Bear's Den, 28.11.19 — Vladimir og Estragon

Torsdag ettermiddag satte Vladimir seg i bilen på Lillehammer, og la ut på den lange veien sydover, på E6 og Rv. 4 i snø og slaps. Målet for turen var konsert med engelske Bear’s Den på flotte Parkteateret på Grünerløkka.

Etter et lite stopp på Gjøvik for å plukke opp Estragon, og ei lita do- og kaffepause på Circle K på Lunner, så gikk det ikke lang tid før vi nærmet oss Oslo-gryta

Avisene hadde spådd snø- og trafikkaos i Tigerstaden, men vi som har levd noen år skjønner jo at dette kun er klassiske click-baits. Vel snødde det tidvis tett, men noe kaos var det ikke. Dette kaoset som oppstår på vinterstid i Norge i 2019 skyldes jo åpenbart ikke været, men at folk bare blir dårligere og dårligere sjåfører.

Vi stoppet like før bomringen for å betale piggdekkavgifta og fylle opp med rimlig (!) diesel, før vi tok til høyre på Carl Berner, til venstre ved Grünerhallen, og parkerte Forden langs Københavnergata, ikke langt unna Olaf Ryes plass.

Estragon var som alltid ulastelig antrukket med en Grünerløkka-vennelig rød-svart rutete tømmerhuggerskjorte, og med sitt flotte premie-skjegg var det ingen tvil om at han i alle fall skulle gli godt inn blant de lokale. Løkkianerne!

Vi hadde beregnet ekstra god tid på grunn av dette varslede “kaoset”, men turen gikk såpass på skinner at vi hadde nesten to timer å slå ihjel før vi skulle spise. Dermed ble det tid til en krydder-te og en kaffe inne på en trivelig kaffe innafor en bokhandel på hjørnet av kvartalet.

“Broren til” har vært en stor suksess for moromennene Solbakken og Hope på Karl Johan, og på kafeen tok Vladimir og Estragon opp hansken. Ikke før vi hadde satt oss dukket nemlig Estragon sin ukjente storebror opp, og satte seg på et bord like bak oss. Vi kunne raskt konkludere at i alle fall Estragon allerede var godt integrert i lokalmiljøet.

Halv sju beveget vi oss videre bort til Jan Vardøens klassiske Villa Paradiso, og kjøpte hver vår ekte, italienske pizza. Stedet var fylt til randen av sultne løkkianere, så det var bra at Estragon hadde vært såpass klarsynt at han hadde bestilt bord. Et bord for to innerst i lokalet stod klart, og vi benket oss ned med henholdsvis en Cola Zero og en Aas fatøl.

Ikke før vi hadde satt tenna i pizzaen, så dukket forsyne meg Estragons ukjente lillebror opp. Vladimir tenkte et sekund på at han burde ha løpt tilbake på kafeen, og huket tak i storebror, slik at vi hadde fått tatt et skikkelig familiebilde av de tre brødrene Estragon - men det ble med tanken.

Vi gliste litt, spiste litt og drakk litt. Plutselig var klokka blitt åtte, så vi betalte og ruslet ut i Oslokvelden, som nå var akkompagnert av duskregn. Et middels diskoskast bortenfor Villa Paradiso hadde køa allerede rukket over veien foran Parkteateret, så vi stilte oss høflig på rekke i påvente lomme- og veskesjekk. Vesker hadde vi ikke, og lommene ble raskt klarert, så det tok ikke lang tid før vi var inne på det varme, koselige Parkteateret.

Klokka halv ni entret oppvarmsbandet Flyte opp på scena. Tre spinkle, mørkhårede unge briter satte seg ned på hver sin barkrakk med hver sin gitar: to akustiske og en bass. De gjorde akkurat den jobben som et oppvarmingsband skal gjøre, nemlig å varme opp publikum. Stort sett er det norske konsertpublikumet jevnt over en veloppdratt gjeng - på godt og vondt. Vokalist Will Taylor kommenterte også hvor høflige og stille publikummet var, og det var nok til å få opp temperaturen i salen ørlitte grann.

Når det skal sies, så er det jo alltid noen som drar det for langt den helt andre veien. Det slår aldri feil at det alltid er en eller flere som enten blir alt for overstadig beruset for sitt eget beste, eller har en trang til å skravle gjennom store deler av konserten. Slik har det hvert på de fleste konsertene jeg har vært på opp gjennom årene, og jeg, Vladimir, har ofte også vært som et fluepapir på disse. Du kan banne på at de dukker opp i nærheten av meg. Det skjedde sist for en måned siden på Matthew and the Atlas, og det skjedde forsyne meg torsdag kveld også. En gjeng 50-åringer hadde blitt dratt med på konsert av en i følge, som tydeligvis var fan - mens et par av følgerne åpenbart hverken hadde snøring på hva de skulle høre på eller hvordan de skulle te seg ute blant folk.

Flyte ga beskjed fra scena om at de skulle spille et akustisk og nedpå sett, og anbefalte folk å sparke de som skravlet på leggen. Det hjalp noe, men blikkene fra vokalisten flakket litt mot denne gjengen i løpet av det halvtimes lange settet de spilte.

Jeg hadde ingen større forhåpninger til Flyte. Det jeg hadde hørt på Tidal var så som så. Unggutter fra London som prøver å være Beatles med en modernistisk vri. Mine fordommer ble gjort grundig til skamme, for akustisk leverte disse tre guttene en fantastisk flott halvtime. Det bærende elementet var vokalen, og da i sær harmonivokalen da alle tre stemte i trestemt.

Flyte leverte en flott oppvarmingskonsert

I tillegg var vokalisten særdeles flink til å balansere settet med snakketøyet sitt. Som han selv sa mot slutten av settet; “nå har jeg pratet mer enn jeg har sunget” - men det funka. Interaksjonen med publikum fungerte bra, og de fikk bragt på det rene at bandets navn Flyte på norsk betød “float”. Bandet hadde imidlertid tatt navnet fra en karakter i romanen “Brideshead Revisited” av Evelyn Waugh.

Høydepunktene i løpet av Flytes halvtime på scena var den vakre låta vokalisten hadde skrevet da han var 14, og sitet: “trodde han visste alt, og antageligvis allerede hadde begynt å røyke litt for mye hasj”, og det nærmest de har kommet en hit hittil i karrieren, den flotte poplåta “Faithless” - der harmoniene virkelig kom til sin rett.

Flyte gikk av scena, men inviterte interesserte opp til merch-standen, der de skulle sitte ut kvelden. Parkteateret var nå snart nådd sin kapasitet, og stemningen var god. Få billetter igjen, stod det på eventen like før vi gikk inn - og selv om det ikke ble utsolgt, så var det nokså tett av folk på gulvet.

Crewet til Bear’s Den entret scena for å gjøre klart til kveldens hovedattraksjon. Det var tydelig at Bear’s Den nå har blitt såpass store at de selv bare kunne slappe av og lade opp til konserten på bakrommet. En haug med instrumenter ble stemt, og satt klare, og det ble plassert ut ei lik drikkeflaske til hver av de seks plassene på scena, i tillegg til hvert sitt håndkle. Det må jo være et tegn på at du har blitt et band av en viss størrelse, når du har med egne drikkeflasker og får utdelt egne håndkler, mente Estragon, mens han etter ei lita tenkepause ombestemte seg: “men unga mine har både egne drikkeflasker og egne håndkleer de også”.

Plutselig ble lyset skrudd av, og ut av høyttalerne kom Richard Straus’ klassiske “Also Sprach Zarathustra” fra 2001 A Space Odessey.

Lysene begynte å blinke, og gutta i Bear’s Den entret scena, anført av sjefsbjørnene Andrew Davie og Kevin Jones. Nederlandske Christof Van Der Ven tok plass på den ene flanken, mens baktroppen ble gjort opp av gitarist Harry Mundy, den herlige trommisen Jools Owen, og tangentist og dataekspert Marcus Hamblett.

De tre i front stod nesten industrialistisk i motlyset foran hver sin elektroniske pad, og for de som ikke kjente så godt til bandet fra før, så kunne man nesten tro at dette skulle bli en konsert i en helt annen sjanger. Første låt ut var nemlig den mest eksperimentelle låta, lydmessig, som de har - den flotte “Fuel on the Fire” fra den nyeste plata “So that you might hear me” (2019).

Deretter fulgte den vakre låta “Elysium” fra deres mest rendyrkede folk-album “Islands” (2014), før de fortsatte med “Dew on the Vine” fra deres andre album “Red Earth & Pouring Rain” (2016).

Dermed var alle tre platene, som i sin tur har tre ganske så forskjellige lydbilder, allerede presentert innen det var gått et kvarter, og den høflige og stillfarne vokalisten Andrew Davie dristet seg frem med et “Hello Oslo” og “Nice to be here”.

Kveldens konsert på Parkteateret var den siste av 45 strake for Bear’s Den, og Davie utalte flere ganger i løpet av konserten at det var både vemodig og “bittersweet” at denne reisen snart var over. Samtidig tenker jeg nok tanken om en lang juleferie hjemme i England også var ganske forlokkende.

Davie var litt rusten på vokalen helt i starten, men ristet det fort av seg, og bandet leverte en forrykende bra konsert i alle sine spektre - både helt nedpå og akustisk, og til det litt mer up-tempo og støyende - i den grad noe deres musikk kan kalles støyende.

Sjefsbjørnene Davie og Jones ser både sympatiske, snille og særdeles ufarlige til bjørner å være. De er nok mer som teddybjørner enn som ekte bjørner, men den rolige væremåten fungerer utmerket i samspill med resten av bandet. Innimellom kviknet de litt til liv, og stilte seg i ring og rocket litt, men ellers så gjorde de jobben sin fra hver sin plass på scena - uten at det på noen måte er noen kritikk av bandet. Tvert i mot, så var dette en magisk konsertopplevelse fra start til slutt, og de leverte stort sett alle gromlåtene fra katalogen, med kun et par virkelige savn.

Setlista gjør de ikke store endringer på. Den eneste låta som var byttet ut fra konserten i Stockholm kvelden før, var det full-akustiske avbrekket midt i - der bandet uten mikrofoner leverte en fantastisk fin versjon av “Gabriel”.

At høstens turne nå gikk mot slutten gikk for alvor opp for vokalist Davie, da han tok seg selv i å ikke “ha noe mer å prate om”, og derfor gikk for “We’ve all eaten today, just as you know!”. Han fortalte at bandet før konserten hadde ruslet ned på Mathallen, der de alle så nær som Kevin Jones hadde fråtset i sjømat. Han bestilte pizza! Publikum lo, Davie humret litt og ristet på hodet, og de fortsatte konserten gode og mette.

Bandet sparte den største godbiten til slutt, da de avsluttet med vakre “Lauren Wreath” (laurbærkrans). Skjønt, det kunne jo hende at det var “noen sånne magiske greier som ofte skjedde på konserter, at publikum kanskje klarte å få bandet ut igjen på scena”, som han sa.

Som sagt så gjort. Bandet gikk av. Publikum klappet. Bandet kom inn igjen, og avsluttet årets turnevirksomhet med de tre faste ekstranumrene de har kjørt også tidligere i høst: “Above the Clouds of Pompeii” først, og deretter den smellvakre “Blankets of Sorrow” ute blant publikum på gulvet.

Det hele ble avsluttet med hitlåta “Agape” fra deres første plate “Islands”, og et fornøyd publikum sang med på oppfordring av bandet.

En flott avslutning på årets konsertsesong for Bear’s Den, og en aldeles flott avslutning på konsertåret for Valdimir og Estragon sin del - som gjennom året har vært på tre i tallet i sammen (Ry X, Matthew and the Atlas og Bear’s Den).

Klarer vi å toppe det i løpet av 2020?

Ute hadde været klarnet opp, så turen hjem til Mjøsas bredder gikk radig og greit. En flott kveld med flott musikk var kommet til ende, og på toppen av det hele var det nå langhelg for Vladimir, som klok av skade hadde tatt ut en feriedag dagen derpå.

Nå venter juleferie fra konsert-besøk, og så gyver jeg på igjen i 2020 allerede i slutten av januar. Da på John Dee.