Onsdag 30. oktober fartet Vladimir og Estragon innover til Tigerstaden etter jobb. Målet var Parkteateret. Den gamle kinoen ved Olaf Ryes plass på Grünerløkka har de siste årene tatt steget opp som en av byens mest spennende scener, og denne kvelden skulle de få besøk fra både Nederland og England.
Turen innover gikk smidig, og vi slapp unna piggdekkgebyret med en dags margin. Ved Carl Berner tok vi til høyre i rundkjøringa, og kom rett på Olaf Ryes plass. Vi fant oss en parkeringsplass langs gata, og tok oss inn på Jan Vardøens Villa Paradiso for litt mat før dørene på Parkteateret skulle åpne.
Estragon gikk for en klassisk pizza, mens Vladimir prøvde seg på husets tomatiserte fiskesuppe. Begge var skjønt enig om at måltidet stod til forventningene, og vel så det.
Villa Paradiso
Vel inne på Parkteateret skjønte vi fort at dette ville bli både en forholdsvis intim konsert, samt at det neppe ble fullpakket. Da oppvarmer Kim Janssen var Utrecht i Nederland gikk på scena, så var det så glissent at han måtte be folk pent komme nærmere - selv om halve salen var stengt av med et stort sceneteppe.
Kim leverte en fin halvtime sammen med sine to medmusikere, før Matthew and the Atlas deretter tok til scena. Først for å stemme og ordne instrumentene. Små band må gjøre jobben selv, så her var det bare å henge i tauene. Etter en liten rast på bakrommet kom de ut igjen til spredt applaus blant de beskjedne norske konsertgjengerne i salen.
Heldigvis hadde lokalet fylt seg opp en del siden Janssen gikk på scena, og bandet så ut som at de koste seg. De leverte mange av mine favoritter helt på starten, før vokalist og hovedmann Matthew Hegarty sjekket folkeskikken til publikum ved å ta med kassegitaren frem til kanten, og leverte en full-akustisk versjon av «Can’t you see».
Akkurat der og da var det musestille i lokalet, men så klart var det en litt for full student i lokalet, som var mer opptatt av å snakke med daten sin, og kommentere alt som skjedde, enn å lytte til musikken. Flere snakket til ham underveis, uten at noe skjedde.
Eneste låta jeg savnet i løpet av kvelden var den flotte «A memory of you». Ut over det var det en flott konsert, og mange tenkte nok at det ikke ble noe ekstranummer, da Matthew før siste låt la ut om at de ikke drev med slikt. Med glimt i øyet, så klart.
Matthew and the Atlas
Etter siste låt forsvant de ut av scena, men gjorde bare en sving i trappa før de gikk tilbake til scena. De var muligens klare for en tidlig kveld, for kvelden etter skulle de stå på scena i Hamburg.
Så skjedde det noe magisk. Matthew lente seg mot mikrofonen og spurte: «Do you mind if we join you in the crowd for a song?».
Ingen hadde noen motsigelser mot det, og alle minus trommisen ruslet ned på gulvet. Vi lagde en ring rundt bandet, og de dro en nydelig utgave av deres gamle «Within the Rose» fra debut-EPen «To the North» (2010).
Etter konserten gikk bandet rett opp til kroken der de solgte vinyl, plakater og noen t-skjorter, men for Vladimir og Estragon begynte den lange ferden hjemover.
Siden de tross alt hadde begynt konserten tidlig, så ble det ikke så sent som jeg fryktet - og jeg var på gårdsplassen hjemme litt før klokka halv ett på natta.
Neste tur innover blir i slutten av november, da skotske Bear Den gjester Parkteateret.