13. desember 1999 stappet jeg en bil full og dro til Rockefeller i snødrevet for å for første gang se og høre en av mine 90-talls favoritter Live - som tidligere samme år hadde spilt på jubileumsfestivalen Woodstock 1999.
Jeg trodde jeg visste hva som skulle møte meg, men jeg hadde i grunn ingen anelse - og det hadde ikke noe med kvartetten fra Pennsylvania å gjøre.
Oppvarmingsbandet var en trio fra Devon i England som kalte seg for Muse. Jeg ante ingen verdens ting om de, og det gjorde vel knapt noen andre heller, foruten noen få jenter i salen som ropte ivrig på en “Fillip”. Var det vokalisten? Bassisten? Trommisen?
Ikke alle tar seg bryet med å komme tidsnok for å få med seg de som varmer opp på konserter, men det har jeg alltid gjort. Det kan tross alt være gull. Og dette var gull. Edelt metall av beste slag. Fra første anslag på gitaren til Matthew Bellamy, som det viste seg at han het, så var jeg blåst av banen. Muscle Museum var første låt ut. Fillip skulle senere vise seg å være ei anna låt. Begge utgitt på debutplata Showbiz, som hadde blitt gitt ut kun et par måneder i forveien.
Dette var Muse sitt første Norgesbesøk, og før de varmet opp for Live hadde de vært innom Oslo-lokal-TV-kanalen Metropol og spilt et par låter der - med strømpebukser tredd over hodet!
Vi hadde kommet for å høre Live, og det hadde nok store deler av de 1400 som stimlet seg på et utsolgt Rockefeller denne kvelden, men i bilen hjem pratet vi stort sett kun om én ting - nemlig Muse.
Jeg husker ikke eksakt hvor mange låter de rakk å spille, men de var nok igjennom store deler av debutplata på den halvtimen de hadde til rådighet. En eksplosjon av musikk. En energi og en sound jeg aldri hadde hørt maken til før. Matthew Bellamy er en liten mann i både høyde og bredde, men på Rockefeller denne desemberkvelden var han en gigant. Kontigenten fra Gjøvik var ikke alene om å synes det. Da bandet gikk av scenen fikk de en øredøvende applaus som jeg knapt har hørt noen oppvarmere har fått før - og de som kom for sent; shame on you.
Denne energien møtte den totalt uforberedte gjengen fra Gjøvik en sen desemberkveld i 1999…
Bandet satte seg bak merch-standen etter konserten, og var tilgjengelig for folket. Jeg kjøpte dessverre ingen ting, og angrer som ei bikkje i dag. Der kunne jo man både fått signert og tatt fotos - men jeg hadde vel heller ingen mobil med fotomuligheter på den tiden.
Etter ei lita pause gikk Live på scena. Hovedbandet skulle plutselig hoppe etter Wirkola. Anført av en opplagt Ed Kowalczyk, som mange kanskje også husker fra sin cameo i filmen Fight Club (David Fincher, 1999), som kom ut omtrent samtidig som de besøkte Oslo, leverte Live en stødig konsert. Jeg stod helt foran, og klarte til og med å ta på skoene til Ed - haha! Såpass måtte det være fra en 22-år gammel fan.
Godlåtene fra plata som var med å forme min voksentid, Throwing Copper (1994), ble levert, men flesteparten kom fra den blodferske The Distance to Here (1999). Bandet lurte også inn ei låt fra debutplata Mental Jewellery (1991) og to fra den litt anonyme Secret Samadhi (1997). Post-grunge kalte en del journalister sjangeren, men jeg vet ikke helt. På 90-tallet havnet det fort i sekken for 90-talls alternative rock, en sjanger jeg svelget rått. Etter Throwing Copper dykket bandets hovedskrue og selverklært hyperspirituelle frontmann langt inn i østens mange liturgier. Buddhismen ble utforsket, og tekstuelt tok bandet en ganske så ny retning med de to neste platene.
Kowalczyk kom og dro i fred, og det var derfor også naturlig at han i løpet av konserten stemte i med John Lennons ihjelspilte klassiker “Imagine”, og skapte en litt for påtatt allsangstemning i lokalet.
Da de forlot scena etter 12 låter savnet jeg fortsatt noen av de absolutte favorittene, så det var på sin plass at de ble applaudert inn igjen og leverte ytterligere fem låter, deriblant favorittene I alone og Lightning Crashes.
Konserten ble avsluttet med They Stood up for Love, før bandet takket for seg på nytt, forlot scena, og lyset ble skrudd på.
På vei ut fordi jakkekøa satt Muse-general, lille Matthew Bellamy, oppå en søppeldunk og dinglet med beina, og delte ut promoer til det var tomt. Jeg fikk ikke med meg noen, dessverre, og husker heller ikke om noen i min gjeng gjorde det. Vi var sikkert enten for kjappe eller for trege ut.
På turen hjem igjen til Gjøvik på natta handlet samtalene om Muse. Hva hadde vi bevitnet? Disse kom til å bli schwææære! Og så rett vi fikk...
Ikke før jeg kom til meg selv igjen dagen etter, så bar det rett ned på Bennis musikk på CC (eller var det City den gangen) for å bestille plata Showbiz. Den var så klart ikke i sortementet på lager, men det ble nok bestilt en del plater i tiden etterpå.
The rest is history, heter det. Muse strakk seg mot stjernene, og nådde bokstavlig talt nye galakser i tiden etterpå. Det skulle ta litt tid. I 2001 var de på Garage i Bergen og spilte for 300, men få år senere solgte de ut Oslo Spektrum, og i 2007 åpnet de nye Wembley Stadium og trakk over 150,000 fans over to kvelder.
For Live derimot gikk det brått motsatt vei, og de mistet både evnen til å lage gode låter og forsvant med Kowalczyk i 2009 (før de mange år senere prøvde seg på nytt, som en ytterst, ytterst svak skygge av seg selv). Det var vel ikke helt uten grunn at Aftenpostens utsendte dagen etter serverte følgende overskrift etter konserten: “Levende fattigmannsgrønsj”, og omtalte blant annet konserten som uorginal blomstergrønsj og Imagine-coveren som omtrent like pompøs som en amerikansk jul.
Lives set-liste fra konserten:
