Årets første konsert for min del fant sted onsdag kveld på koselige John Dee i Oslo.
Estragon, denne gang Morten, hadde fått billett i 40-årsgave, og vi haiket innover med Fru Estragon, som skulle på jobb i Oslo dagen derpå. Det er et første for alt, og Vladimir fikk endelig debutere som passasjer i en flunkende, ny el-bil.
Vel fremme i gryta ble vi sluppet av i enden av Brugata, og trasket i retning John Dee. Vi hadde god tid før dørene åpnet, og det benyttet vi til en tur innom godtebutikken Vintage Guitars, og deretter noe leskende for strupen inne på Cacadu.
Rett etter klokka sju vandret vi inn på John Dee, hengte fra oss jakker, og fant oss et bord foran scena.
Oppvarmer var en småquirky unggutt fra Los Angeles ved navn Harrison Whitford. Den lille sikkerheten han utstrålte som vesen ble fort borte da han åpnet munnen og stemte i sin hjemmesnekrede Fender. Dette låt rett og slett helt magisk, der han satt som en reinkarnasjon av en ung John Lennon møter Ryan Adams.
Stemmeleiet lå ganske tett opp mot Ryan Adams, og et lydhørt publikum var overraskende nok stille som mus, mens han liret ut av seg sine rolige og flotte låter. Han beklaget seg litt for at tempoet på alle låtene var så sakte, og sa han hadde prøvd å lage mer up-tempo, men han fikk det bare ikke til. Folk humret med ham. Han passet også på å reklamere for vinylplata han hadde til salgs bak i lokalet; debuten «Afraid of Everything». «Which is partly true», som han stillferdig mumlet, med et lite glis bak de lukkede øynene.
På siste låta fikk han også opp en gjesteartist. Ingen ringere enn hovedpersonen selv, Noah Gundersen, kom ut fra bakrommet og var med på gitar og harmonivokal på den flotte «Take a walk», før begge forsvant på bakrommet igjen - like beskjedent som de kom inn.
Etter ei kort pause kom Herr Gundersen ut igjen på scena, og satte seg ned på stolen sin, la notatboka si med setlista ved beina, satte bensinstasjonen med kaffe ved siden av seg, og plukket opp sin fine Gibson. Whitford var også med, og bidro på sitt vakre vis med å utfylle det akustiske lydbildet med flotte «fill-ins» og lyder fra sin Fender.
Gundersen startet med låta «Robin Williams» fra sitt siste album «Lover» (2019), før han fortsatt med de like nydelige «Lose you» og «Watermelon» fra samme plate. Stemningen var satt, og den kledelig beskjedne Gundersen løsnet litt opp mellom låtene med å si at det «var godt å være tilbake hos sitt folk» - og dro en liten historie fra passkontrollen på Gardermoen, der han så klart hadde blitt spurt om etternavnet og om han var norskætta.
Gundersen dykket etterhvert ned i noen av sine eldre låter, og Vladimir fikk både favorittene fra «White Noise» (2017) og fra «Ledges» (2014).
Ordentlig kok blant publikum ble det først da han dro opp en gammel karaoke-favoritt, som han selv kalte den. Whitney Houston sin «I wanna dance with somebody» har vel neppe blitt fremført vakrere - og damene i salen sang fjetret med på refrenget.
Publikum var imponerende stille og lydhøre gjennom konserten, noe jeg klok av skade var spent på i forkant. Her var vi tilbake til samme publikumsdisiplin som da Low i sin tid fylte gamle SoWhat! med sin slowcore, og kveldens eneste blunder var da en telefon så klart begynte å ringe under ei låt. Heldigvis ble den raskt slått av, og Noah forholdt seg profesjonelt og uanfektet til den lille lydeffekten. Det at lokalets høyeste mann tilfeldigvis fant ut at han skulle stå helt foran, og tidvis foran meg, får jeg egentlig bare ta på min kappe. Jeg kunne ha flyttet på meg, og lengre bak var det sikkert noen jeg sperret utsikten for også. Slikt må man ha med i regnskapet når det er flatt gulv foran scena, og artisten sitter komfortabelt på en pinnestol.
Høydepunktet for min del var da han dro min absolutte Gundersen-favoritt «First Defeat» fra «Ledges». Ei låt jeg selv har spilt innenfor husets fire vegger, og oversatt til totning. Jeg sang med innvortes på «Detti blir den siste», som den heter i min tolkning.
I forkant av den låta fortalte Gundersen at han hadde vært ute og spist med sine norske slektninger tidligere på kvelden, og da hadde han skjønt at farfaren «i alle år» hadde tilberedt lutefisken feil. Du kan dra nordmennene ut av Norge, men lutefisken lever fortsatt i beste velgående på fjerde generasjon. Nå virket ikke Gundersen junior særlig begeistret over lutefisk. «Er det flere måter å tilberede den på, altså? Er det ikke bare fisk lagt i lut?».
Deretter introduserte han låta «First Defeat» som låta om hans første møte med lutefisk - noe som fikk både publikum og Noah selv til å le seg gjennom første vers.
Et annet høydepunkt var da han dro frem ei låt fra sin tidligste utgivelse, nemlig den flotte «Jesus, Jesus» - en herlig tekst som ender opp med at Jesus og Noah tar syre sammen for å forsøke å begripe all elendigheten i verden. Den låta kom også med ei historie, om at mange i bibelbeltet i USA kom opp til ham og beklaget inntrykket han hadde fått av kristendommen. «They missed the point», som han sa - og lo.
Det hører da med til historien at Noah Gundersen vokste opp i et kristent-konservativt hjem i utkanten av den lille byen Centralia i staten Washington, med fire blodssøsken og tre adoptivsøsken. Foreldrene bygget seg et hus langt utafor folk, etter å først ha bodd i byen Olympia, og ungene har alle hatt home schooling med mor Sarah, som forøvrig hadde bursdag samme dag som Noah befant seg på andre siden av kloden, og far Greg som lærere.
Konserten ble avsluttet med nydelige «Send the Rain» og «Lover», før Whitford forlot scena, og Gundersen tok ekstranummeret uten å forlate scena og bli klappet inn igjen. «Let’s cut the charade». Befriende ærlig og betimelig, og så avsluttet han kvelden med «Selfish Art» alene med gitaren, fra plata «Carry the Ghost» (2015)
Han takket ærbødig for seg, og håpet at han så oss igjen til neste år - men at han nå gledet seg til å komme hjem. Kun en tur innom Istanbul for en siste konsert på Europa-turen, og så bar det hjem igjen til storfamilien på østkysten.
Takk for en uforglemmelig konsert, Gundersen - og vel hjem - og note to self til meg selv: kjøp deg en telefon med et bedre kamera hvis du har tenkt å fortsette med denne blogginga!