Fattern var nok en gang først ut av blokkene i dag tidlig, og snek seg ut av teltet mens jentene dormet videre i posene. Da fikk han en morgenstund i ro og mak, tatt en dusj, og satt på en klesvask før vi skulle videre.
Ungene var ikke ute av teltet før en time senere. Vi fikk i oss litt spartansk campingfrokost med gamle frillar og jordbærsyltetøy, og mens ungene etterpå dro for å dusje og ordne seg, så pakket fattern camp og bil.
Rett før tolv var vi ute på veien, med nyvasket og nytørket tøy i bagasjen. Fattern hadde tidligere på morgenen bestilt inngang til Läckö slott på nett, så GPSen ble plottet inn - og vi suste forbi et vakkert landskap i retning et av Sveriges flotteste slott (i følge reklamen).
Med IKEA-serien i bakhodet visste vi ikke helt hva vi skulle forvente oss, men da vi endelig kom frem, etter å ha passert flere gamle, flotte møller, så skjønte vi at reklamefolka hadde vært på jobb.
Det var rett og slett et flott skue!
Parkeringsplassen var så godt som full, så det var tydelig at flere hadde tenkt som oss i dag. Områdene rundt slottet er nok flittig brukt av lokale også, for det lå folk og solte seg på de fine svabergene på andre siden av vika.
Vi fikk til slutt plass; parkerte og ruslet opp mot inngangen. Slottet var som en stor labyrint over flere etasjer. Her var det originale fresker og overdådige møbler - en 1500-talls greve verdig. Mye av det gamle var bevart, men slottet huset også utstillinger av mer moderne art.
Vi hang oss på en guidet tur på engelsk, men med en pratesjuk 8-åring var det best å ta runden alene. Om vi kom gjennom alt, vet jeg ærlig talt ikke, men vi fikk nok med oss det meste. Fangehullet, der datidens tjuvpakk ble stuet inn, var nok det som fenget ungene mest - og så klart det faktum at museumsbutikken solgte godteri.
Hadde de kunnet, så hadde begge ungene fylt opp hele bilen med snop - Augustus Gloop style.
Er det ikke godteri som står i hodet på dem, så er det is. Fresker, veggtepper og portretter fikk bare være - nedenfor slottet solgte de is i restauranten Stallen.
Jaja. Fattern har fått lønn. Kjør på. Garderoben er tapt for lenge siden, så jeg betalte og smilte da begge pekte ut de dyreste kuleisene på menyen. Og når sant skal sies; when in Rome do as as the Romans. Er det ferie, så er det ferie - og den største Augustus Gloopen av alle er tross alt faren dems!
Til alt overmål klarte de å spise opp alt, og jeg lurte i mitt stille sinn når første jeg har vondt i magen ville komme. Jeg hadde også satt i meg to kuler, siden jeg ikke kunne gå fra mulighetene til å smake på min favoritt rom-rosin (ja, jeg er gammel i smaken!) og Limoncello (sitron fungerer i alt!).
Utenfor restauranten var det satt opp ei scene, og i følge programmet var det duket for mange utrolige, flotte konsertopplevelser her fremover. 17. juli skulle Melissa Horn spille der. Den som hadde vært der du! Uten barn!
Vi ruslet ned igjen mot bilen, via et gammelt vikingskip-replika, som bød på guidede turer med servering bare man betalte nok.
Vi knipset et par bilder, snudde, og dro.
Så satte vi kurs sydover mot Trollhättan, der vi skulle runde sydenden av Europas tredje største innsjø, og krabbe oss opp til Vita Sandars camping utenfor Mellerud.
Fattern begynte nå for alvor å bli skeptisk til om bilen holdt. Den ristet ekstremt mye på rattet da vi bikket 70, så her var det nok enda noe gæærnt, som enten Sulland ikke oppdaget sist - eller som, i verste fall for dem, og i beste fall for meg, er følgefeil av at de hadde gjort noe galt under reperasjonen sist. Det er jo umulig for en lekmann å synse noe om, så jeg tenker jo glatt at verkstedet åkkesom kommer seg unna med ryggen klar, og jeg blir sittende med bunnløs verkstedgjeld utover høsten og vinteren.
Ulydene var også der. Muligens sterkere enn før. I tillegg oppdaget jeg ved visuell kontroll av hjulene, at dekkene på venstreside igjen begynte å bli farlig slitte helt på ytterkanten. På høyreside var kanten markant og normal, mens på venstreside kjente jeg ikke spor av denne kanten i gummien. Da hører det til historien at jeg så sent som i september i fjor byttet til fire nye sommerdekk nettopp fordi de ble slitt på yttersiden - og tilslutt punkterte vi på E6 (dekket var regelrett flerret opp!)
Da ble det kjørt forestillingskontroll og -justering, uten at det har gjort stort. Helt åpenbart. Det er jo ikke meningen at dekkene kun skal holde en snau sesong, så her er det også noe radikalt gæærnt. Kommer vi oss til Lillehammer igjen uten en dekkeksplosjon? Fattern knuget på lommeboka med NAF-kortet i, mens han ble massert av å prøve og holde på rattet i 110-sona.
Jeg kom ut av svartmalingen da vi nærmet oss Saab sin hjemby. Ungene hadde sett et Mc'ern skilt, og kommet på at vi igjen ikke hadde spist annet enn is siden frokost.
Dermed ble det årets billigste kjøpemiddag til nå, rett utenfor et gigantisk kjøpesenter i utkanten av Trollhättan.
Underveis i gomsingen av fritert kylling skimtet ungene Dollarstore rett over plassen. Dollartegnene stod i øynene deres. De ville innom favorittbutikken på nytt. Ok, la gå - men da vi være kjappe.
Jada, pappa. Jada, pappa. Det holdt nesten. Rett før kassa oppdaget Evelin at hun hadde “glemt” noe, og strøk bakover igjen i butikken med storesøster på slep. Jeg ble stående å vente… å vente… å vente… akkurat slik Beckett skrev om. Men jeg hadde ingen å kukkelure med.
Langt om lenge kom de begge tilbake med hendene fulle, og vi kunne ta fatt på den siste etappen til Vita Sandars. Campingeldoradoet jeg har hørt om siden barneskolen, men aldri opplevd selv.
Det var jammen godt at vi her hadde forhåndsbestilt plass med strøm for flere måneder siden. Skiltene med fullbokat møtte oss lenge før avkjøringen fra E45.
Vi sjekket inn, og sneglet oss opp til plass 229, rett oppe ved skogkanten øverst på campingen. Teltet gikk opp i en fei, og ungene fikk oppdraget med å rigge det til innvendig. Men så var det strømmen, da? Uttaket var litt lenger unna plassen enn det jeg hadde kalkulert for, så fem meter ledning var alt for lite.
Mens Iris satt igjen, så fartet Evi og jeg tilbake til Mellerud på jakt etter skjøteledning.
Bensinstasjonene hadde ikke, og alt i byen unntatt restauranter og matbutikker var stengt. Klokka hadde bikket sju, så jeg mistet litt håpet - men etter litt kjøring på lykke og fromme kom vi plutselig over et stort kjøpesenter i utkanten av småbyen. Her var det ikke bare nok en Dollarstore, men det var jaggu ta meg både Godtebiten og Elon - som kunne selge meg en 10 meters sladd etter at jeg først hadde prøvd å forklare en svenske hva “skjøteledning” var.
De ti ekstra meterne reddet oss, og vipps hadde vi strøm til både lånt kjølebag og lading av vår tids heroin; mobiltelefonene.
Resten av kvelden gikk med utenfor teltet. Det var litt godt for far å sitte og høre på andre fedre bruke seg på uoppdragne og høylytte unger rundt forbi i nabolaget. Det gjorde at jeg ikke følte meg så tyrannisk, men heller tok inn over meg det faktum at jeg gjør rett i måten jeg prøver å oppdra ungene mine på. Respekt for andre; det å sette andre foran seg selv, er noe vi stadig vekk må øve på. Men jeg har skjønt såpass, at søskenkrangling både er ekstremt vanlig - og helt sikkert også til et visst punkt sunt.
Etter litt akkedering og diskusjoner om adferd på campingplasser, så tok vi oss en tur ned til resepsjonen for å kikke. Det borger for noen fine dager her ved vestkysten av Vänern.
Her er det også pool, eventyrgolf, lekeplasser og en spillehall - som til og med skilte med en innendørs trampoline.
I tillegg er det en haug med andre aktiviteter i løpet av uka; helikopterturer, ponniridning, gocart-leie, kano-leie, tennis, padel, quizkveld, karaokekveld - og tacobuffet!
Etter litt kveldsmat ved teltet, så pusset vi tenner og fant posen. Vi bor i en stille del av campingen, med flere nordmenn med langt yngre barn rundt oss. Mange av disse var allerede lagt da vi kom opp igjen fra servicehuset, og de voksne satt ute og koste seg med et glass godt drikke. Jeg var både misunnelig og veldig fornøyd. Misunnelig på voksentiden på tur med barn, men ekstremt fornøyd over at jeg ikke lenger har barn under 8 år.
For hvert år blir alt litt lettere. Forhåpentligvis går også litt etter litt fatterns lærdom om livet inn, og en vakker dag kommer jeg kanskje til å oppleve at de formidler både forståelse og takknemlighet for alt maset de oppfatter komme deres vei nå. Det blir spennende å høre hva de tenker, når de om en 10-20-30 år selv skal på ferie - forhåpentligvis med en egen familie.
Nå høres det kanskje ut som at både jeg og barna er fullstendig rabiate på hvert vårt vis, men dette er egentlig bare hverdagsrefleksjoner i en teltkrok, mens ungene spiller dyrekort (!) og gjør alt de kan for å ignorere far som prøver å minne på små barn som alt sover, og at hvis de hører godt etter - så hører de at andre rundt forbi også snakker med innestemme med hverandre. Jevnt over er de mer veloppdratte enn mange andre jeg har observert, og ublu som jeg er tar jeg kreditt for det! Jeg gjør en god jobb, tross mye klaging. Og ungene er helt fantastiske, tross mye klaging.
Det er jo ikke alltid like greit å ta råd fra de nærmeste. Det vet vel også vi voksne inderlig godt. Men jeg kommer aldri til å ikke ville dele, ikke ville veilede, ikke ville lære bort, ikke ville gi råd.
Men en ting skal jeg holde meg for god til å gi råd om… - hvilken bil de en dag skal kjøpe seg!