Jeg vokste opp på det som rent objektivt må være et av de flotteste stedene sør for Polarsirkelen, nemlig på Sivesindhøgda, midt mellom Eina og Bøverbru i Vestre Toten kommune.
Noen øksekast nordøstover, gjennom skogen fra der jeg voks opp, lå det opprinnelige “brøttet" til bilopphuggingsfirmaet Vazelina, som Arnulf Paulsen startet opp i 1973. Det var dette “brøttet” som senere skulle bli arnestedet for rockabilly-totenbandet Vazelina Bilopphøggers, som bestod av medlemmer fra Toten-bandet Baiage og bandets trofaste bussjåfør - nemlig bilopphugger Paulsen.
Bandet spilte sammen hjemme hos “Høgger’n”, som Paulsen ble kalt, første gang jula 1979, og allerede året etter ga bandet ut sin første kassett: “24 timers service”.
Coverbildet er tatt ned i “brøttet”, som teknisk sett hadde adresse Eina, men som i geografi ellers lå som en slags bermudatriangel mellom grenda Huset, gården Gamme, og den gamle skolen Nyhagen - som senere ble kjent som huset og studioet til TNTs Ronnie Le Tekrø. Vi er da et sted mellom Sivesindhøgda og Heksumhøgda, for de som er lokalkjente. Midt inni skaugen. Et sted du måtte kjøre en privat vei gjennom et gårdstun eller to for å komme til.
Veien som gikk forbi kalte vi bare for “runden” hjemme hos oss, og far min, som var elgjeger og elghund-holder, gikk denne "runden” fast med bikkjene flere ganger i uka. Når jeg hadde muligheten var jeg også med, og da var det alltid spennende å stoppe opp på utkikkspunktet over “brøttet”, og skue ned på alle bilvrakene, som sirlig lå lag på lag i digre hauger under oss. I dag finnes det forøvrig en geocache på dette utkikkspunktet, for den som vil prøve å finne det.
Da jeg ble noen år eldre syklet jeg ofte tur ned til Vazelina og tok alle bilvrakene i nærmere øyesyn. Det var inngjerdet og låst av, så jeg kom aldri inn på selve området utenfor høggeriets åpningstider, men som en bilinteressert guttunge var det spennende nok å bare kikke ned på alle vrakene. Den røde bilen fra “24 timer service”-coveret husker jeg også at stod utenfor brakka nede i “brøttet”.
Uten at vi tenkte på at det var vandalisme av noe slag, så husker jeg at jeg og noen nabogutter innimellom prøvde å kaste steiner ned mot bilvrakene, for å se om vi klarte å treffe ei glassrute så det knuste. Bilene var jo allerede vrak, og da tenkte vi vel at dette var helt greit. Jeg husker det var en viss tilfredsstillelse å høre at det singlet i glass de gangene vi traff blink.
I dag hadde det sikkert blitt kalt en destruktiv adferd, og kanskje med rette. Jeg knuste nemlig småbilene mine så fort jeg fikk sjansen også. Små matchbox-biler ble ikke gamle i min eiendom, før jeg la dem på hellene utenfor Tandum, hentet en hammer, og knuste bilene etter alle kunstens regler. Jeg ville jo leke bilopphugger. Høgg, høgg, høgg gamle biler!
Det var vel også favorittlåta, sammen med Skinnmagre høner, og mitt søskenbarn Aud Kristin kunne her om dagen opplyse meg om at hun husket at jeg sang og spilte lekegitar til den låta i stuggua på høgda tidlig på 80-tallet en gang.
Mitt første møte med bandet var nettopp plata (eller for meg, kassetten) “24 timers service” og “Slitin i knea”, og jeg elsket musikken. Så mye lokal forankring var det i musikken, at jeg følte et visst eierskap til hele Vazelina Bilopphøggers. De var liksom en del av meg. En del av min barndom. Av min oppvekst.
Jo eldre jeg ble, jo mer skled Vazelina litt vekk fra mitt musikalske interessefelt, men i hjertet og sinn har jeg alltid hatt dem med meg. Musikken har alltid fått meg i godt humør, og minnet meg om hjemme. Om Toten. Om Sivesindhøgda.
Selv da Vazelina som bilopphuggeri la ned “brøttet” på Toten og flyttet til Hunndalen en gang på tidlig 90-tallet (husker ikke eksakt årstall), så forble Vazelina Bilopphøggers for meg alltid noe jeg assosierte med hjemme. Med Toten. Med Sivesindhøgda. Så fikk det så være at det kun var Jan Einar Johnsen som faktisk var fra Vestre Toten. Han var først medlem av Mannskoret Vrakpant, som opprinnelig fungerte som korister på Vazelinas første utgivelse. Johnsen ble imidlertid tatt opp som ordinært medlem av bandet i 1980, da mannskorets to andre medlemmer kastet inn øksene.
Selv om jeg altså vokste opp tett på både bilopphuggeriet og musikken til Vazelina, så fikk jeg aldri mulighet til å se og høre dem live. Jeg ble etterhvert ungdom. Etterhvert voksen. Etterhvert veldig voksen. Skulle jeg noen gang få med meg bandet live?
Høsten 2019 kom nyheten om at Vazelina Bilopphøggers skulle gi seg våren 2020, etter en 40 år lang karriere - med noen år med pauser innimellom. Billettene til konserten i Oslo Spektrum ble utsolgt på rekordtid, og bandet satte opp ekstrakonsert. Også disse billettene ble revet bort før jeg rakk å reagere. Prisen syntes jeg også var i stiveste laget, så da Vazelina, etter å ha sett hvilken enorm etterspørsel det var, også landet tre avsluttende konserter i hjembyen Gjøvik, så burde jeg i alle fall få kastet meg rundt.
Men nei, da. Jeg satt på gjerdet og så at billettene ble revet vekk. Jeg klarte ikke bestemme meg for om det var verdt den stive prisen, men en del av meg angret meg som en hund i dagene etter at siste billett var solgt. Med min Vazelina-historie, min Vazelina-DNA, min Vazelina-oppvekst, så hadde jeg altså klart å stille meg i en slik situasjon at jeg aldri skulle få oppleve dem live.
Så plutselig får jeg melding av min gode venn og Skottlands-Estragon Vegar, som i sin tur også vokste opp omtrent like langt fra “brøttet” som meg - bare på andre siden av Rv. 4, og med adresse Reinsvoll. Han hadde en billett til overs og lurte på om jeg ville være med. Da spørsmålet kom, så lå jeg hjemme med feber, og hadde allerede avlyst en konsert tidligere i uka, men jeg svarte vel ja med forbehold.
Lørdagen kom, og formen var atskillig bedre, så jeg kastet meg i bilen og dro sydover. Hjemover. Mot min by Gjøvik. Mot mitt land Toten. Mot min oppvekst Vazelina.
Gjett om jeg var glad for det! I et utsolgt Gjøvik Fjellhall gikk gamlekara på scenen ikke lenge etter klokka halv åtte lørdag kveld. En passelig tid å starte på for både gamle artister og gamle publikummere. For selv om det her var folk i alderen 8 til 90, så var både jeg og Estragon i det sjiktet av publikum man vel kunne kalle eldre. I beste fall godt voksne. Det fikk vi smertelig oppleve da Eldar Vågan fra scenen ba alle som var født etter 1980 om å rekke hånda i været. En god del av publikum var altså ikke en gang påtenkt da Vazelina Bilopphøggers deltok på NM i rock på Gjøvik kino et stykke inn i 1980.
Samme det. Selv om jeg ikke aktivt har hørt mye på Vazelina i nyere tid, så sitter de gamle sangene fortsatt i hjernen - både med melodi og tekst. Ikke bare hos meg, men hos alle i salen. Uavhengig av fødselsår. Publikum sang med fra første låt, og etterhvert som kvelden ble lengre, og folk ble mer og mer lystige - så steg stemningen inne i verdens største publikumshall inne i et fjell.
Overraskelsene kom som perler på ei snor utover konserten. Alt fra bandets første vokalist Bjørn Berg, via bassist Rune Endal, og til Mr. Vazelina himself Viggo Sandvik. Selv om sjefshøgger Arnulf Paulsen, og hjernen bak det hele, Eldar Vågan, i aller høyeste grad også er Vazelina Bilopphøggers, så er ikke Vazelina Vazelina uten Viggo sin stemme. Kjetil Foseid tok over som vokalist i 2006 da Viggo kastet inn øksa, og for meg sluttet vel egentlig Vazelina da. Foseid har ei fin stemme, vel bevares, men manglet sjelen, varmen og dybden til Sandvik. I tillegg var han jo fra gærne sida av Mjøsa. Og helt sikkert bare tatt bussen til riktige sida.
I kveld ble det derfor på mange måter mitt første gjenhør med nye Vazelina på mange år. Kjetil leverte en stødig konsert, men for meg og alle andre i Fjellhallen, så reiste vel ikke taket seg før Viggo Sandvik ble introdusert opp av sin gode venn og makker Eldar Vågan. Da reiste publikum seg unisont samtidig, og en vegg med applaus og jubel møtte den joviale rødtoppen fra Hunndalen.
Jeg glemte litt tid og sted, men bandet holdt det gående i alle fall et par timer. “Høgger’n” ser nok i alle fall frem til å pensjonere seg, og glitret mest da han ble støttet frem på scena og dro noen introer, blant annet til herlige “Borghild” fra “Slitin i Knea” (1981). Den øvrige trommingen tok Even Finsrud seg av. Også han fra gærne sida. I tillegg hadde bandet med seg sin faste tangentist Tor Welo, og “verdens beste bassist”, i følge Eldar, Terje Methi - som begge faktisk har spilt fast i Vazelina Bilopphøggers siden Rune Endal og Lasse Hafreager kastet inn øksene sine tilbake på tidlig 90-tallet. Methi er forøvrig ellers kjent som en av medlemmene fra det gamle Teigen-progbandet Popol Ace.
Dette ble en fantastisk flott kveld som jeg aldri skulle ha vært for uten, og jeg er evig takknemlig for at det åpnet seg en mulighet for å få med seg et stykk norsk musikkhistorie. For i en tid der det har gått inflasjon i avslutningskonserter og -turneer, så tror jeg nok Vazelina Bilopphøggers vil stå inne for det de har lovd. Etter siste konsert i Oslo Spektrum er det slutt. For godt.
Skal jeg utsette på noe, så må det bli at jeg gjerne skulle hørt enda flere av godlåtene fra Vazelinas rikholdige katalog i stedet for å få tre repriser av allerede spilte numre som ekstranummer.
Ikke for det, både jeg og resten av Gjøvik Fjellhall tålte to fremføringer av både “Gi meg fri i kvæl” og “Surfbrett”.
Takk for musikken. Takk for minnene. Takk for humoren. Unnskyld for at jeg knuste ruter i “brøttet”, og beklager til min mor for at jeg ødela lekebilene nesten før jeg hadde rukket å leke med dem. Skjønt jeg lekte jo bare bilopphugger.
Så håper jeg bare at vi får en reprise på Vazelinas Hjulekalender i desember - det fortjener både vi og Vazelina som et siste punktum på året da høggera og øksene ble kastet inn for godt.
Takk igjen!