Så gikk verden plutselig over i å se helt annerledes ut over natta, og i kampen mot Koronaviruset er alt nå i beredskap. Folk holder seg inne, og hverdagen er både ny og skremmende for oss alle. Fredag skulle jeg egentlig på en konsert i Oslo, som nå er utsatt til november. I april skulle jeg til England på både konsert og fotball - begge avlyst. Sånn må det nesten bli. Da får jeg heller mimre tilbake til en av fjorårets flotte konsertopplevelser.
Og apropos skremmende.
«Dave Matthews Band har skremmende nok solgt 11 millioner plater i USA de siste åra. Skremmende fordi bandet er så ubehjelplig middelmådig og energiløst. Man enser en gjeng dyktige musikere, men både etnisk- og jazz-inspirasjon. Matthews selv har også en sterk stemme, men sounden og låtmaterialet resulterer i en usedvanlig flat og lite spennende superstjernerock»
Disse ordene kom fra pennen til Norges sjefsmusikkanmelderklovnforståsegpåer Håkon Moslet i 1998, da han anmeldte det nye DMB-albumet «Before These Crowded Streets».
Tydelig ikke imponert, men Moslet hadde neppe sett bandet live. Energiløst og middelmådig er vel ikke det første jeg tenker på med DMB, og da jeg onsdag natt satte meg i baksetet på en Golf på tur hemmat tæl Toten, så var det om et fårete glis i ansiktet.
Vel, så hadde jeg også ramlet av etter «Everyday» (2001), men helt siden jeg først hørte bandet i 1997, så var det alltid med en drøm om å få oppleve dem live.
Onsdag 20. mars 2019 skjedde det, og for en konsert! Musikalsk drar DMB det litt for langt når de instrumentrunker i et kvarter langt mellomparti, men energiløst og middelmådig er det i allefall ikke.
Utover 2000-tallet ble også platene litt for jazzete og jammete for meg, så det var vel mest med et ønske om å høre de gamle låtene jeg entret Spektrum.
Mange fikk jeg servert, men jeg fikk meg også en solid overraskelse over det nyeste materialet fra deres siste album «Come Tomorrow» (2018). Men det å dra på konsert som en aldrende mann har sin pris. Ikke nødvendigvis fordi det blir så sent midt i arbeidsuka, for bandet var ferdig like etter halv elleve - etter omtrent tre timer med musikk.
Problemet var imidlertid folk. Ok, så har jeg misantropiske tendenser noen ganger, men med god grunn. Opp gjennom årene har jeg vært sol fluepapir for folk som skal skravle eller gjøre helt andre ting enn å høre på musikk på konserter. Så også onsdag kveld.
Jeg hadde plassert meg ganske langt bak, ved siden av miksepulten, for å få best lyd, men prisen var at jeg da også havnet midt i rushtrafikken av voksne mennesker med store favner med øl i plastbeger. For er det konsert, så skal det drekkas! Sjøl på en onsdag. Og med begge hender!
Hva som foregikk på scena virket for mange sekundert, der de valset frem og tilbake foran, bak og til tider gjennom meg. Ok, så må man regne med litt dulting på et fullt konsertgulv, men majoriteten av dulterne - og skvulperne - hadde ikke folkeskikk nok til å si «unnskyld» og på den måten få passere med fritt leie. Neida, de marsjerte forbi som bowlingkjegler i en strike. Jeg fokuserte på scena, og stod på samme plassen gjennom hele konserten. Det var det jeg hadde betalt 590 kroner for. Hadde jeg villet skravle og bært rundt på favner med øl, så hadde jeg gått et sted der det var ølservering uten live musikk, og der billetten for å drikke seg full ikke kostet 590 kroner før første halvliter. Kanskje jeg er for gammel?
Mot slutten av konserten begynte tålmodigheten å tårne seg for en ellers sindig totning, og en stakkar fikk tilslutt en albue i retur etter at han hadde krysstaklet meg bakfra uten å havne i utvisningsboksen. Fyren snudde seg umiddelbart og viftet med pekefingeren i ansiktet mitt. Det er av sine egne man skal ha det, heter det, og man skal selvfølgelig aldri ta igjen.
Jeg har i løpet av mine 42 år på jorda aldri slått et annet menneske, og heller aldri blitt slått. Det hører kanskje med til sjeldenhetene på Toten, men en onsdagskveld i 2019 var jeg et lite øyeblikk usikker på om det kom en rak høyre.
Jeg trakk imidlertid bare på skuldrene, og sa «sorry» - og latet som at det bare var et uheldig skump tilbake. Fyren snudde seg heldigvis med en gang, og sjanglet videre med ølen sin.
Da billettsalget åpnet i oktober, så kjøpte jeg både sitteplasser og ståplasser fordi jeg i mitt ambivalente selv ikke klarte å bestemme meg for hva jeg ville. Jeg landet på å stå. Jeg burde vel ha suttet. Sittet. Søtti. Har satt.
Konserten var heldigvis så bra at det musikalske overskygget all bevegelse, skump, skvett, dult og skvulp. Neste gang blir det imidlertid sitteplasser, så får jeg heller bevege på hodet og føtter i takt med musikken.
Når det er sagt. På vei hjem, så viste det seg at et vennepar av Ringstads hadde hatt sitteplasser, og jammen hadde ikke folk løpt frem og tilbake med øl mellom seteradene også. De skulle stå neste gang!
Så det blir vel som det sies: Er du med på leken, så må du du tåle steken. Elgsteken? Eller er det streken? La Linea?
Da blir det godt å tilbringe lørdagen i dag ute i frisk luft. I alpinbakken (hvis ikke vinden blir for sterk) eller på spasertur, og deretter i ei varm hytte med en 12-14 rødlette og svette mannfolk. Forhåpentligvis uten skvulp!
«Samurai Cop (Oh Joy Begin)» fra nyeste DMB-plata hørte jeg faktisk første gang onsdag kveld, men den seiler potensielt opp som topp fem-DMB låter allerede - og den nye plata har fått solid gjennomlytting «attåt arbe».
Da kommer jeg ikke unna nok ei DMB-låt på denne lista, altså.
Alle er vi født like. Gråtende og nakne inn i verden. Så når vi blir eldre, så blir vi forskjellige.
Noen vil høre på musikken på konsert, mens andre vil skravle og eller gå rundt og bære plastglass med øl i sin favn. Sånn er det. Det kunne ha vært verre.
I dag ett år senere har det gått troll i ord. Det har blitt verre. Og verre enda blir det hvis de samme egotrollene som skravler ihjel konserter heller ikke innretter seg etter myndighetenes formaninger nå i disse krisetider.