Endelig ut på tur igjen!
Noen dager fri i høstferien betyr at reisefeberen herjer igjen, og i dag tidlig satte vi oss inn i Mondeoen ved 8-tida med retning en av få områder jeg fortsatt har hatt tilgode å besøke syd for Trondheim - nemlig Averøya på Nordmøre.
Ved 8-tida var vi pakket og klare for landeveien, etter sesongens andre økt med isskrapen.
Med frokost, medsendt kaffekos og et road trip-spill innafor en armlengdes avstand, så vinket vi farvel til Lillehammer og 0,5 plussgrader.
Første stopp ble allerede på Fåvang, der vi bunkret opp med sjokomelk og diesel - til godt over 25 kroner literen. Det ble kun en liten skjenk, for sannelig kunne vi vel finne en bedre pris før vi rullet inn på Lysøya.
Supplert med barnevennlige Topp 40-hits og en interessant og lærerik podcast om nordlyset, så holdt vi koken helt til Dombås. Da var fattern så kaffetørst, at han insisterte på et stopp - selv om ungene egentlig ikke orket vått eller tørt. For å holde fattern med selskap, så dristet de seg til en Kuli og en iskaffe på Frich’s, før det bar ut på veien igjen i retning Møre og Romsdal.
Men ikke før Evelin hadde klappet luggen til trollet utenfor kafeteriaen; “Pappa, han har samme sveis som deg!”
Ungene var også engasjert i å speide etter billigst mulig drivstoff, og like etter Dombås kjørte vi forbi en ubemannet stasjon som kunne friste med 18 kroner literen bensin og i underkant av 22 for diesel. Skulle vi ta sjansen? Fattern håpet at prisene var ytterligere presset jo lenger vest vi kom, så vi dundret bare videre.
Det skulle vise seg var et bomskudd. Neste stasjon fristet med 23,50 - før vi igjen var oppe i 25 kroner på Bjorli.
Men vi hadde fortsatt drivstoff igjen til å komme oss gjennom de stupbratte fjellene, som åpenbarte seg for oss da vi nærmet oss nedstigningen til Åndalsnes.
Obligatorisk nok så ble det så klart et stopp nedenfor Trollveggen, som i sin snødekte prakt fremstod som like vilter og majestetisk som alltid. Iris husket tilbake på den sommeren da hun og fattern kjørte Trollstigen, og var sjeleglad for at vi ikke skulle ta samme ruta denne gangen.
Etter litt fotografering og en virtuell geocache-logging, så bar det ut igjen på veien mot Åndalsnes. Temperaturen hadde steget 10 grader fra vi forlot Lillehammer i morges, men far frøys fortsatt. Ungene kokte. Akkurat som vanlig, med andre ord. Vi svingte av mot Molde, og konstaterte at diesel-prisene i Åndalsnes heller ikke fristet til supplering. Vi hadde tross alt en kvart tank igjen. Snaut.
Underholdt av billeker som “Førstemann til å se ting på A-B-C osv.” og “Lag en fornuftig setning av ord som begynner på G D P R”, så svingte vi oss rundt Isfjorden, og før vi visste ordet av det ankom vi Åfarnes - og kjørte rett på ferga som siste bil. Snakk om god timing!
I det vi stoppet motoren gikk lemmen igjen, og vi ruslet ut og opp i kafeen. Nå hadde det begynt å regne for første gang på turen. Vi så noen få snøfjon på Dombås, men det ga seg før vi egentlig rakk å analysere om det faktisk var snø. Været hadde til nå vært langt bedre enn først fryktet da jeg kikket på Yr på sengebrisken tidligere i morges. Og tusen takk for det!
Fra Sølsnes gikk det radig videre til Molde, og vi lå langt foran skjemaet. Klokka var knapt ett, og vi hadde ikke innsjekk før ca. klokka 16.
Vi kjørte oss en tur rundt i Molde sentrum, forbi Aker Stadion, og gjennom handlegata. Vi hadde ingen plan for stopp, men da vi til slutt kjørte forbi Amfi Rosenes by - som fristet med 53 butikker - så tenkte vi som så at vi nok klarte å slå ihjel ventetida der.
Kjøpesenteret gikk det ikke å bli helt klok på. Det virket som om de 53 butikkene var fordelt over flere bygg - på begge sider av hovedveien. I den avdelingen vi gikk inn i, så var det i alle fall langt i en ekstra stort kortstokk med butikker. Men de hadde Lekia, og der klarte vi kunststykket å se, men ikke kjøpe - selv om fattern var veldig fristet til å kjøpe det nye Panini-klistremerkealbumet for fotball-VM 2022. Men 20 kroner pakka for klistremerker er 80% dyrere enn det normalprisen er ellers på nett - så da lot han også albumet ligge. I tillegg hadde dieselprisene i Molde heller ikke fristet lommeboka. Med ett følte jeg meg hjemme. Selv om det vel strengt talt er Sunnmøringer som man regner som mest knipne.
Og apropos. Det var siste mulighet for noe som lignet på lunsj eller middag før Averøya - så vi gikk for den rimligste varianten vi fant, men som samtidig var sikker som banken for en 8- og en 12-åring: Burger King.
Litt over klokka 14 rullet vi ut igjen på veien i retning Averøya. Og der, like før vi kom til Eide, så var jammen meg plutselig dieselprisen nede igjen i underkant av 23 kroner literen. Og nå burde jeg strengt talt gripe sjansen. Det ble 20 liter på Bunker Oil. I God Knows Where.
Da vi nærmet oss Atlanterhavsveien, så var all verdens podcaster og billeker en saga blott for ungene - og begge var dypt inne i hver sin telefon, til fatterns store frustrasjon. "Telefonen kan dere jo se på hjemme!? Se på landskapet da!? Se holmene?! Se havet!”. De var kun moderat interesserte, men datt ut av bobla akkurat i det vi rullet inn på Atlanterhavsvegen. Monologen fra far om at veien var stemt fram som en av verdens vakreste virket allikevel ikke som den øyeåpneren og teaseren han hadde trodd. Kontrollspørsmålet til Evelin var; “Hva syntes er finest her”. “Trærne”, kom det spontant. Jeg så ikke et eneste tre.
Så var vi der. Averøya. Plassen jeg har lest meg opp på en fjorten dagers tid, og høstet lokaltips fra nær og fjern. Siste planlagte stopp før innsjekk på Lysøya Sjøhus nr. 1 var Kiwi’n i Kårvåg.
Der bunkret vi opp med proviant for forhåpentligvis hele uka. Frokost, tilbehør til bugnende fiskemiddager, litt snop og noen lokale spesialiteter - som blandaball. 950 kroner fattigere la vi ut på siste etappe mot Lysøya.
Etter en rundt 20 minutter biltur langs svingete, smale Postman Pat-veier, så rullet vi inn på en grusvei som tok oss til den lille grenda Lysøya. Vi rullet inn foran “rorbua” vi hadde leid. På bildet da vi leide huset, så var det kun de to hvite husene som var oppsatt - men i ettertid hadde de rukket å ferdigstille et par til. I tillegg var det tydelig byggevirksomhet på begge sider av de hvite tvillinghusene. Jeg hadde sendt tekstmelding til utleier om ankomst, og ikke mange minuttene etter at vi gikk ut av bilen, rullet han også inn på plassen med nøkkelen i hånda.
Det var visst rolige dager her nå. De hadde hatt noen tyskere for et par uker siden, og det skulle komme en familie fra Trøndelag til nabohuset i morgen - men ut over det, så var det byggevirksomhet som var fokuset nå. Han informerte oss litt forsiktig om at det fredag nok ville bli hammerslag og saging fra 07.00 på morgenkvisten - men vi betrygget ham om at det kom vi nok til å leve godt med. Vi ville uansett ha trønderne i mellom oss, og vi er ikke her for å sove bort haustnatta allikevel.
Etter å ha pakket inn og ut alt fra bilen, fordelt soverom og sett oss litt omkring i huset, så var ungene ivrige på å sette i gang med fiskinga. Det var tross alt hovedmotivasjonen for turen: å få fiske i havet!
Været var fortsatt overraskende godt. Det var ørlitt duskregn i lufta, men ikke verre enn at vi klarte oss godt i ordinære turklær.
Jeg hadde kikket litt supplement av havssluker på Intersport i Molde, uten å ha fått napp. Pun intended. Det var ikke rare utvalget der. Litt pussig, men her oppe er det vel de dedikerte fiskebutikkene som har slikt utstyr - og ikke steder man selger Padelracketter, energibarer og støttestrømper.
Men jeg hadde to stk. Møresild i fiskeveska. En blank, og en blå. Evelin fikk den førstnevnte, og hadde ikke før kastet uti før hun dro opp sin første makrell. Så kom de på løpende bånd. De fleste så små at de ble kastet ut igjen i havet, men hun var fast bestemt på matauk - så de som under tvil kunne gå i panna, ble tatt av dage, partert og renset. Av far. Selv om jeg sa at ungene måtte følge med, og deretter prøve å gjøre det selv. “Hvor har du lært det der, pappa?” - “Av fatter’n”. Snart er det deres tur.
Storesøster på sin side fikk ikke noe annet enn sjøgress. Humøret hennes sank for hver nye makrell lillesøster dro opp av havet, men jeg ante nok at problemet hverken var fiskelykke eller teknikk. Makrellen valgte seg sølv - og ikke blått.
I det øyeblikket de byttet sluk, så snudde også fiskelykken. Iris fikk sin kvote med makrell - og landet også kveldens største, som hun selv tinget på til kveldsmat. Ungene er glad i fisk, men hater makrell i tomat. Derfor var de nok begge litt skeptisk til at det var makrellen som beit. Men i panna skulle den. When in Rome og så videre…
Etter å ha fisket en god time på terassen, så ruslet vi en runde rundt på øya på jakt etter andre fiskesteder, men de fleste bryggene så private ut. Vi satte oss i bilen og kjørte ut til tuppen av Storsandøya, men fant ingen gode steder der heller.
Fattern hadde fått en god del tips om gode fiskeplasser fra land - men ingen i nærheten her. Mannen som kom med nøklene hadde heller ingen gode tips å komme med, så vi endte opp med ei siste økt tilbake på terassen - og fylte opp posten ytterligere. Fattern rakk knapt sløye og rense, før en ny en hang foran ham og dinglet. Ideen om at ungene skulle prøve selv var det ingen som helt klarte å kjøpe, men de måtte pent bli med å håndtere fiskene før de skulle i panna - og plutselig var vi alle i sving på kjøkkenet - med å vaske, tørke, salte og dekke bord.
Etter en rundt med smør og løk i stekepanna, så var all småmakrellen blitt til en samlet grøt av småfisk. Ryggradene løsnet enkelt av seg selv, mens de små beina nærmest var tilintetgjort i stekeprosessen.
Brød og smør kom på bordet, og brødskivene ble fylt av nystekt makrell som for under en time siden lykkelig og uvitende levde det gode livet i vika utenfor her. Ungene er begge vokst opp med at dyr og fisk stort sett er mat, og jeg har vondt for å se at noen av disse er truende til å bli veggiser med det første.
Til dessert ble det varm pulverkaffe på far, og verdens beste lune kanelsnurrer på alle tre.
Litt snacks kom på bordet, og TV’n i nr. 1 ble testet ut. Tysk kabel-TV og Rakuten var nytt for alle tre, men etter litt trykking - så klarte så klart 8-åringen å manøvre seg inn på noe som fristet - og dermed ble det sesongens første julefilm på ungene, mens far svelget kamelen, og benyttet muligheten til å få rablet ned disse ord om dagen.
I morgen venter vår første hele dag på Averøya. Eneste ungene har lyst til i morgen er å fiske, så da får vi nok prøve oss på noen av de fiskeplassene vi har fått lokaltips om på øya. Været ser atskillig bedre ut enn først antatt også, og hvis man skal stole på Yr - så får vi muligens oppleve solgløtt og opphold både i morgen og på fredag. Stikk i strid med de fete “Skalk luken”-overskriftene i dagsavisene tidligere i dag. Men duskregn og delvis overskyet har vel aldri høstet særlig mange klikk…