Rett etter at gårsdagens innlegg var blitt publisert, så hang fattern over rekkverket på terrassen og spydde. Kvalmen hadde gjort det ulidelig å bare ligge i vater. Jeg måtte ut, og kom altså ikke lenger.
Inne lå to smått sjokkerte, og delvis livredde unger. Det skjønte jeg først da jeg fornøyd kom meg inn igjen i hytta. Fornøyd fordi kvalmen umiddelbart ga seg. Det som ble en lettelse for far, var en skummel opplevelse for ungene. Den yngste ble redd fordi hun trodde pappa var blitt syk, og lurte fælt på hva som skjedde - mens den eldste mest av alt hatet lyden av hele refluks-prosessen, og lå under soveposen og holdt seg for ørene, mens hun lagde lyd for å overdøve lyden av far.
Her måtte det altså en debrief til. Så kvelden ble avsluttet med en samtale rundt noe så hyggelig som oppkast, og at selv om det både høres og kjennes ekkelt ut, noen ganger gjør at man føler seg veldig mye bedre i etterkant. Spesielt når det var selvforskyldt, slik som nå.
Betrygget over at far ikke var syk, alt gikk bra, og med en formaning om å holde seg unna hyttas sydøstlige hjørne, så falt endelig alle i søvn.
Fattern våknet allerede i seks-tida. Da var det fortsatt heldigvis knyst stille i hytta. Det har faktisk vært et deilig, slags paradigmeskifte i livet som alenefar, at begge nå faktisk sover lenger enn fattern. Glemt er årene der dagene startet før fem. Takk og pris. Den gangen trodde jeg aldri det skulle gå over. Det gjorde det så klart. Det er vel ikke slik at jeg noen gang har krisemaksimert og overdrevet?
Jeg nøt den stille timen i senga, før til slutt ungene også våknet.
Rett etter klokka åtte var vi på vei mot Kolmården, der dagen skulle tilbringes i verdens fineste dyrepark. Dyreparker kan være så mangt, men denne er gigantisk og særs bærekraftig, og alle jobber for både god dyrevelferd. Ikke minst å ta vare på, og bistå med, å få opp igjen bestanden av utrydningstruede arter, som igjen ales opp som ville, og settes tilbake i naturen igjen på sikt.
Vi ble møtt av øs, pøs regn da vi gikk ut av hytta, men i dag var vi godt forberedt. Alle var kledd i regnklær, med tynn ull under. Ikke skulle dårlig vær få ødelegge vårt fjerde besøk, hit siden Iris ble født.
En time og tre kvarter senere rullet vi inn på den store parkeringsplassen et kvarter øst for Norrköping. Vi betalte parkeringen enkelt via EasyPark, og ruslet opp for å stille oss i kø. Godt innafor skjema, ti minutter før åpningstid.
Ventetiden ble brukt på litt frokost, siden det ikke ble tid til det på hytta. Det ble svart kaffe på far, og en boks frukt på kidsa. Ikke bare er dyreparken i godt stell når det kommer til dyrehold, men her er ikke pengesluket så stort som i andre parker. Relativt rimelige priser, og mange sunne og gode alternativer finnes rundt om i hele parken.
Vi hadde to og en halv time på å komme oss lengst inn i parken, der vi hadde billetter til Hope - Europas (?) flotteste delfinshow! Første gang fattern så dette for godt og vel ti år siden, så ble han faktisk rørt til tårer. Og ungene har tur på kast også forelsket seg i både forestillingen, og ikke minst hovedrolleinnehaverne - de fantastiske delfinene.
Først etter den stupbratte, lange rulletrappa opp fra inngangen kom vi til Bamses verden. Der tok vi en tur i ballong-karusellen i striregnet, men konkluderte med at området skulle spares til slutt. Til vi hadde rundet hele parken.
I full marsj tok det oss omtrent en halvtime å gå lengst inn i parken, så vi hadde derfor rikelig med tid til å besøke de andre dyrene på den søndre veien innover. Snøleoparden, de røde pandaene, og ikke minst de pratsomme, nysgjerrige asiatiske oterne, ble alle studert og fotografert. Jeg tror både Iris og Evelin hadde lyst til å stappe de tre små oterungene i lomma, og stikke.
Videre stoppet vi i Tiger World, der vi kunne ta et av verdens kuleste dyr, den bengalske tigeren, i nærmere øyesyn. På avstand kunne vi følge med på at den patruljerte reviret sitt i fra høyden, og fra tid til annen kastet den noen lange blikk mot menneskene i regnklær som passerte der nede.
Det slo meg plutselig. Jeg elsker regn! Sist jeg var i Kolmården, var det strålende sol. Da lå alle dyrene gjemt i skyggen, og sov, der ingen kunne forstyrre dem med beundrende blikk. Det var også tjukt med folk over alt, og lange køer utenfor en hver attraksjon, fóring og syning. I dag var det relativt glissent, og vi slapp stort sett kø samme hva vi foretok oss.
Da vi omsider kom frem til Marine World, så var det fortsatt 45 minutter til innslipp i delfinariumet.
Frukten fra i stad var for lengst borte fra systemet, så vi gikk i stedet for en tidlig lunsj. Området rundt Marine World ligner for øvrig en liten food court, der man kan velge ulike typer mat, og sette seg hvor man vil uavhengig av hvilken bås man hadde kjøpt maten fra. Jeg husker med gru den solfylte sommerdagen for noen år siden, der vi vel stod her i tre kvarter før noe av det vi hadde bestilt kom på bordet. Som tur var, var det glissent med folk i dag. Hvis ikke hadde det blitt et kaos av dimensjoner. Det ble kaos og forvirring nok bak disken av at vi stod tre i kø, og både de foran meg, og jeg, fikk feil mat i forhold til bestilling. Samma det. For meg kunne kyllingkebab like gjerne være gyros i dag.
Bærekraftig skal det være, så også her var plastikken byttet ut med noe som lignet på tre. Gaffelen knakk på andre forsøket på å få hektet på en medium fritert potetstang.
Etter å ha skravlet litt med en far og ei datter fra Katrineholm, som satte seg ned ved bordet vårt under tak, så ruslet vi bort til delfinariumet.
Kolmården følger også med i tiden. Ved siden av inngangen hadde de satt opp en stasjon der man både kunne leie powerbank, eller låse inn telefonen i en boks, og lade den mens man var på forestilling.
Etter enda noen minutters venting i ly for regnet, så tok vi plass i køen for forhandsbokade biljetter.
De 150 kronene var verdt hver krone! De foran oss valgte seg seter høyere opp i amfiet, men som erfarne delfinshowgjengere visste vi hvor de beste plassene var. Og de fikk vi; lengst ned, og lengst mot midten.
Forestillingen var ny siden forrige gang vi så den, i 2018 - men levde atter en gang opp til forventingene. Ok, så er det vel ikke akkurat et naturlig habitat for delfiner, og etter en del kritikk har dyreparken nå bestemt seg for å fase ut både delfiner og delfinshow - som har vært en del av deres program siden oppstarten på 60-tallet. Det betyr ikke at delfinene der ikke har det bra. Delfiner elsker mennesker, og elsker å lære - og i lys av alle farene som mennesket - og andre - utgjør i den virkelige verden, så nyter nok disse om ikke annet en veldig trygg og god tilværelse. Det har også vært forestillingens vinkling de årene vi har sett den. Trusselen som mennesket utgjør for naturen, og miljøproblemene som rår i verdens hav.
Jeg liker å tro at både delfinene og publikum koste seg glugg, uten å måtte bekymre seg for å vikle seg inn i plast eller bli tatt av dage av troféfiskere.
Da den halvtimes lange forestillingen var ferdig, hadde også regnet roet seg betraktelig ute. Vi labbet i vei opp mot gondolen, som går i en lang sløyfe over den største delen av parken, som ikke er tilgjengelig til fots. Her kan man fra fugleperspektiv få se dyrene i sine respektive habitat. Vi kjørte over både savanner og nordisk skog, og fikk med oss alt fra sjiraffer til bjørner.
Med seg på turen hadde ungene fått både smokk og remmor, som ga dyrene konkurranse om oppmerksomheten.
Da vi til slutt kom på bakken igjen, så hadde regnet stoppet helt, og der var faktisk glimt av blå himmel å se.
Vi ruslet videre gjennom parken, og fikk studert både sjimpanser og elefanter på nært hold. De sistnevnte var nok de mest populære, og det var dypt fascinerende å se de to elefantene plukke og samle opp høy med den velutviklede og centimeterpresise snabelen, og dytte det videre inn i munnen. Vi stod sikkert i tjue minutter bare og stirret på elefantene som åt, før Evelin plutselig stilte spørsmål om hvordan bæsjen egentlig så ut. Vi klarte å oppdrive ei skikkelig elefantruke; til 8-åringens storøyde, skrekkblanda fryd.
Da vi endelig hadde rundet parken, så var vi tilbake til start: Bamses verden. Bamse, som i verdens sterkeste bjørn. Svenskenes store barneskatt nest etter Lindgrens univers.
Jeg husker Iris koste seg veldig her første året vi var her, og senere på tur med tremenningen sin, så kjørte hun både den lille berg- og dalbanen, og Victoria-båten. Ingen av jentene er noen utpregede karusellere, og trives best med beina godt plassert på bakken - men jammen fikk ikke far med seg eldstedattera opp i det snurrende skipet - mens Evelin satt og passet på sekken. Litt småflaut syntes nok hun det var; en 12-åring med far, blant de andre, langt yngre ungene - men ved et punkt på turen så jeg den genuine gleden og spenningen i ansiktet hennes, og det var deilig å se igjen! I den alderen hun er i nå, er det meste litt flaut - særlig hvis det innebærer aktiviteter med far i nærheten. Jeg kjente plutselig igjen barnet Iris - og det gleder meg stort. Vi må alle tillate barnet i oss å more seg. Om man så er 4, 8, 12 eller 45.
En annen ting Iris husket veldig godt herfra, var boksen med dunderhonning - som kunne fylles med smågodt. Vi fant igjen butikken, og her fikk feriepengene nok en gang bein å gå på.
Etterpå ble Iris med Evelin en tur oppi Bamses tekopper, mens far fikk den siste turen for dagen med Evelin. Storesøster satte ned foten da far foreslo at alle tre skulle ta den sammen. Litt synd, for jeg vet hun innerst inne hadde likt det. Men du er vel ikke enig i det, er du vel - nå som du også har blitt så stor at du leser pappas blogg? (seriøst, pappa! skjerp deg, pappa!)
Klokka fire var det klart for en ny forestilling med Bamse & hans venner. Evelin gledet seg stort. Hun hadde i motsetning til Iris ingen erindring av forrige tur hit for fire år siden, så og Bamses venner var vel heller ingen hun hadde noe forhold til. Men suksess var det nok. 8-åringen er i alle fall veldig glad i å fortsatt være barn - og stadig vekk drømmer hun seg tilbake til barnehagen. Det er ikke bare bare å bli eldre. Prøv det den som vil!
Selv om parken ikke stengte før klokka 19, så var alle tre godt fornøyd med dagen, og satte kurs mot utgangen.
Ved utgangen saumfarte vi den siste gavebutikken etter noen minner. Nå var ungen blitt litt gniene på feriepengene, så det ble ingen store, lodne otere eller løver. Ett nøkkelknippe hver unnet de seg imidlertid - en elefant og ei skilpadde.
I folkelig tid spant vi ut av parkeringsplassen i retning hjem. Fattern er aldri veldig sugen på å kjøre samme vei tur/retur fra utflukter; spesielt ikke på ferier - så han foreslo en tur gjennom den tjukkeste, svenske landsbygda - i stedet for Europaveiene. Ungene gikk med på det på en betingelse - at vi fant et sted for å spise middag. De var sultne igjen, selv om det var supplert med både kanelboller, cookies og fruktbeger etter den tidlige gyros-lunsjen. Fattern var veldig fornøyd med den dealen. Han elsker å farte off the beaten track, der alt eller ingenting kan skje.
Veivalget gikk via Finspång, et industri-tettsted som så litt ut som storebroren til Raufoss. Fattern var både spent og litt nervøs, i det ulydene i Forden nå hadde blitt aningen sterkere, og også hørbare i høyere hastigheter. I tillegg ristet bilen aningen mer enn normalt, så rattet kjentes mer ut som en vibrator på lav hastighet - ingen sammenligning forøvrig. Kom vi nå til å få full stopp midt i ingenting? Det kvernet som en worst case tanke der bak, men plutselig fikk jeg helt andre ting å irritere meg over. Skjønt, jeg hadde lovd meg selv (og ungene) at i dag skulle jeg svelge alt. Ikke en regnet hadde fått meg irritert. Da skulle jeg slettes ikke gidde henge meg opp i de eskalerende ulydene fra bilen.
I samme øyeblikk måtte jeg pumpebremse, da en gravemaskin så klart hadde villet seg ut i veien på det eneste stedet vi hadde sett en-felts vei med midtdeler. Men i sva…. nei! Ikke! Jeg beholdt roen. Stoisk, sådan - og tenk, minuttet senere blinket den inn på ei komme, og slapp meg og alle andre bak forbi. That a boy!
Plutselig rullet vi inn i Finspång. Fødestedet til Sveriges første statsminister. - De har sikkert ikke noe annet enn en slik standard pizzeria her?, sa jeg. Det var midt i blinken for kidsa så klart, selv om fattern kanskje kunne tenkt seg noe litt mer eksotisk.
Valget falt på en travel, liten pizzeria midt i sentrum, som lå langs riksvei 51.
Iris gikk for standard Pizza Margherita, mens Evelin denne gangen fikk lyst på Pasta Carbonara. Den fantes kun i en voksenporsjon, men hun var sulten!
Fattern gikk i fella, og bestilte også en rett. Det burde han ikke. Det hadde vært rikelig med mat for alle tre med Carbonara-porsjonen alene.
Retten kom elegant dandert, med eggeplommen i et knekt eggeskall, så man kunne røre det inn selv. Evelin var litt skeptisk med en gang, men tok utfordringen på strak arm; helt eggeplommen over, og rørte inn. Med hånda på hjertet en av de beste carbonaraene jeg har smakt (ja, vi måtte jo smake alle tre).
Fattern på sin side hadde bestilt en kebab i pitabrød, som var nær drepen. Heldigvis stoppet jeg i tide, men ikke tidsnok for at jeg unngikk et dobesøk. Og det bruker å dra med seg noen historier. Bare spør de som har kjent meg siden tidlig 90-tallet.
Doen så forferdelig ut i utgangspunktet, og det så ut som noen hadde vært på fest og ikke tålt brennevinet i doskåla. Jeg lukket øynene, dro ned, og satte meg nedpå. Alt var som normalt for mitt vedkommende. Doen derimot, var ikke det. Akutt pinlig!
The rest is history, og for den sarte sjel beklager jeg herved det som kommer.
Som tur var hadde jeg tatt med telefonen, og kunne kommunisere med Iris, som satt med Evelin i restauranten utenfor…
Vi hadde heldigvis betalt på forhånd, og beinet ut av restauranten som tre uoppdragne anarkister. Men ærlig talt, da. Har de ikke doen i orden, så får de skylde seg selv. Jeg lover at alt var helt normalt tross dårlig kebab.
Han gikk inn på doen! hørte jeg Iris skrike i det jeg vrei om tenninga.
Forden føk gjennom små orter, rapsåkre og løvskog. I mitt stille sinn så jeg for meg filmen; med to kurdiske pizzabakere på hjul.
Da jeg tenkte kysten var klar, og vi hadde ristet dem av oss, så gikk bommen ned. Der stod vi da. Og ventet på et tog som ikke kom.
Etter noen minutter passerte det lengste godstoget vi hadde sett, i sneglefart. Jøsses. Dette hadde vi ikke opplevd hvis vi hadde tatt Europaveien, ropte far.
Da vi omsider kom oss over jernbanelinja, så fortsatte ferden inn mellom tett barskog, på smale, svenske krøtterstier. Det eneste som manglet var lyden av banjo, men til gjengjeld passerte vi i i allefall skiltet som varslet oss om at vi måtte være observant på hest og kjerre.
Etter å ha passert Zinkgruvan, et tilsynelatende fortsatt aktivt, lite gruvesamfunn midt i ingensteds, så havnet vi den siste biten før campingen på en smal grusvei. Vi styrte klar av punkteringer, hevnaksjoner og inbreds, og plutselig var vi trygt hjemme i hytte nr 18 igjen.
For å fordøye bilturen hjem, spaserte vi campingplassen rundt i nydelig solskinn. Sjekket ut hvem som hadde dratt, og hvem som hadde ankommet i løpet av dagen, telte antall norske og tyske ekvipasjer, og drømte videre om å en vakker dag drifte vår egen campingplass. Når jeg sier vi, så mener jeg åpenbart je. Ungene var med fordi de måtte. De ville helst bare sitte utenfor hytta og spise godteri.
Fattern, asså. For en håpløs tyrann! Men når alt kommet til alt, så tror jeg nok at de setter pris på ham, og opplevelsene de får…
Så spørs det da; hva morgendagen bringer…