Den 2. november 2005 entret den islandske kvartetten Sigur Ros scenen på selveste Oslo konserthus, og godt plantet i de behagelige stoffstolene, en håndfull rader fra scena, satt jeg.
Den islandske post-rock kvartetten hadde nettopp gitt ut sitt fjerde studioalbum Takk (2005), men tok oss også med på en reise tilbake til både Ágætis byrjun (1999) og ( ) (2002)
Dette var ikke bare en konsert. Dette var en helhetlig kunstopplevelse, både visuelt og auditivt. Lydbildene, lysene og videoinstallasjonene som rullet i bakgrunnen skapte en perfekt symbiose med de svevende, drømmende og til tider også suggerende låtene. Jón Þór Birgisson, bedre kjent som Jónsi, er for Sigur Rós det som Thom Yorke er for Radiohead - det identiserbare, tydelige kunstneriske kjennemerket. Med sin falsett-stemme og hans eksperimentelle måte å spille el-gitar på - med bue - er det jo allikevel klart; ingen kunne gjort dette anderledes. Uten Jónsi, ingen Sigur Rós-sound. Men som med Radiohead som med islendingene, så bygges universet også opp av resten av bandet, og det er helheten som skaper den totale magien.
I tillegg hadde kvartetten med seg sine islandske venninner i jente-kvartetten amiina, som med sine strykere komplementerte de til tider massive og utenomjordiske lydbildene på en fremdragende, samt mer nedtonende måte.
Bandet hadde i forkant lovet en lang konsert, og de holdt ord. I godt over 2 timer holdt de på, fra de startet med en lang intro med lyd og levende bilder, før de gled inn i første låt Glósóli - og helt til de avsluttet med Poppalagið.
Det ble ikke sagt stort fra scena. Plata de hadde sluppet het Takk, og Jónsi selv holdt seg til et og annet beskjedent takk mellom noen av låtene. Et fullsatt Oslo Konserthus satt knyst stille i stolene sine, og bare lot seg flyte med. Lot seg ta med. Til et sted langt utenfor Vika. Langt utenfor Oslo. Langt utenfor Norge. Langt utenfor denne verden. Var ikke dette terapi i den mørke novemberkvelden, så vet ikke jeg.
Musikkmagasinet Panorama sin utsendte anmelder, Bjørnar Hjellen, skrev følgende om konserten dagen derpå: “Det islandske bandet tok spranget fra vakkert tungsinn, tander lykke, til eksplosiv fortvilelse i løpet av knappe to timer. Det røsker godt opp i gjengrodde emosjonelle stier. Et tydelig begeistret publikum takket da også islendingene for opplevelsen med stående ovasjoner etter konserten.”
“Bandet både åpnet og avsluttet kvelden med å spille gjemt bak et slør, noe som understreker gruppas ønske om å la musikken tale for seg. Det lyktes de med. Det visuelle spilte i tillegg en viktig rolle under konserten, og da lysanimerte fugler forlot scenen sammen med bandet, konkluderte vi med at dette liknet en tilnærmelsesvis perfekt konsertopplevelse”.
Aftenposten var også full av lovord om konserten dagen etter, med overskriften “Mektig og melankolsk”.
Og bedre kan det vel egentlig ikke sies med to ord.
Hele konserten fra Reykjavik, noen uker etter konserten i Oslo Konserthus.