I dag våknet jeg av at regnet trommet på taket på ett av de fire soverommene i andre etasje på sjøhuset vi bor i. Heldigvis hadde jeg stålsatt meg for dårlig vær, så bagene var fulle av fleece, ull og regnklær.
En armslengde unna meg lå Evelin fortsatt og sov i sin seng, men hun gløttet på øynene da jeg snek meg opp for å få meg en stille og rolig morgenstund nede. “Jeg vil slappe av litt til”, sa hun i det jeg listet meg ut av døra. Phu!
Det var knyst stille fra Iris sitt rom, så nå var det bare å nyte litt stillhet med en god kopp pulverkaffe, og speide ut over det regnvåte Møre-landskapet.
Jeg fant ut at jeg skulle teste rullgardinene på vinduene som åpnet opp for innsyn rett til stua på nabohuset - som i dag skulle få besøk av en familie fra Trøndelag. Like greit å kunne skjerme dem for sterke inntrykk i nummer 1 først som sist. I det jeg prøvde å dra i den ene snora, så stod jeg plutselig med hele rullgardina i hånda - og et plastikkfeste som var røket i toppen. Som far min ville ha sagt; “Bære no’ skrapari!”. Sjøhuset er helt okey det, altså - men en del løsninger bærer preg av å ha tatt billigste alternativ.
Dermed ble det en MMS til utleier med et hjertesukk og en omforlatelse. Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg var synderen heller - da jeg knapt var borti snora før alt falt ned. Mulig forrige leietaker hadde en finger med i spillet, og kun hadde satt den opp igjen høyst provisorisk? Hva vet jeg?
Ikke lenge etter var begge ungene også oppe. De fikk ordre om å kle seg godt med tynn ull innerst, mens jeg rigget til frokostblanding på kjøkkenbordet. Etter ei skål med melketrukken Crüsli, så var alle klare for å ta storruggen fra Myrbærholmene - som var først ut på dagens løse program.
Vi rullet tilbake mot Kårvåg, og ut på Atlanterhavsvegen der vi parkerte rett syd for den mest iøyenfallende brua. Utenfor neste bru var det bygget en egen fiskebru på hver side av veien, til den nette sum av 71k pr. meter. Regnet hadde gitt seg, men det blåste friskt - og da vi slapp ned harpa fra brua, så drev den i vei østover før blyloddet i det hele tatt rakk å synke. Ungene prøvde med stang også, men med flere meter ned, og sterk strøm, så ble dette heller ingen stor suksess.
Vi fant ut at vi måtte prøve noen andre alternativer. Kanskje ta turen i retning Bud? Men i de traktene var det visst stort politioppbud etter dagens bombetrussel mot Ormen Lange - så kanskje vi skulle holde oss på Averøya. Vi kjørte en liten stubb sydover, og oppdaget et skilt til en tilrettelagt fiskeplass for rullestolbrukere. Selv uten rullestol, så kunne vi vel friste denne?
Her var det langt bedre forhold for stangfiske, og begge ungene kastet ivrig uti. Noen småmakrell - eller Pir / Spir, som de også kaller det - ble det også her, men alle fikk leve videre i havet, og forhåpentligvis vokse seg større.
Etter å ha fisket der en snau time, så bar det videre nordover på Averøya. Vi hadde fått noen gode tips om severdigheter og fiskeplasser, både av lokale via Facebook-gruppa “Averøya” og av kollegaer - hvorav ei født og oppvokst på Averøya - så med en del navn bak øret, så rullet vi forbi idylliske småsteder i retning Kristiansund.
Første stopp hadde vi tenkt skulle være lekteren til Gunnar Holth ved Skretting, som visst nok var fin å fiske fra - og tilgjengelig for allmennheten. Vi bommet totalt på denne, men havnet i stedet forbi Best-stasjonen på Bremsnes. Der hadde vi fått et hett tips om et lite mineralmuseum, og er det noe som får opp humøret til ungene ved siden av mobiltelefoner og havfiske - så er det steiner av alle slag!
Vi parkerte utenfor stasjonen, og ruslet inn - og der bakerst i lokale var det et rom med mineraler fra hele verden, og en hel haug med fristende ting å kjøpe. Her ble det både souvenirer og gaver, før vi dro ned igjen til Bruhagen.
På Bruhagen var det et lite sentrum med noen butikker og et par spisesteder, og i finværet som nå hadde lagt seg over øya, så var det dags for litt lunsj. Vi ruslet inn på Averøya Restaurant - som hadde en meny lik alle andre landet over: pizza, pasta og kebab. En Margherita på deling og lokal Ananas-brus ble bestilt, til pene 200 kroner.
Gode og mette satte vi oss i bilen igjen i stekende sol. Ullgenseren måtte av, og nå gjorde vi et nytt forsøk på å finne denne myteomspunnende lekteren til Gunnar. Vi havnet på et industriområde nede ved Skretting, som mildt sagt så industrielt privat ut. Det var kameraovervåkning overalt, og i lys av dagens hendelser utenfor Bud, så følte vel ikke fattern at dette var dagen for å luske rundt her. Dermed gjorde vi vendereis med uforettet sak.
Siden været nå viste seg fra sin beste side, så ble plan B å dra ut til spissen av Averøya - og Stavneset fyr.
På vei dit kjørte vi forbi et knippe vakre, gamle folkevogner og campingvogner utenfor en gård - der en idealist drev noe som het Vintagereiser - utleie av gamle herligheter! Hadde jeg vært her i et annet selskap, så hadde det blitt en rundtur i ei gammel boble. Med ungene ville det imidlertid blitt perler for svin. Så vi bare rullet videre.
Med Iris som kartleser på Google Maps, så kom vi oss bort til Lynghaug bedehuset - der det var tilrettelagt for parkering for fyrets besøkende. Fra parkeringen skulle det være en 2,2 kilometer lang spasertur bort til fyret, og i følge kjentfolk var det også muligheter for fiske der - så fiskestengene ble med oss på tur.
Langs veien passerte vi et lite bruk som hadde latt kreativiteten blomstre: og spesielt 8-åringen ble veldig begeistret over alle dyrene som ønsket oss god tur langs kanten av grusvegen.
Turen gikk overraskende greit i fint vær og fin natur. Ungene er ikke akkurat noen Monsens, men siden det var muligheter for fisking i potten, så labbet de i vei uten den store klagingen.
Etterhvert åpnet landskapet seg opp, og vi så både storhavet og fyret i det fjernet. Til høyre for oss skimtet vi også Kristiansund, og i horisonten kunne vi skimte noen av øyene utaskjærs.
Stavneset fyr ble etablert så tidlig som i 1842, og de første årene var det mange stormer som herjet - og gjorde livet surt - bokstavlig talt - for de som holdt til på fyret. Flere ganger hadde bølgene slått over hele bygget, slik at saltvannet flommet ned gjennom pipa, og flere ganger ble alle vinduene blåst ut.
Nå hadde det ikke bodd folk her siden 1976, men stedet er fortsatt et yndet besøksmål for såvel de lokale som turister. I dag var vi imidlertid sørgelig alene. Selv med blå himmel og sol, så merket vi vinden godt utpå fyret - og vi kunne bare tenke oss hvordan det var her på en stormfull dag.
En kikkert var satt opp på området bak fyrboligen, og i den kunne man se både til Grip og til Smøla.
Noen høydemeter nedenfor fyret, så lå det ei rød bu med en liten terasse. Vi ruslet ned dit, og prøvde stangfisket fra terassen. Om ikke annet, så fikk vi her muligheten til å fiske nærmere det åpne havet enn vi hadde gjort tidligere - og hvem vet; kanskje det ville by på mer enn bare små-makrell.
Det gikk ikke lenge før fattern oppdaget at videokameraet var søkk borte. Sist han så det var i hendene sine utenfor fyret, så lillesøster og far tok turen opp igjen til fyrtårnet for å finne igjen det (på en benk) mens Iris ivrig fisket. Hun har blitt skikkelig bitt av basillen, og kunne etter eget utsagn ha “fisket der hele dagen”. Moro for far, som til tross for å være blodsbundet til begge disse jentene ikke deler så mange av deres interesser vice versa. Men fisking - der har vi i alle fall noe vi kan gjøre med glede sammen.
Iris fortalte hun hadde hatt på en stoooor fisk, men både lillesøster og far var nok litt skeptisk til historien. Selv fikk jeg nok en liten pir, da jeg prøvde stanga på baksiden av bua.
Mørkere skyer nærmet seg ute på havet, og fattern foreslo å rusle tilbake til bilen - men Iris insisterte på noen kast til. Og da. Plutselig. Mens fattern og lillesøster satt henslengt i to gamle trestoler og lekte seg med selfier, så skrek Iris til. “Fisk!”. “Stoooor fisk!”.
Fattern hoppet opp, og fikk i oppdrag å hjelpe 12-åringen med å få fisken opp de tre meterne fra havoverflaten og opp til terassen. Denne gangen ble fisken med helt opp - og en entusiastisk og litt småsjokkert Iris kunne smile fra øre til øre over sin største fiskehistorie noen sinne.
Det som vi senere fant ut var en Lyr ble tatt av dage på Monsen-vis med et knyttnevekakk mot hodet, og mens fattern skjærte av hodet og fikk ut innmaten - så kastet Iris ivrig uti igjen. Nå var det ikke snakk om å gå tilbake til bilen!
Plutselig huiet hun igjen. Jeg så bare at fiskestanga stod i skikkelig spenn, og var sikker på at hun hadde satt seg fast - men jammen var det ikke nok en rugg. Denne gang større enn noen gang før. Jeg hastet til, men plutselig gjorde hun et rykk, og stod med ei slukløs stang i hånda.
Fisken hadde rett og slett enten bitt over hele sulamitten eller blitt for tung for ferskvannsutstyret vi var utstyrt med. En litt skuffa Iris innså at det nok ble med den ene Lyren, men vi hadde til alt overmål fått middag for kvelden - så fornøyde labbet vi de litt over 2 kilometerne tilbake til bilen.
Stolt og fornøyd smilte Iris fra øre til øre da vi kjørte hjemover igjen mot Lysøya. Vi gjorde et kort stopp på Bruhagen igjen, og var innom Europris for å kjøpe pepper til fisken, og litt snop for å feire med. Egentlig skulle vi kjøpe et par nye sluker også. Det var nok en gang blank sild som var mordervåpnenet - og med to i manko (Evelin hadde også mistet en tidligere på dagen), så skulle vi ha supplert med et par til. Dessverre gikk det i glemmeboka i det øyeblikket vi havnet i smågodt-avdelingen, så resten av kvelden måtte vi sette vår lit til en oransje og en grønn sild. Men vi hadde sure sild med oss ut igjen i posen!
Vel hjemme i sjøhuset, så ville ungene med en gang ut på terassen å fiske igjen. Det gikk ikke lang tid før neste småmakrell satt på kroken, men etter å ha observert fattern ta av fisken flere ganger - så ble de denne gangen utfordret på å prøve å ta de av selv. Da falt motivasjonen, og begge var plutselig “ferdig” med å fiske for i dag. Jeg kommer ikke til å gi meg Før vi forlater Averøya, skal begge jentene ha fått oppleve å ta av sin egen fisk fra kroken. Den første gangen er alltid den verste, og deretter kommer både mestringsfølelse og erfaring. Jeg har tru på at i morgen er dagen!
Da sola etterhvert krøp under dyna ute i horisonten, så trakk vi inn og begynte å forberede kveldens fiskemiddag. Kokt, selvfisket lyr - med poteter, gulrøtter og saus (type Toro…. jeg, vet…).
Ungene så sitt snitt i å starte en krangel om en “kloss” - altså en strømforsyner til en mobillader - og vi måtte ha en aldri så liten felles samtale om de viktige tingene i livet, og hvor lite konstruktivt det var å sitte på ei rorbu, med en vakker solnedgang i horisonten, og med en selvfisket lyr trekkende i en kjele, og bruke energi og irritasjon på en mobillader. Muligens for døve ører igjen - men ungene ble raskt venner igjen, og hjalp mer eller mindre villig til med å dekke bord og røre i saus.
Så var det endelig dags for å nyte av turens andre selvfiskede måltid. Alle tre skred til verket og renset sin egen fisk for bein, før tilbehøret kom på tallerkenen. “Den beste fisken jeg noen gang har smakt”, var dommen fra 8-åringen. Fattern var veldig enig. Storfiskeren selv lå litt lenger bak i feltet - for da den yngste og den eldste nærmet oss ferdig, så var storesøster ferdig med sin tredje runde med bein-jakt. “Du er nok i slekt med farfaren din”, måtte jeg innrømme. “Og far din” - og sendte noen gode tanker til min mor, som ufrivillig men godhjertet tok jobben med å rense fisken for både ektemann og sønn tilbake på 80-tallet. Ikke noe rart hun selv ikke “orket å lage så mye fisk til middag” - selv om hun egentlig likte det!
Iris derimot, viste stayer-evne - og renset fisken nøysomt for egen maskin. Lyren kom dog ikke helt opp til “laks og ørret”-standard, så både lillesøster og far nøt godt av restene av deilig, lyrisk lyr!
Etter middag, så slappet vi av i stua på nr. 1 med alt det et moderne samfunn kunne tilby ute i havgapet; via WiFi og satelitt-fjernsyn - mens 8-åringen delvis (u)diskret speidet litt mot nabohuset, som nå hadde blitt installert med en trønderfamilie med ei jente “rundt Evelin sin alder”. Så får vi se om dagene fremover også bringer med seg en ny ferievenn.
I morgen venter en ny dag med fisking - og tur til Kristiansund; der spesialiteten “Fishan” står på menyen. Så gjenstår det å se om vi blir like heldige med været da som i dag.
God natt fra alle oss i nr. 1.