Heisann, Montebello!
Tenkte jeg meg det ikke. Vi klarte ikke å vente.
Wanderlusten reiv og sleit i fattern, mens han satt i bakgården på Haakons pub og hørte på old school blues slik blues skal spilles, signert medtotning og virtuos Hr. Thorvaldsen.
Klokka fire skulle jeg videre opp for å hente ungene hos barnemor i Follebu, og allerede da hadde jeg en plan. En plan jeg håpet at jentene var med på.
Bilen var allerede pakket, og midt i en tallerken grønnsakssuppe, så tok jeg sjansen; “Jenter, vi skal ikke tjuvstarte, og dra i kveld?”. “Jaaaa!”
Vi hastet hjemom en tur, og pakket med det siste som manglet. Påså at kort, ladere og tannbørster var med. Søpla ble tømt, lysene skrudd av, og døra låst.
Plutselig var vi allerede på road trip, og det uten at noe annen niste var pakket enn en pose hjembakte rundstykker vi fikk med fra barnemor.
Mørke skyer truet nordvestover, så med et lettelsens pust tok vi sydøst - mot den blå stripen av himmel som stakk frem i horisonten.
Kidsa fikk litt småtteri til å stappe i sekken; nye tegneblokker, med blanke ark, og fargestifter tæll. Allerede før Hamar var 8-åringen godt i gang med å tegne i baksetet, der hun satt sammen med en trio gode reisevenner: Brillebjørn, Sjiraff og Blåbjørn. Sistnevnte relativt ny i gjengen. Førstnevnte en rutinert road tripper gjennom flere år.
Været ble bedre og bedre jo nærmere svenskegrensa vi kom. Akkompagnert av jentenes favorittradiokanal Topp 40 passerte vi både Skarnes og Kongsvinger som en lek. Ingen krangling og god stemning. Det hjelper jo på at 12-åringen i år sitter foran.
Da vi nærmet oss grensa kom den første gjespen. Hvor langt kunne vi komme? Klokka hadde allerede bikket åtte, og vi hadde spist godt over to timer av totalt fem til morgendagens destinasjon.
“Vet dere hva som ligger ved grensa?” Vel vitende om at ungene elsker å se på “Ja, vi elsker camping”, så regnet jeg med at svaret skulle bli mottatt med jubel. “Montebello camping!”
Storfornøyde rullet vi inn i realityland. “Var det innspilling der nå, montro”?
Nei. Resepsjonen var stengt, og et knippe biler sperret for innkjøringen fordi sjåførene ikke visste bedre. Jeg har generelt dårlig tålmodighet overfor dårlige sjåfører. Såpass må jeg innrømme. Jeg rygget tilbake, og tok feil fil, som var ledig, inn. Observant som jeg er, hadde jeg spottet skiltet om selvbetjening. Vipps 250 kroner, finn deg en teltplass, og god natt.
Ikke mange minuttene etter var teltet oppe. Quechua popup-teltet jeg kjøpte for fire år siden er fortsatt en av de beste investeringene jeg har gjort. Takk til Team Bachstad for tips.
Beint ut genialt både i forhold til opprigg og nedrigg. Begge deler på under ti sekunder. I tillegg er teltet svart innvendig, og gjør at det både blir mørkt og svalt samme hvor lyst og varmt det er ute.
Rett etter klokka ni hadde vi allerede pusset tenner, og var klar for natta. Noe kveldsmat hadde vi jo ikke. Vel, utenom rundstykkene, da. Som ingen var sultne nok til å maule uten pålegg.
Evelin og jeg stoppet opp på lekeplassen, mens Iris ruslet tilbake til teltet.
Et kvarter senere var vi alle tre i posen. Den yngste med hodet i en telefon, mens hun desperat prøvde å få i gang en samtale med sine medteltere; den mellomste med hodet, fornuftig nok, i en bok, og den eldste dypt konsentrert med å treffe riktige bokstaver med pølsefingrene sine - i det svake lyset fra campinglykta.
I morgen går turen videre, på det som nå plutselig blir dag 2.
God natt!