«Dætta vaitte n’ Bob Dylan vettu! Dætta var en eldgammal Robert Zimmerman!»
Ordene kom fra en smått provosert Estragon, som gjennom siste halvdel av konserten nesten måtte fysisk holdes igjen fra å forlate lokalet. Og han hadde så rett, så rett.
Hverken jeg eller Estragon hadde sett eller hørt Bob Dylan live in concert tidligere, men vi var skjønt enige om at vi var en del tiår for sent ute.
Den som nok var mest fornøyd med konserten var Fru Estragon, som vel også hadde minst forhold til gammer’n fra før.
Kort oppsummert: Han sa ikke et kløyva ord gjennom hele konserten. Han satt stort sett bak pianoet, reiste seg mot slutten av hver låt, og plapret løs på tangentene i outroen på låtene. Resten bar bandet alene. Og de spilte jo bra. Det skal de ha.
Ved noen få anledninger stavret han seg opp og tok tak i mikrofonstativet. Med den ene hånda i hoftefeste mumlet han teksten inn i mikrofonen, før han stavret seg tilbake til pianokrakken.
Egentlig akkurat som forventet av en sliten og utdatert 78-åring, men akk allikevel så skuffende. De mest ihuga tilhørerne virket fornøyde tross alt, men for førstereisgutter som Vladimir og Estragon så ble konserten en aldri så lang pine.
De mest kjente låtene var ugjenkjennelig innpakket i samme takt og tone. Det var ingen kassegitar å se, men deler av salen virket som de kremet i buksa hver gang n’ Bob bles i munnspillet sitt. Hver sin smak.
Twitter og Dagsavisen var etter konserten full av beundring for gubben med lisseslips, ustø gange og litt for tungt lag med mascara. Smaken er heldigvis som baken!
Konserten til side. Oslo viste seg fra sin beste side i går. Strålende solskinn og et myldrende folkeliv. Rorbua avdeling Aker Brygge, med Mack-øl på fat. Luksus-taco på Tjuvholmen. Godt selskap og god stemning!
Jeg er i utgangspunktet ikke veldig stor tilhenger av Oslo by, men i går var det flott sommerstemning i byen. Da klokka var halv ti hadde Bob mumlet seg ferdig, men toget gikk ikke nordover til Raufoss igjen før midnatt - så kvelden ble avsluttet med en gin and tonic på Celcius, ikke langt unna det gamle rådhuset fra 1641.
Vel inne på Gjøvik-toget måtte det så klart gå som det gikk. Vladimir er som et fluepapir for kontaktsøkende og pratsomme, gamle menn og fulle folk. Et déjà vu av dimensjoner for hvorfor jeg stort sett liker meg best innafor husets fire vegger eller i det minste langt unna almuen.
Misantropen blir bare mer og mer misantrop for hvert år. For hver togtur. Ett av passiarene var imidlertid av den hyggelige sorten.
«Har du vært på Dylan?», spurte en medpassasjer plutselig tvers over midtgangen. Det viste seg å være en pensjonert platesamler fra Bøverbru messet om hvordan han for en del år siden hadde prøvd å få Soweto String Quartet til Norge og Mandela-konserten i Norge, og hvor skuffet han hadde vært sist gang han selv hadde sett Bob Dylan. I Stockholm. Globen.
«Je satt helt øverst og hørte ælt dritet rett opp!», sukker han. Jeg kunne ikke annet enn å bekrefte hans syn, og sa han klokt nok sikkert hadde valgt rett da han i går hadde havnet på festival med «ei syngende Facebook-venninde fra Mosambik» - som han selv sa. Med d.
Men mediene kommer sikkert til å hylle ham, spådde vi. Vi fikk rett. «De har alltid vært alt for snille med Bob Dylan», avsluttet han - før en annen passasjer satte seg mellom oss, og jeg fikk litt fred.
Da jeg blundet litt på øynene kunne jeg høre at han spurte denne passasjeren; «Har du vært på Dylan?».
Hele historia om strykekvartetten fra Sowetho og Facebook-venninna fra Mosambik kom i reprise, helt til han stakkaren, som satte seg mellom oss, klokelig reiste seg og fant seg en annen plass.
Ved to-tida var jeg endelig i seng hjemme hos a mor på Raufoss. A mor. Seks år eldre enn Dylan, og med selvinnsikt nok til å ikke prøve å synge for et fullsatt Oslo Spektrum.