Klokka var godt over to på natta da jeg sist skottet bort på klokka…
En ivrig sunnmøring hadde skravla rett utenfor teltduken til over halv tolv, og da han endelig ga seg, så satte 8-åringen i å dra tømmer, mens 12-åringen snudde seg kontinuerlig, like urolig som en agnmark. Savnet av sov-i-ro til å dytte inn mot ambolten var stort.
Etter å ha fått hjulpet eldstejenta med glidelåsen på soveposen, som hadde kilt seg så hun ikke hadde fått lukket den ordentlig, så sovnet jeg omsider. Med litt gnagende, dårlig samvittighet for å ikke ha spurt henne hva som var i veien før. Bevegelsene hennes hadde jo vært for at hun frøs, og ikke fikk igjen soveposen.
Plutselig bråvåknet jeg av et skrell. Lyden var ikke til å ta feil av. Tordenvær. Regnet slo som doble basstrommer i et speed-metallband mot teltduken, og jeg kjente pulsen umiddelbart stige i de trøtte arteriene.
Jeg hater regn! Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen. Jeg har nesten like anstrengt forhold til regn, som det Odd Børretzen hadde til måker. Jada, jeg skjønner at regn er nødvendig. Og, jada, jeg kan også sette pris på regnet, og til og med synes det er svært så koselig. Som når jeg vet at jeg bare skal ligge inne og høre på det. Da er kraftig regn både beroligende og nær sagt romantisk.
Når jeg derimot vet at jeg skal rigge ned et telt med to, fortsatt, sovende unger, med alt av utstyr, soveposer, bamser, klær og liggeunderlag, i øs, pøs, sprutende regn - ja, da hater jeg det som pesten.
Men som alltid er det bare å kaste seg ut i det. Møte sine demoner. Møte sine fiender. Møte sin kraftige regnbyge. Jeg telte til ti, og løp ut i bare boxeren for å hente posene vi trengte i bilen. Unga var nå våkne, og skjønte at fattern var gira på å komme seg i vei. I følge både Yr og det blotte øyet, så ikke dette møkkaværet ut til å gi seg med det første. Heller bare eskalere i styrke. Da var det bare å get the hell out Dodge.
Ungene var flinke til å pakke, og lange over utstyr til fattern, som kastet alt bak i Forden før det ble for vått. Jeg var allerede gjennomblaut. Jeg hadde kastet på meg skjorta og shortsen fra i går, og nå fikk det bare stå til. Ungene satte seg i bilen, mens jeg reiv teltet. Takk og lov for Quechua, medti sekunders nedrigg. Skjønt nå brukte jeg sikkert et halvt minutt, mens jeg prøvde se litt hva jeg holdt på med gjennom de duggete og dråpede hornbrillene.
Til slutt var vi endelig i bilen alle tre, mens klimaanlegget gikk for fulle mugger for å prøve gi oss tilbake litt varme i juli. Happy 4th of fucking July, mæssom. Jeg reiv av meg, og vrei opp, skjorta, kastet den baki, og spant ut av Montebello camping i barings - mens ungene gapte, humret, ristet flaut på hodet, og foreviget den stressa gammern på film. “Sverige, here we come!”
Med klampen i bunn, og vindusviskerne på full spiker bar det østover inn i Sverige. Senterbesøket på Charlottenberg ble ingenting av. Vi hadde tydeligvis vært supereffektive i alt regnet, og da vi passerte Charlottenberg var klokka knapt blitt ni - en time før Thons lekeplass for fleskesugne nordmenn åpnet.
Skuffet, men fattet, vinket ungene Godtebitens fristende reklameplakater farvel - med lovnad fra far om at det garantert ble mer enn nok snop på turen allikevel.
Østover lysnet det, og da vi passerte Arvika i retning Karlstad hadde regnet alt gitt seg, og sola stakk frem. I sladrespeilet pekte vi nese til de mørke skyene, som fortsatt hang som ei tvangstrøye over Morokulien.
Frokost hadde vi ikke fått oss, og i fraværet av Tor med hammeren, så var det nå magene som rumlet. Like før Karlstad svingte vi inn på Bergviks kjøpesenter, akkurat i det 10-nyhetene kunne overbringe nyheten om at nok ek gærning hadde gått berserk med våpen. Vi måtte ta nok en samtale om den gale mann, og hvorfor noen var i stand til å skade og drepe helt uskyldige mennesker. Heldigvis ble ikke ungene skremt fra å gå på kjøpesenter, og da nyhetene gikk over til svensk popmusikk, steg vi ut av bilen, og gikk inn for å kjøpe frokost. Livet går jo en gang videre.
Etter å ha spist oss gode og mette for en billig penge, så tuslet vi en runde innom Lekia, før vi satte kursen inn mot Karlstad sentrum.
Der ventet Marxistisk sommerleir på oss…. Nei, vent litt. “Hvorfor tar du bilde av det, pappa?”. “Kan vi få is??”. Nei, si det. Ja, så klart.
Etter å ha kjørt i oss julis første glass, så travet vi videre inn på et nytt kjøpesenter downtown.
Der fikk øynene øye på favorittbutikk nr. 1 - Panduro hobby, og feriepengene fra bestemor brant allerede i lommene.
Litt arts and crafts senere, så var vi tilbake på landeveien i retning dagens reisemål; Harge camping, utenfor idylliske Askersund.
GPSen i bilen sovnet ikke langt syd for Ørebro, og fattern måtte igjen skjerpe seg for å følge med på manuell skilting. Jeg elsker kart og navigasjon, men har de siste årene vært alt for dårlig forberedt i balletaket fra moderne teknologi. I det regnet igjen slo ned mot ruta, så åpenbarte skiltet til Askersund seg. Vi svingte av, og rullet inn på brosteinen i byen som selges inn som Sveriges hämligsta skärgård. I denne byen rastet Iris og jeg på vår første road trip alene, da Evelin kun var baby. Den gangen ble Iris omtrent overfalt av sultne måker - et minne som fortsatt satt i kroppen.
Etter en liten spasertur rundt i sentrum, inkludert årets første geocache-funn og en bunke kart og kataloger fra det lokale turistbyrået, så kjørte vi videre ut til Coop for å handle. Campingplassen vi senere skulle til lå midt i ingensteds, så alt av kolonialhandel måtte gjøres her i Askersund - et snaut kvarter unna.
Vi passet også på å få i oss middag her. Vegg i vegg med Coop lå pizzeriaen Bellas, og med stjerner i øynene bestilte ungene hver sin favoritt: Pizza Margherita og Pizza Vesuvio.
Det enkle er ofte det beste. Pizzaene falt i smak, og vi endte opp med å få med halvparten til kvelds i en doggyboks.
På Coop oppdaget fattern at prisene her var noe helt annet enn nærmere grensa. Svenskene har fått større økte utgifter enn oss nordmenn på både mat og diesel det siste halvåret, og det merktes. Her var det norske priser, og vel så det. Skivet gräddost til 40 kroner pakka!
To poser og 600 kroner fattigere, var det endelig klart for den siste sjarmøretappen - noen få kilometer ned til Harge bad og camping.
Der sjekket vi inn i hytte nr 18, som nå blir vår base i fem netter til ende.
Her har vi tilgang til både et oppvarmet utebasseng med sklie, og en herlig, langgrunn sandstrand mot Vättern - så for badeglade barn skulle det neppe by på en kjedelig stund, selv om det var flere kilometer til nærmeste tettsted.
Vi hadde ikke før låst oss inn i hytta, og pakket ut bilen, før ungene stod klare i badedrakter - og det selv om skyene igjen var blitt mørke, og værmeldinga spådde regn ut dagen.
Vi tåler da litt regn, tenkte jeg. Så labbet vi i vei mot stranda.
Ungene kastet seg uredde ut i bølgene. Sveriges nest største innsjø så både kald og dramatisk ut denne julikvelden, men temperaturen var faktisk overraskende god, ifølge jentene. Det kunne også fattern bekrefte, som til tross for at han var pakkesel med håndkler, vesker og skiftetøy, også fikk duppet beina.
Etter et kvarters ivrig bading, så åpnet himmelens sluser seg igjen, og fattern kommanderte ungene opp igjen var vannet, og vi hastet tilbake til hytta. I øsende regnvær ble jentene sendt i dusjen for å få av seg det verste av sanda. Vi har fått 40 minutter på dusjkortet fordelt på tre pax over fem netter, og jammen meg klarte de seg ikke med seks på deling.
Nydusjet ble et par hundre norske kroner vekslet inn til svenske hos Bank Fattern, og kiosken på campingen ble tatt nærmere i øyesyn. Glemt var savnet etter Godtebiten i Charlottenberg, for jammen var det ikke gummiburgere, sure slanger og røde sportsbiler å få kjøpt her også. De ble lange i maska da jenta bak disken ga tilbake 20-kroners sedler, for de hadde sett for seg polerte, svenske, tjukke tikroninger som de kunne bruke i spillehallen rett bortafor hytta. “Dere kan jo veksle?”. Som sagt, så gjort. To tjue-lapper ble til fire mynter, og mens fattern stivfrossen ruslet inn igjen i hytta, så forsvant jentene inn i det lille rommet som kunne skilte med airhockey, noen få spillmaskiner og et par slike “styr klypa”-maskiner som aldri evner å gripe tak i noe som helst. Plot twist 1: disse maskinene ga garantert gevinst for en tier. Prøv helt til du får tak i noe! Plot twist 2: maskinene var stappet til randen med diverse godteri.
Ungene ble borte lenge og vel, og da de endelig returnerte til hytta, så var det med lommene fulle. Dette var så klart forlokkende, så 8-åringen hadde vært tilbake i kiosken og vekslet inn en hel 50-lapp i mynter for å bruke på maskina. Eureka! Candy Heaven!
Ikke overraskende kom spørsmålet om bading igjen, men nå var det blitt bikkjekaldt ute, det var overskyet, og klokka nærmet seg ni.
Jeg fikk i stedet fristet dem med pizzarester, ananas-frus og kortspill.
Til 8-åringens store glede lå hytta også vegg i vegg med lekeplassen, så da Idiot og Hopp i havet ble for kjedelig, så spant hun ut for å huske litt. Iris og fattern var mer enn fornøyd med å legge seg nedpå hver sin køyeseng etter ei lang natt med søvnunderskudd, mens minsta akket seg over det passive reiseselskapet; “Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?” - “Jeg kjeder meg!”
“Ja, men du kan jo blogge litt”, prøvde fattern seg på - med først den ene, og så den andre, kretsende over seg i underkøya, med mobilkameraene i aksjon.
Rett før klokka halv ti, så fikk Evelin plutselig et eureka-øyeblikk i kjøkkenkroken, som da tyskerne slo Hellas i fotball-VM for gamle filosofer, der hun satt og studerte kartet hun hadde fått over campingen. “Se!!! Det er en lekeplass vi ikke har sett enda! Med hoppepute!”.
Og vips, så bar det ut igjen i den kjølig, svenske julikvelden - med storesøster noe motvillig på slep.
I det fattern like etterpå stavret seg ut for å følge etter, så var de imidlertid allerede på vei tilbake. “Det var fullt der!”. Kan ikke skjønne at ungene mine har blitt slik; at de fryser til hvis det er andre barn til stede? Det er da vel ikke slik at de har en halvveis misantrop til far?!
Når de er innenfor hyttas fire, trygge vegger, derimot, går skravla i ett sett, både på inn- og utpust. Godt for alle at vi fikk kjøpt oss sov-i-ro i dag, da, altså.
Selv uten en eneste sunnmøring i sikte…