Jeg husker det som det var i går. Jeg var 17 år, og holdt fortsatt hus hjemme i barndomshjemmet på Sivesindhøgda.
Jeg var så priviligert at jeg hadde en hel leilighet for meg selv - påbygget som min far bygde på for min søster på 80-tallet hadde blitt mitt domene fra jeg var liten. Der kunne jeg være i fred, og drive med mitt. Det var et kjøkken der som jeg aldri brukte, men den store stua med TV ble flittig brukt - og skyvedøra inn til hoveddelen av huset, der min mor regjerte, var som regel igjen. Langt ute på bygda var det aldri snakk om å få inn noen andre kanaler enn SVT og etterhvert TV2. Sky, Super Channel og etterhvert MTV var ukjent for meg, eller i beste fall noe jeg fikk et lite glimt av da jeg var på besøk hos kompiser som bodde mer sentralt på Bøverbru.
Der satt jeg da. 17-år gammel og full av testosteron. I den oransje-brune 70-talls sofaen svelget jeg alt av musikkprogrammer jeg kom over, og et av disse var et svensk musikk-program på SVT. Jeg husker ikke navnet på programmet, men mener det var det programmet som hver uke presenterte ei liste med “väckans bublare”.
Så var hun plutselig der. Den vakreste jeg hadde sett. Glemt var Samantha Fox. Glemt var Heather Locklear. Glemt var Sandra Kim. Glemt var Maria Kvalheim. Dama het Heather Nova, og som tur var satt jeg klar med VHS-spilleren og tok opp hele seansen, der hun spilte gitar og sang låta “Maybe an Angel” i fra plata “Oyster” (Buttefly Records, 1994). Jeg var solgt. Dette var sensuelt. Dette var sexy. Og dette var musikk som gikk dypt inn i sjela på en introvert og beskjeden tenåring fra Toten.
Det gikk ikke mange dagene før jeg bestilte plata. Jeg husker ikke i dag om det skjedde via postordre (da Compact-Huset i Haugesund eller Ginza i Sverige) eller om jeg fysisk fikk tak i den på en av musikkbutikkene på Gjøvik - men så fort plata var i hus, så gikk det stort sett ikke i annet i flere måneder.
Jeg gikk glipp av den første Norges-konserten hennes på Cruise Kafè i 1995, og jeg kan heller ikke huske at jeg var på Gamla, da hun spilte der noen år senere.
Men da hun entret Rockefeller den 19. oktober 1998 var jeg på plass. Da hadde hun kommet med oppfølgeren “Siren” (1998), og konsertopplevelsen ble akkurat det jeg hadde trodd det skulle bli - helt magisk. Når jeg i dag prøver å vekke hukommelsen ved å lese gamle aviser på nett, så ser jeg at oppvarmingsbandet den gangen var et norsk, da relativt ukjent band, som het Madrugada. Jeg klarer ikke å erindre dette selv, men det kan muligens godt også være fordi dette var et snaut år før de kom med debutskiva “Industrial Silence”, som etterhvert skulle bli ett av mine all-time favorittalbum av et norsk band. Madrugada hadde da nettopp gikk ut sin EP “New Depression”, og den har jeg i alle fall hjemme. Det er mulig at den ble med hjem fra den konserten, for de hadde solgt den på Rockefeller denne oktober-kvelden. Når jeg prøver å tenke tilbake, så har jeg en liten fornemmelse at jeg hørte Sivert Høyem snakke noe om bandets navn, og det kan nok muligens kobles til denne kvelden. Hukommelse hadde vært kjekt!
Jeg husker ikke set-lista eller så mye ellers fra den konserten, men neste konserten jeg kom meg på husker jeg litt mer av. Datoen var 16. november 2011. Stedet for kvelden var Betong. Da var vi en kontigent fra Gjøvik og Toten, samt min daværende samboer og hennes bror og en kompis. Jeg mener jeg kjørte, og at jeg parkerte ikke langt i fra NRK-bygget på Marienlyst.
Jeg husker at vi stod og frøs lenge utenfor Betong før vi slapp inn, og jeg husker at oppvarmingsartisten her gjorde et sterkt inntrykk. Det var britiske Ben Christophers. Om jeg hadde anskaffet meg den fantastiske plata hans “My Beautiful Demon” (1999) i forkant av konserten, eller om jeg kjøpte den i ettertid, kan jeg ikke helt huske. Jeg lurer på om det ikke måtte ha vært i forkant - for jeg husker i allefall godt at det som ble min favorittlåt av ham ble spilt i oppvarmingsnummeret - den over seks minutter lange “Before the Winter Parade”.
Da jeg skrev om Low forleden, så skrev jeg om gleden av å kunne være på en konsert der folk var konsentert om det som skjedde på scena, og ikke ødela med snakk. Da Heather Nova gikk på scena på Betong, så var det også med en del rolige låter på set-lista, og jeg husker godt at Heather Nova litt strengt måtte ta en pause i settet for å irettesette et par høylytte konsertgjengere i salen. Jeg skal ikke nevne noe navn her, annet enn at det var noen jeg kjente. Ganske så pinlig. Her var det litt for mye alkohol inne i bildet, og resultatet forøvrig var at vedkommende ble skysset hjem etter konserten med kun én sko. Den andre var sporløst forsvunnet. Mener jeg. Det var ikke meg, altså. Jeg kjørte. Slik jeg som oftest gjorde.
Om det var på denne konserten, eller om det var neste gang jeg hørte Nova - på Rockefeller igjen den 21. september 2003, at hun så vidt klarte å komme seg gjennom den brutalt sterke, men akk så tristvakre låta “Island”, kan jeg ikke helt huske. Men jeg husker tårene hennes trillet under fremførelsen, og at det var noe av det sterkeste jeg hadde opplevd live noen sinne.
Konserten på Rockefeller i september 2003 kom i kjølevannet av utgivelsen “Storm” (2003), der hun hadde med seg en delvis ny line-up, og spilte en så og si full-akustisk konsert, med det melankolske og litt mere dempede lydbilde som preget denne plata. Jeg husker konserten som magisk, og husker at Heather Nova her var ganske så gravid. Jeg vet ikke når neste Norges-konserten ble på Heather, men dette var etter det jeg kan huske siste gang jeg så henne live - hvis ikke hukommelsen min nok en gang spiller meg et puss.
Til høsten skal Heather Nova igjen til Norge og spille. Denne gangen tror jeg det er på Parkteateret, eller om det var i Kulturkirken Jakob. Det burde vel vært på sin plass og tatt seg en tur igjen, men jeg må innrømme jeg har falt litt av lasset med de siste utgivelsene hennes. Vel, egentlig med alle utgivelsene etter “Storm”.
Jeg kan godt si at jeg kan leve på minnene her også, men for en mann som har mistet mye hukommelse opp gjennom årene av uvisse årsaker - trolig tidsklemma og den overveldende livsendringen det var å få to barn - så må jeg vel bare konsolidere; og leve på fragmenter av (de mange tapte) minnene.
Men åpenbaringen i TV-stua på Sivesindhøgda da jeg var 17 husker jeg fortsatt godt!