Så var siste dagen kommet. Siste frokosten på Hotel Örgryte. Siste spaserturen gjennom den krispe, blå og klare vårlufta i byen vi har blitt så glad i.Siste bilturen ut gjennom byen, og nordover i retning snø og is. Farvel gress og krokus. Farvel Göteborg. Känn ingen sorg för oss!

Etter en sen kveld på rom 310, så var det tre trøtte typer som gløttet på øynene litt før halv ni i dag tidlig. Da hadde fattern vært våken en god stund, men holdt stand i senga - og bare ventet på at ungene fikk sove ut lengst mulig.

I dag hadde vi ingen større planer annet enn å henge nede i byen. Planene var å gå litt i butikker, kikke oss litt rundt, kjøre litt kollektivtransport, og spise og drikke godt. Siste hele dagen i byen, og siste hele dagen med ungene før de farter videre til påske hos mor fra i morgen kveld.

Med ett par sov-i-ro dyttet inn i øregangene, så sov jeg som en stein på rom 310, og våknet ikke før det skarpe, bohuslänske morgenlyset stakk gjennom lamellgardinene litt over klokka åtte. Da var 13-åringen allerede nydusjet. Ikke daglig kost at hun er den som er tidligst våken av oss tre lenger.

Endelig noen fridager i en hektisk periode på jobb, og hva passer ikke bedre etter en lang, kald og snøtung vinter enn å pakke snippsekken og dra sydover - i retning byen som huser fotballaget som vant UEFA-cupen i 1986/87-sesongen.

I utgangspunktet hadde jeg planlagt at vi skulle ta turen ned til Bud i dag, men siden vi oppdaget hvilket smykke Langøya og øyene utenfor var i går kveld, så ble vi enige om å tilbringe dagen der i stedet for å sitte i bilen i flere timer.

I dag våknet vi til et Averøya som badet i sol. Jeg skottet bort på regntøyet som hang ubrukt i gangen da jeg ruslet ned for å ta meg en kaffe før ungene stod opp, og humret godt for meg selv. Snakk om opptur. Jeg hadde stålsatt meg for noen dager i øs pøs vestlandsvær med dertil blåst. Så feil kunne man altså ta.

I dag våknet jeg av at regnet trommet på taket på ett av de fire soverommene i andre etasje på sjøhuset vi bor i. Heldigvis hadde jeg stålsatt meg for dårlig vær, så bagene var fulle av fleece, ull og regnklær. En armslengde unna meg lå Evelin fortsatt og sov i sin seng, men hun gløttet på øynene da jeg snek meg opp for å få meg en stille og rolig morgenstund nede. “Jeg vil slappe av litt til”, sa hun i det jeg listet meg ut av døra. Phu!

Noen dager fri i høstferien betyr at reisefeberen herjer igjen, og i dag tidlig satte vi oss inn i Mondeoen ved 8-tida med retning en av få områder jeg fortsatt har hatt tilgode å besøke syd for Trondheim - nemlig Averøya på Nordmøre. Ved 8-tida var vi pakket og klare for landeveien, etter sesongens andre økt med isskrapen.

I dag gikk ferden hjem. Årets sommerferie med kidsa er herved historie, men minnene vil forhåpentligvis leve i mange år - og skulle noe gå i glemmeboken, vel så kan de alltids gjenoppleve turen på denne bloggen. Takk for følget til alle som har valgt å følge oss på turen, og tatt seg bryet med å lese reisebrevene.

Siste hele feriedag i Svelandet startet med at fattern våknet brått opp fra en besynderlig drøm, der han jobbet som el-sparkesykkel bud i en storby, og på vei til en leveranse passerte jeg en samling, der noen ropte opp nitt navn på speakeranlegget akkurat i det jeg passerte, og ønsket meg velkommen opp til scenen for min audition.

Jeg kan ikke huske å ha fryst så mye i juli noen gang. Hendene mine var helt blå, og etter å ha gulvet kaffe nummer to, så var det bare å komme seg fortest mulig opp igjen i teltet, og ned i varm sovepose. Ikke f**$ om jeg skal feriere i Norden noe mer. Jeg orker bare ikke fryse i juli, all den tid jeg må fryse resten av året. 

Fattern våknet rett før åtte i dag, og var nær kokepunktet i posen. Selv om teltet er svalt og godt, siden det er svart innvendig, så måtte jeg bare ut. Jeg snek meg ut mens ungene sov, smurte meg inn med solfaktor 30, og landet på horisontalen i gresset utenfor.

Fattern var nok en gang først ut av blokkene i dag tidlig, og snek seg ut av teltet mens jentene dormet videre i posene. Da fikk han en morgenstund i ro og mak, tatt en dusj, og satt på en klesvask før vi skulle videre.

Det eneste vi visste om dagen var at vi måtte vaske oss ut innen klokka 12. Vi var godt i rute, og rett etter 10 låste fattern døra til nummer 18 for godt. Da hadde vi også rukket å få i oss litt frokostblanding.

Etter å ha vært oppe i otta i går, så kunne vi i dag nyte en lang og deilig morgen. Ungene gløttet ikke på øynene før nærmere halv elleve, og det må jeg si er underbart etter mange år med revelje før klokka sju på helg og i ferier.

Dag 5 på tur tok oss tilbake til Kolmården, og de fantastiske delfinene, men tradisjon tro kommer de snåleste og mest bisarre opplevelsene når vi havner litt utenfor kartet 

I dag våknet vi ikke før halv ti, og da rullgardina og døra gikk opp, så kunne vi ønske velkommen inn den gjesten vi hadde savnet på turen; sola! Endelig! For en glede.

Før avreise Sverige så viste Yr intet annet enn sol, og en og annen sky. Tradisjon tro våknet vi i dag til mørke skyer, sur vind og noe som minnet mer om høst enn sommer. Et lite søk igjen på Yr bekreftet mistanken - dårlig vær i sikte.

Jeg hater regn! Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen. Jeg har nesten like anstrengt forhold til regn, som det Odd Børretzen hadde til måker. Jada, jeg skjønner at regn er nødvendig. Og, jada, jeg kan også sette pris på regnet, og til og med synes det er svært så koselig. Som når jeg vet at jeg bare skal ligge inne og høre på det. Da er kraftige regn både beroligende og nær sagt romantisk. 

Tenkte jeg meg det ikke. Vi klarte ikke å vente. Bilen var allerede pakket, og midt i en tallerken grønnsakssuppe, så tok jeg sjansen; “Jenter, vi skal ikke tjuvstarte, og dra i kveld?”. “Jaaaa!”