Fattern våknet en god time før klokka var satt til å ringe i dag tidlig, og var godt i gang med siste rest av pakking innen ungene gløttet på øya.
Det eneste vi visste om dagen var at vi måtte vaske oss ut innen klokka 12. Vi var godt i rute, og rett etter 10 låste fattern døra til nummer 18 for godt. Da hadde vi også rukket å få i oss litt frokostblanding.
Evelin hadde nok håpet på å få brukt de siste fem billettene på tivoliet, men da vi ruslet bort dit, så var det fortsatt lukket og stengt. Det er tydelig at andre omreisende også liker å sove lenge på helg.
Ikke stod det noen åpningstid heller, så vi fant ut at vi like godt kunne dra videre.
Vi kan jo gi bort billettene så noen andre får glede av de, prøvde pappa seg. Først virket ikke ideen særlig god på minsta, men etter å ha tenkt seg om ville det jo vært hyggelig å gi noen helt fremmede en overraskelse.
Et svenskt par med to barn, litt yngre enn Evelin, satt utenfor kiosken da vi hadde levert nøkkelen. De skvatt litt da fattern på norsk sa unnskyld, og ble ganske så overrasket da de fikk spørsmålet om de ville arve fem billetter til tivoliet. De rakk i forfjamselsen så vidt å takke, men da vi satte oss i bilen hørte vi de snakker med ungene om hur snälla de nordmennene hadde vært. Pay it forward. Det er en fin ting å kunne overraske vilt fremmede med en god gjerning. Hvem vet, kanskje vi kunne få det i retur rundt neste sving? God karma, og slikt.
Fattern hadde sett seg ut å følge vestkysten av Vättern mot Karlsborg, og deretter svinge innover i landet mot Skövde. Iris ville på kjøpesenter i løpet av dagen. Evelin hadde inten krav. Jeg skulle klare å tilfredsstille begge.
Da vi kom til Karlsborg, måtte vi tålmodig vente på rødt lys. Ikke for tog, men for seilbåter. Her gikk veien beint til himmels der den krysset Göta kanal. En artig, og uvant opplevelse for både små og store.
Vi var allerede klar for is i godværet, men fattern skjønte ikke hvordan han skulle betale på parkeringen rett på andre siden av elveleiet. Kun SMS-betaling var mulig. Ingen automater var tilgjengelige. Da kunne det være. Jeg vil ha det brukervennlig og lettvint, ellers får ingen ei krone av meg. De sendte folk til månen for over 50 år siden. Hvor vanskelig kunne det være? (Modernister vil vel hevde at SMS-betaling er et fremskritt, men hva med turistene fra utenfor Svealandet?)
Mens fattern gjorde et siste forsøk på å få en SMS gjennom til et svensk spesialnummer, så avreagerte ungene på lekeplassen rett ved siden av. Det endte jo så klart i tårer, da 8-åringen datt tvers over en rullende stokk.
Vi forlot stedet med uforrettet sak, men prøvde oss på nytt noen hundre meter lenger bort; i noe som lignet på et sentrum.
Der gikk vi forbi den lokale butikken Min magiska värld, og feriepengene brant igjen i lomma på kidsa.
Etter å ha lagt igjen noen kroner der, så ble det endelig is. En kunstbutikk på hjørnet hadde det vi var ute etter. Ikke bare det, her var det helt uprøvd glass - lokalt fra Mariestad.
Vi tok med oss isen, og kjørte videre mot Skövde. Der plottet vi inn et kjøpesenter på GPSen. En GPS som ble oppdatert med flunkende nytt kart før avreise, men som allikevel har sovnet og ført oss på ville veier opp til flere ganger allerede på turen.
Nå traff den heldigvis spot on, og en halvtime senere kunne vi parkere i sentrum av Skövde, og vase inn på et kjøpesenter midt i den trivelige gågata.
Det var ikke rare greiene for oss som er godt vant fra Innlandet (!), men en butikk vi gjerne skulle hatt hjemme ble omhyggelig studert; sportsbutikken Stadium. Her var det gode tilbud, så det ble litt nye klær på begge ungene. 12-åringen, som var den som ville på kjøpesenter, var ikke spesielt gira på kjøpesenter allikevel, men det var nok mest på grunn av utvalget av butikker.
Da vi på torget etterpå oppdaget både Normal og Tiger, så fikk pipa en annen lyd. Det er rart man må dra så langt for å handle på en butikk vi har på Lillehammer.
Nå var parkeringstiden straks over, så vi hastet tilbake til bilen - inkludert et stopp innom godteributikken Sött och salt.
Klokka nærmet seg nå tre, og ungene var blitt sultne. Vi har levd litt over evne på matbudsjettet, siden vi stort sett har spist ute.
Pytt, pytt. Heldigvis er drivstoffet billig. Nåla nærmet seg bunnpunktet, så mellom Skövde og Skara ble det tanking. 1500 kroner for full tank, takk. Ny rekord. Når jeg skal summere til slutt tipper jeg ferien vår ikke kommer langt unna det det ville ha kostet og dratt på pakketur til Syden ei uke - off season.
Så da fikk det vel bli restaurant i dag igjen. Vi satset på å finne noe i Skara. Da hadde vi gjort en avtale på veien, siden vi passerte både Axevalla og Skara Sommarland. Pappa skulle ikke kjøre innom travbanen, og ungene skulle ikke innom badeland. Det gikk veldig bra, men da Evelin så et skilt om traktorpulling utenfor Tibro, så ble hun litt putt for at hun ikke fikk sett motoriserte farkoster i ei sanddyne. Fattern foreslo å stikke innom, men storesøster nektet plent. Så vi kjørte videre.
Da vi kom til Skara ble nok alle tre litt overrasket over hvor flott byen var, i alle fall i det gamle området rundt kirka - som var en katedral verdig.
Fattern hadde messet om å unngå pizzeriaer i dag, men det er jo nær sagt umulig. Det finnes jo stort sett ikke annet.
Vi endte på Restaurant Victoria, men til fars store glede hadde de også litt andre ting på menyen - så ungene gikk for Lasagne og svenske kjøttboller med poteter denne gangen.
På vei ut av Skara kom vi over Dollarstore. Butikken begge kidsa har messet om hele turen. Fattern visst godt at det betød minst en time med venting, men hva gjør man ikke for ungene. Heldigvis kunne jeg slå ihjel tiden litt med å gå på do, og kikke på gamle, grusomme hodeplagg, mens ungene bodde i sminkeavdelingen. Jeg skjønner jo fascinasjonen. Det er mye til kun 10 kroner, og selv om ungene gikk ut igjen med hver sin solide bærepose, så hadde de hver for seg ikke brukt mange kronene. Iris var storfornøyd med alt hun hadde fått for under to hundre kroner, og Evelin like fornøyd med sin fangst til 90. Fattern på sin side var strålende fornøyd med sitt nye, retro hodeplagg. Ungene not so much! Men Dollarstore? Ungenes nye favorittbutikk - by far!
Det begynte å nærme seg kvelden, og det var på tide å finne seg en camping. Fattern hadde lenge sett seg ut campingen downtown Lidköping som tentativt mål for de to neste nettene, så jeg plottet inn adressen på GPSen, og håpet at den skulle ta oss straka vegen.
Rett utenfor byen kjørte vi forbi et stort skilt der det stod Power Big Meet. Jeg tenkte ikke mer over det der og da. Da vi trillet inn i byen, med Fordens vante ulyder, skjønte jeg tegninga. Vi møtte en rekke gamle, amerikanske biler. Noen flottere enn andre, originale og godt vedlikeholdt - andre igjen neste kondemnable, rustete og fæle. Plutselig sa det stopp. Ikke fordi Forden streika, men fordi vegen var stengt. Nå var ikke lenger GPSen til hjelp. Vi måtte kjøre på lykke og fromme rundt for å prøve å finne en vei rundt de stengte veiene. Ingen omkjøring var skiltet. Vi måtte snu en, to, tre og fire ganger.
Fattern nærmet seg kokepunktet, og var i ferd med å gi opp prosjekt Lidköping camping, da vi plutselig havnet i et stille og rolig boligfelt. Lengst inn så vi at veien ut også var sperret. Hva nå?
En kar stod i hagen sin og signaliserte at vi måtte snu. Såpass har jeg skjønt, tenkte jeg. Jeg begynte å snu bilen, og da kom han gående. Jeg kjørte ned ruta, og spurte hva som var greia. Han kunne bekrefte at hele byen stod på hue på grunn av Power Big Meet - som nå var inne i sin siste dag. Et tre-dagers biltreff for rånere, raggare, 50-talls entusiaster og bilelskere. Jeg forklarte at vi var turister, og hadde brukt siste halvtimen på å finne en åpen vei i retning campingplassen.
Mannen, som var mistenkelig lik Fredde fra Solsidan i utseende, trakk på skuldrene, før han sukket vennlig; hør ni, jag skal vara snäll… jag körar och visar er en snarväg… följ etter mig!
Karma, ass. Nå kunne vi høste fruktene av at vi ga bort fem billetter til tivoliet tidligere på dagen. Plutselig hang vi på Lars, som han het, og hans hvite Volvo gjennom Lidköpings boligfelt og små gater. En tredje bilist, som også stod fortapt i blindgata bortenfor huset hans, slang seg også med. Dermed kjørte vi en tre bilers kolonne i retning campingen. Sistemann skulle bare ut av Dodge, så han hektet seg av før siste krysset, som tok oss frem til innkjøringen til Kronocamping.
Campingen virket full til randen, men en teltplass uten strøm skulle de ordne. De tok seg godt betalt; 820 kroner for to døgn i gresset - men vi var glad til etter å ha brukt en kvart dag bare på å navigere oss frem den siste biten. Tanken på å kjøre ut igjen av byen for egen maskin fristet ikke. Vi betalte, og kjørte inn til merket område.
Det var på hekta at vi fikk plass til teltet vårt, på en allerede full gressplen med telt. Vi endte opp med å måtte slå opp teltet midt i den provisoriske veien, som gikk over plenen.
Fattern begynte automatisk å tenke what if og forebyggende. Hva om noen kjørte inn her på natta, og ikke så teltet? Jeg fant ut at jeg skulle legge meg ytterst, just in case - og sette bord og stoler opp som en barrikade foran teltet. Ungen lurte på hva jeg styret med, og jeg la kortene på bordet. Ikke det lureste, så klart, men jeg er dessverre uten filter - og heldigvis virket det ikke som de ble nervøse for å sove i teltet. Evelin var mer bekymret på om noen skulle kjøre på campingbordet vårt. Det går nok bra, unger. Det går nok bra!
Ikke før teltet var oppe, så begynte det å regne. Det var ikke spådd regn, men så klart åpnet himmelen seg når familien Truman skulle slå opp teltet.
Som tur var, så var det kun ei lita byge. Sola stakk frem igjen, og teltet kunne tørke opp mens vi rigget oss rundt bordet utenfor.
Campingplassen var gigantisk, og vi ruslet en runde rundt for å kikke på campingbiler, campingvogner, telt og folk. Her var det langt flere nordmenn enn på Harge camping, og mange av gjestene var nok her på grunn av biltreffet. Det så man på både klesstilen og bilparken.
Vi tok også en tur ned på stranda, ikke langt bak teltplassen vår i nordre ende. Følelsen av å være ved havet manifisterte seg da vi ikke kunne se land på andre siden. Jeg husker dette fascinerte meg med Sveriges største innsjø allerede da jeg var ung. Jeg var vel omtrent på Evelin sin alder sist jeg var her på østsiden av Väneren.
Sommerkvelden var kjølig i shorts, så vi fikk alle på oss joggebukser. Iris og Evelin med flunkende nye fra Skövde. Grilldressen var på plass!
Iris ville gjerne slappe av utenfor teltet, mens Evelin og jeg tok turen til fots ut av campingen - i retning den høye musikken vi hørte. Like utenfor inngangen gikk cruising ruta, og fascinerte ble vi stående å filme og ta bilder helt til begge telefonene våre gikk tom for strøm.
Hadde jeg vært ung i Sverige, hadde jeg garantert vært truende til å havne i et rockabilly-miljø med en gammel amerikaner.
Hadde jeg bare hatt (brylkreem) hår!
Tomme for strøm oppdaget vi på vei ned igjen til teltplassen at det fantes ei TV-stue med mulighet for både lading, og Nederland-Sverige i fotball-EM. Match made in heaven!
Hva resten av natten bringer, aner vi ingenting om. Forhåpentligvis blir det søvn på oss, og forhåpentligvis står både telt og campingbord når vi våkner i morgen. Om vi drister oss ut i Lidköping by, eller holder oss på campingen, vel det kommer litt an på hva slags planer vår nye venn Lars har for søndagen…