Fredag den 1. juni 2007 stoppet verden for et lite øyeblikk, og det av alle ting her på Lillehammer.
I byens storstue fra OL-1994, Håkons hall, var det duket for en smått sensasjonell begivenhet. I regi av Litteraturfestivalen hadde byens egen litterære juvel, og festivalens kunstneriske rådgiver, Stig Sæterbakken (1966-2012) klart det mesterstykket å dra det amerikanske bandet Antony and the Johnsons opp av hatten, og kline de opp på festivalens musikalske program - selv om de i utgangspunktet ikke hadde noen turnéplaner den sommeren.
Det New York-baserte bandet var egentlig mest av alt Antony selv, sammen med sin dyktige sekstett av musikervenner.
Antony Hegarty, som han da het, hadde gjort seg bemerket med sin særegne stemme og musikk, og selv hadde jeg hørt en god del på plata I am a Bird Now (2005), etter at jeg oppdaget bandet gjennom ei god venninne på den tiden.
Antonys særegne, androgyne stil og stemme var også hans musikalske varemerke, og han brukte også han om seg selv - vel vitende om at han hadde definert seg som transkjønnet siden tenårene. I senere tid har han transformert til hun, og byttet til artistnavnet Anohni.
Lillehammer-folket kjente sin besøkelsestid denne fredagskvelden. Det fascinerende med denne byen er at den noen ganger kan fremstå som at den lever to paralelle liv. To parallelle univers. To paralelle virkeligheter.
For mange er Lillehammer ene og alene en sportsby, der vinteridretten rår. Men i det paralelle universet så er Lillehammer faktisk en sydende kulturell by, og den årlige Litteraturfestivalen er bare toppen av det kulturelle isfjellet.
Denne forsommerkvelden fusjonerte disse to universene i byens ishockeyhall, og ga både publikum og antageligvis bandet selv en opplevelse de sent ville glemme.
Komfortabelt plassert i hallens plastikkstoler åpnet munnen min seg i begeistring og overraskelse da Antony åpnet konserten med Mysteries of Love - en av mange vellykkede resultater av samarbeidet mellom komponisten Angelo Badalamenti og filmkunstneren David Lynch. Låta ble skrevet til filmen Blue Velvet (Lynch, 1986) og i filmen fremført av selveste Julee Cruise.
Jeg ante da ikke at låta faktisk hadde vært med som bonusspor på en av singlene fra I am a Bird Now, og ble fullstendig overrasket og bergtatt.
Derfra og ut kom perlene på ei snor, til en unison begeistring fra kveldens festivalgjengere - eller skal man si sittere.
Vi fikk høre kremlåter som “Hope there’s someone”, “Fistful of Love”, “Cripple and the Starfish”, “For Today I am a boy” med flere, og av alle ting ei coverlåt til, som jeg i ettertid fant ut at var “Crazy in Love” med Beyonce - av alle ting.
Kvelden ble noe for historiebøkene for Lillehammer som kulturby, og for alle oss som var til stede - og dagen etter fartet Antony videre til Sverige, der han gjorde en konsert i det naturlige amfiteateret Dalhalla utenfor Rättvik - før han og the Johnsons returnerte over dammen til NYC.