Tiden går plutselig alt for fort igjen. Jeg sitter med følelsen at vi akkurat dro hjemmefra, men plutselig skriver vi fredag.
Etter å ha vært oppe i otta i går, så kunne vi i dag nyte en lang og deilig morgen. Ungene gløttet ikke på øynene før nærmere halv elleve, og det må jeg si er underbart etter mange år med revelje før klokka sju på helg og i ferier.
I dag er siste hele dagen på Harge bad & camping for denne gang, og på programmet står alt vi ikke har rukket over siden vi ankom mandag: minigolf og geocaching.
Før vi kom så langt nøt vi en god frokost i solveggen, etterfulgt av en lang og god dusj på alle tre. Sanitæranlegget her står til terningkast seks. Dusjene er private, og flere av dem særs romslige, med egne toalett. Funksjonible sådanne!
Etter frokost og dusj ruslet vi bort på kiosken og bestilte oss en runde minigolf. Nok en gang blåste det litt for mye her, og sammen med skylaget gjorde det opplevelsen litt hustrig.
En ting jeg har brukt de siste 12 årene på å finne ut av, og innser at jeg fortsatt er langt unna svaret, er hvordan motivere ungene til mestring og læring. Jeg er ingen mester i minigolf, men prøvde gi råd, tips og veiledning etter alle kunstens regler - uten at noen ville høre på. Vi skal jo bare ha det gøy, sa Iris. Joda, et godt poeng. Men utelukker det ene det andre? Det må da være hakket artigere å kunne mestre noe, eller i alle fall ta til seg et par tips om hvordan man burde slå.
Plutselig gikk det opp for 8-åringen at hun skulle prøve å følge fatterns enkle råd om utgangsposisjon - og vipps fikk hun hole in one, og endte kun fattige to poeng bak fattern etter 12 hull. Der ser'n, altså. Alt jeg sier og gjør er for å prøve å gjøre ungene bedre, og få de til å oppleve mestring. Noe som i min verden er nøkkelen til et godt liv. Og nei, jeg er ikke opptatt av at de skal bli best. De er gode nok som de er. Bra nok, er et fint mantra i et samfunn der alle ser ut til å hige etter den samme (u)oppnåelig førsteplassen.
Samtidig vet jeg hvor mye bare et lite snev av mestringsfølelse gjør for både selvtillitt og væren. Som da Evelin euforisk jublet over å få hole in one, og flere ganger gikk gjennom hullene på kun to slag. Den eldste gikk inn på hvert hull med holdningen at dette får jeg ikke til eller jeg bruker sikkert alle sju forsøkene. Det er de tankene jeg gjerne skulle snudd. Og absolutt ikke for min egen del. Dette klarer du, vennen! Øvelse gjør mester. Men de må vel bare finne ut av det selv.
Ikke lenge etter familiebataljen på minigolfbanen, så stakk sola igjennom. Til og med vinden løyet, og værmessig noterte vi oss for den desidert varmste og beste dagen her hittil. Hva passer ikke bedre enn å da fortsette dagen på campingplassen. Ja, vi elsker camping!
Evelin hadde oppdaget at et omreisende, lite tivoli hadde plassert seg på en gressbanke lengst øst på campingen - så vi vandret spente i samlet tropp bort dit. Et knippe omreisende hadde satt ut noen spartanske, små karuseller drevet av gammeldags hydraulikk. Det var hoppeslott, trampoline-strikkhopp og boksekast. Cash was king, så 300 kroner fattigere ble vi ti billetter rikere. Storesøster var ikke så gira på noe. Forståelig nok. Selv Evelin dro opp snittalderen blant kundene her.
Men hun koste seg, og kastet seg uredd ut i både hoppeslott og strikkhopp.
Fem billetter senere var det klart for en liten spasertur rundt om i nærområdet, på jakt etter geocacher. Den første fant vi i villnisset 400 meter øst for campingen, mens den neste fant vi rett utenfor restauranten ved stranda - elegant festet med sterk magnet på innsiden av ei flaggstang. Mens far logget, så kastet ungene av seg klærne. De var så klart godt forberedt, og stilte i badetøy under kjolene
Far øynet håpet om ti minutter i ensomhet på stranda, mens ungene badet - men det gikk ikke mer enn fem før de var tilbake og ville ha oppmerksomhet. Det er vel slik det skal være.
Jeg trives i og for seg godt med å være en moderne pappa, men går noen ganger tankene tilbake til min egen barndom, der vi barna stort sett måtte aktivere oss selv, og ikke minst trivdes med det.
Iris på 12 er vel der at hun gjerne vil være litt i fred - både fra lillesøster og far. Så da er det jo naturlig at Evelin søker til fattern; og det er jo ærlig talt bare å nyte det så lenge det varer. Ungene har vi til låns, og plutselig kommer dagen da de flytter ut, og ikke mer vil ha kos, ligge på armen eller være med på campingferie. Det er bare å nyte hvert eneste spørsmål; hvert eneste mas, så godt man bare klarer. På inn- og utpust.
Mens Iris la seg rett ut i sola på sandstranda, så hadde ikke lillesøster noe å finne på. Dermed ble det en ny tur rundt vika på fattern og minsta, på jakt etter nok en geocache. Geocaching er en genial aktivitet for en moderat aktiv, passiv liten minifamilie som oss - og fenger alle på tvers av alder. Sånn helt genuint.
Evelin spottet fuglekassa omtrent med en gang vi var på koordinatene cachen skulle være, og der inne lå boksen. Den ble logget, signert, og forlatt akkurat som vi fant den - klar for neste cacher.
Vi sneik oss langt vannkanten tilbake til der Iris lå, og vekket henne opp i fra den døsige solhvilen. Jeg er sulten, jamret Evelin. Mat hadde vi helt glemt. Det eneste vi hadde spist i dag var en sen frokost, og da jeg skottet ned på klokka fikk jeg sjokk. Den var straks fem!
Vi rasket oss tilbake til hytta, og tok en kjapp dusj for å få av oss sanda. Så satte vi oss i Forden, og duret nordover i retning Askersund. Nok en gang fikk det bli pizzeria-middag på oss. Lunsj, middag og kvelds i ett.
Mandag var vi innom Bellas, i utkanten av byen, og pizzaen der var i følge ungene fortsatt turens beste måltid. Dermed var det duket for et annengangsbesøk, selv om fattern så klart personlig skulle ønsket seg noe annet. Denne ferien handler imidlertid ikke om meg, men om kidsa. Selv om det kanskje ikke alltid høres slik ut.
Ungene valgte seg Margherita og Hawaii, mens fattern dristet seg til en Don Pedro. Et kvalitetstegn var det å ikke finne en eneste Askersund Special eller lignende på menyen. Hvem sitter egentlig å koker opp navn på pizzaer rundt om på norske pizzeriaer?
Fattern så for seg at det ble pizza igjen til både kvelds og frokost i morgen, men forsyne meg ble ikke omtrent alt spist opp. Evelin slukte en hel pizza alene i tillegg til en raus bit av fattern sin. Iris fikk også en raus bit av far sin pizza, og måtte gi tapt da det var en kvarting igjen av sin egen. Isen som ble lovd til dessert var det ingen som orket, så vi stabbet oss i stedet ut igjen i bilen, og kjørte de ti, mette minuttene hjem til campingen.
Vel fremme ville Evelin bort igjen til tivoliet med sine fem resterende billetter. Skuffelsen var stor da de omreisende hadde stengt området for kvelden, men håpet var nå at de åpnet før utsjekk klokka 12 i morgen.
For å gå av oss litt pizza, ble det nok en runde rundt på campingen for å studere telt og campingvogner; mennesker og dyr. Hvem hadde dratt i løpet av dagen, og hvor var det nye gjester? Hvor kom de fra, hvor mange var norske, og hvorfor ferierte egentlig svensker i Sverige?
Den filosofiske kveldsturen endte ved hoppeputa, der Evelin modig nok (til henne å være) kastet av seg sandalene, og hoppet i vei selv om puta krydde av fremmede (og derfor veldig skumle) barn. Bra, Evelin!
Kveldsmaten ble en innovativ softis lagd på egenhånd i kiosken, under god veiledning av en liten, pratsom, svensk gutt på omtrent seks.
Dessverre er terrassen vår i skyggen for kveldssola, men siden det i kveld nærmest var vindstille i Harge, så var det deilig å kunne nyte den første og siste kvelden ved utebordet.
Etter at isen var fortært dro ungene frem tegneblokkene sine, mens fattern fikk noen minutters fred med blogging. Evelin og Iris sine kreasjoner ble noen treffende portretter av far sin, i oransje caps og med VW camper t-skjorte, med trynet ned i Squarespace.
Verdens herligste unger, uten tvil! Fantastisk kreative, kunstneriske og ikke minst utrolig flinke til å bidra, selv om jeg må dra dem i gang litt noen ganger. Så får jeg bare tro at de også blir flinkere til å la seg bli sett, la seg bli rost, la seg ta til seg anerkjennelse, og gode råd, med tiden. Det er en øvelse som ikke er lett, selv for oss voksne. Ser jeg tilbake på min egen barndom, så er jentene mine tross alt langt mer fremme i skoene enn det jeg var på samme alder.
Og jeg elsker at de står opp for seg når fattern begynner med maset sitt. Elsker at de gir meg motstand. Gir meg lærdom. Gir meg kjærlighet. Visst stiller jeg sikkert noen krav som for dem virker urimelige noen ganger, men plutselig en dag skjønner de også hvorfor.
Evelin hadde forøvrig kveldens beste kommentar, da hun igjen ville ta oppvasken for kvelden. Fattern stod og trippet ved siden av, og syntes nok det ble litt vel grundig, og tok litt vel lang tid. Evelin sender ham et blikk, skjønner tegninga, og sier; Bare tenk på det som julaften, pappa. Da må vi vente til du har vasket opp før vi kan åpne julegavene.
Jeg brast ut i latter. I stolthet.
Som Monsen sa til bikkjene sine; for en gjeng, ass!
Gjengen avsluttet tradisjon tro med kortspill, ute på terrassen denne gangen. Idiot og gris - mens vi lo, skravlet og drakk verdens beste oppdagelse; stikkelsbærbrus uten sukker, fra lokale Hammars bryggeri.
I morgen farter eventyret videre. Da skal vi ha ryddet ut, og vasket ut av hytta i god tid innen tolv - men jeg er veldig sikker på at jeg får god hjelp skulle jeg trenge det.
Hvor vi ender opp har vi ingen idé om. Det eneste vi vet er at vi på mandag har booket oss inn på en camping ved Vänern.
Så fra alle oss, til alle dere: god natt for siste gang fra hytte nr. 18!