerter, sjel og gamle hus på Maihaugen.
Til sommeren kommer Paal Flaata og Gøran Grini tilbake til Innlandet, da i første omgang til Kafka på Gjøvik i begynnelsen av juni. Så da er det bare å kjenne sin besøkelsestid, og kjøpe billett så snart de legges ut. (og for min del bør jeg vel også koste på meg en telefon med et bedre kamera!)