Før det ble natta på far, så måtte han vente på en sen klesvask inkludert en times runde i tørketrommelen.
Mens ungene fortsatt var våkne i teltet, satt fattern i nattens mulm og mørke, og reflekterte litt over mennesker som art. Som en god kompis bruker å si; jeg hater mennesker, men jeg elsker folk! Tolk det som dere vil, men det er altså mye rart der ute. Oss tre inkludert, og sikkert mest av alle meg.
Da Evelin og jeg gikk for å ta kveldsstellet og skulle sette på vask, så kunne vi observere resultatene fra noen av disse. På det familierommet vi var inne på, med do og dusj, så så det altså ikke ut. Møkk, hår og søl overalt. Far ble kvalm, og Evelin ble kvalm - uten at jeg la ordene i munnen på henne. Det stod en svaber der; er det virkelig så vanskelig å bruke den etter at man er ferdig i dusjen? Er det virkelig så vanskelig å vaske og tørke vasken etter bruk? Tydeligvis. Ok, så er jeg kanskje over gjennomsnittet opptatt av orden, men i min verden spiller omgivelsene inn på humøret. Uorden, rot og søl trekker ned humøret, og jeg sliter fortsatt med å forstå at noen genuint kan ha økt trivsel hvis alt bare flyter omkring. Men meg om det, sikkert.
Da jeg vandret opp igjen ned tørre klær rett før midnatt stod teltlyset fortsatt på. Iris var fortsatt delvis våken, mens Evelin hadde sovnet søtt på sin side av teltet.
Da fattern hadde fordelt og lagt inn rene, tørre klær i våre respektive bager, så var det endelig natta.
Her om natta våknet jeg av en baby i nabovogna, som hikstgråt og skrek et kvarter - helt utrøstelig - midt på natta. Mine aller største sympatier med foreldrene! Jeg fikk selv flashback fra utallige våkenettern da eldste var baby. Hun sov knapt en natt gjennom før hun var fire, og våknet ofte med slike utrøstelig skrik. I begynnelsen freaket det meg ut, helt til vi etterhvert fikk nøstet opp at det mest trolig dreide seg om et fenomen kalt nattskrekk. Hun kunne stirre på oss foreldre som om hun var våken, prate på et språk ingen skjønte, og ingen trøst fungerte. Vi måtte bare stå der ut, og hun husket ingenting av det selv dagen derpå. Heldigvis ble det borte med alderen - bank i bordet - for nå er det en god del år siden sist. Lyden fra babyen til naboene her hørtes akkurat lik ut. Og da jeg var klar for å endelig legge meg i natt, satte det i gang igjen. Jeg kjente det på kroppen, men dyttet ørepluggene langt inn, og sovnet - med mine to jenter søtt sovende på hver side.
Dag 11 startet rolig. Fattern var nok en gang først ut av teltet, omtrent halv ni. Ungene var ikke interesserte i å stå opp - og det fikk så være. Vi hadde ingen konkrete planer for dagen, så da var det bare å nyte ferielivet i teltet.
Ute var det god temperatur, og gløtt av stekende sol. Fattern smurte inn den bleike Innlandshuden sin med faktor 30, fant frem egg, bacon og stekepanne, og tuslet ned til kjøkkenet for å preppe til litt luksusfrokost.
Da ungene kjente lukta av speilegg og bacon, så var de ikke sene med å komme seg ut av posen, og vi kunne nyte en god frokost i sola.
Etter frokost ble det en morgenvask på far og 8-åringen, mens 12-åringen ville ordne seg alene etterpå. Det varte og rakk, for telefonen var mer fristende enn sanitæranlegget. Og det kan jeg skjønne, hvis damedoen ligner på det som møtte oss på familiedoen også i dag: vann og hår overalt. Grøss og gru.
Da Iris etterhver kom seg av gårde, pakket fattern sekken for en dag på stranden. Heter det først vita sandar, så måtte vi jo sjekke om terrenget stemte med kartet.
Vi var klare til å gå, da en regnskur plutselig overrasket oss. Så der satt vi da; i bilen. Med badeklærne på.
I følge Yr skulle det ikke regne i dag, men det var spådd vekselsvis overskyet og sol. Da skura hadde blåst forbi, labbet vi den korte veien ned på stranda.
Og hvit var den. Og deilig å gå i. Vannet var imidlertid i kaldeste laget, selv for ungene. Jeg tipper det nok var minst 20 grader, men med en frisk vind og et lett skylag foran sola, så virket det nok kaldere enn det var. Det er jo akkurat slik med temperatur som det er med tid, men det er mer vanlig å snakke om følt temperatur enn følt tid.
Etter å ha løpt og vasset litt på de langgrunne sandbankene, så bestemte ungene seg for at de heller ville løse billett til poolen, og bade der i stedet. Evelin var sugen på å øve mer på den perfekte bomba, og ta vannsklia. Og nå ville Iris ta sklia også.
Det var relativt glissent ved bassenget i dag. Utsikten til ustabilt vær, og litt kjøligere vind, var nok årsaken til det. Vi kjøpte oss tre blå armbånd, og ungene skred til verks - med hopping, bading og sklie.
Fattern kjøpte seg en varm kaffe, og tok plass i ei solseng. Et kvarter senere skyet det over med mørke skyer igjen, og ei ny skur var på vei innover campingen.
Ungene var hyppe på å få far med uti, men med ei mørk sky hengede over campingen, ble det for kaldt for fattern. Jeg kommer uti når sola kommer tilbake!
Yr var tydeligvis ikke på jobb i dag. Kartet stemte ikke helt med terrenget.
Mens fattern ventet i tålamod på sola, og satt ut noen små regnperler som sveipet over området, så fikk han selskap av en trio partysvensker som slo seg ned på nabosolsengene. De tre karene gjorde som meg; sendte ungene i bassenget - men i stedet for kaffe gikk de for tre long drinks: raspberry vodka og sprite. En god match til t-skjorta til han ene; I kväll får 107 svenskar gonorea. Men hvem er jeg til å dømme - Onslow i singlet og trucker caps. Tipper de moret seg minst like mye over nordbaggan ved siden av, som jeg moret meg over dem.
Plutselig kom det nok ei skur, denne gang litt kraftigere enn tidligere. Vinden tok tak i parasollene, og fattern grep etter håndkler, og kauket is til unga. To små bokstaver som stort sett alltid fungerer langt bedre enn andre ord i forhold til å få kidsas oppmerksomhet og umiddelbare reaksjon. De spratt opp av bassenget, og vi kom oss relativt tørskodde under tak med hver vår kuleis.
Skyene blåste forbi i en voldsom fart, og gjorde resten av dagen ved bassenget til en mildt sagt interessant og kjølig affære for far. Ungene syntes det var godt og varmt konstant, og skjønte ikke hva far akket seg for. Han derimot frøs hver gang ei lita sky dekket for sola, og jaggu frøs han ikke når sola stakk frem igjen også - for vinden var kjølig. Jeg sier det hver bidige sommer: Norden er for spesielt interesserte. Ikke er jeg glad i nedbør. Ikke er jeg glad i vind. Ikke er jeg spesielt glad i fjell heller. Og det er jo en sann brannfakkel fra en nordmann. Joda, jeg kan like fjell, jeg også - men har alltid likt flate, lange horisonter bedre. Sånn sett er denne delen av Sverige bedre enn Norge, for her er det i det minste flatt. Men det kommer jo med den prisen at vi ikke får noe ly når det først blåser.
Da sola så ut til å kunne varme et kvarter, så dristet jeg meg uti bassenget en tur. Ungene hadde moroa av at pappa hutret hver gang sola ble borte. Heldigvis var det kun i korte perioder, men problemet med dette skiftende skydekket var jo da at sola også kun var fremme i korte perioder. Og vinden var like kald og sterk uavhengig av om sola var framme eller ei. Gi meg syden. Gi meg ei rund og feit sol, og blå himmel kontinuerlig ei uke. Så kan jeg velge selv om jeg vil trekke inn i skyggen. Når vi kommer hjem skal jeg opprette ei sparebøsse for Rhodos 2023. I swear!
Med den tanken i bakhodet skrollet han gjennom Facebook-feeden, og fikk opp reklame for at noen fra Hadeland nettopp hadde blitt flax-millionær. Flax, ja. Det har jo fattern rikelig av. Jeg gikk inn på appen, og bestemte meg for å kjøpe et lodd. Flax for livet? Det hadde vært noe for Truman/Murphy!
Første spillet ga 50 i gevinst. Ok, så kjøper jeg ett til for gevinsten. Så ble det jammen 50 på det andre også, og nytt lodd. Neste nada! Ett siste forsøk, da… Og plutselig dukket det opp 3 x 500 på det ene spillet. Makan. Jeg har ikke kjøpt Flaxlodd siden jul, og hvis det noen gang har blitt gevinst, så har det vært 25. Dette var jo over all forventing. Det går rett i feriekassa 2023, tenkte jeg - og gikk ut av appen med gevinsten i behold. Rhodos 2023, here we come!
Etter hvert fikk eldstejenta nok, og tok med håndkleet og gikk opp igjen til teltet for å tørke seg og skifte. Ikke ti ville hester ville fått opp lillesøster, som hoppet og badet i det nå smekkfulle bassenget.
Sola hadde stukket frem igjen, men vinden var fortsatt isende kald - så fattern satt og skalv, og prøvde lure 8-åringen med hjem. Det gikk tilslutt. Kodeordet som funka var ikke is denne gangen, men kinamat.
Vi tørket oss og skiftet. Nå ble det bukser på hele gjengen. Så startet vi opp Mondeoen, og satte kurs mot kjøpesenteret utenfor byen.
Der hadde fattern via Tripadvisor identifisert kinamat på Kanyas cafe og restaurant.
Vel fremme gikk vi for buffet, som inneholdt både kinamat og andre ting. Magen ble ikke overraskende fortere mett enn øynene. Ungene lasset på med alskens valg; alt fra falukorv, via innbakt kylling, til sushi. I tillegg ble det carbolicious party med både poteter, ris og nudler. Som om ikke det var nok var det på buffeen kake og fruktsalat til dessert. Buffet viste seg være en slager, men lærdommen ble - som fattern prøvde å si før de lasset på - at man heller tar litt, og så forsyner seg igjen hvis man orker mer. Om det satte seg til neste gang, vil bare tiden vise.
Etter middag ruslet vi innom et par outlets, hvorav Mellerud Outlet (!) var den aller snodigste. De reklamerte for REA på alt, men prisene var stive - og det meste i butikken så brukt ut. Møkkete og delvis fillete sko stod på hyllene ved siden av noen nye hist og pist.
Vi ristet på hodet alle tre, og satte kursen mot - ja, gjett - Dollarstore.
I dag leste jeg forøvrig at Dollar Store skulle åpne på Toten i nær fremtid. Oh lykke, tenkte jeg på vegne av kidsa - uten å legge merke til særskrivinga. Det viste seg at var en islandsk gründer sitt konsept. Varer til 10, 20, 30 osv. kroner. Akkurat det samme som her, altså - men med en helt annen logo. Den svenske Dollarstore ble etablert av en svenske nord i landet på 90-tallet. Snodig! Betyr det at svensken slurvet med å registrere navnet i sin tid? Jeg kunne vel neppe bare ha startet opp en Ikke-A butikk i Norge, og solgt billige møbler i serier oppkalt etter norske tettsteder?
Etter en liten sjekk viste det seg at det også var en kjede i USA med samme navn, så da er vel navnet tydeligvis up for grabs uavhengig av den svenske kjeden åkkeom. Vel, vel. Samma det. For alt jeg vet vil butikken på Lena dekke behovet til ungene når den tid kommer. Nok en gang ruslet de ut igjen noen kroner fattigere, men har nå innsett at de må spare resten til grensehandelen fredag.
Vel hjemme på campingen åpnet Evelin en gedigen pose med maiskrokar, slike gule, digre som smaker ittno. Posen røyk, og det var maiskrokar overalt. Hun prøvde å dytte det meste ned i ledige bokser og kar som hun fant, men en del ble liggende lett tilgjengelig på bordet. Siden vi bor helt øverst på campingen, så går sola først ned hos oss. Det ble litt kjølig for ungene, som trakk inn i teltet mens fattern dro ned på servicehuset for å ta oppvasken. Da han kom opp igjen hørte han et rabalder, og Evelin sitt skrik fra teltet - og skimtet ei enorm måke, som satt på campingbordet vårt og prøvde få med seg flest mulige maiskrokar i gapet. Måka ble både skremt av Evelin sitt rop, og at jeg kom tilbake - og tok sats mot den skyfrie kveldshimmelen, med et gammelt McD-hus med maiskroker delvis i gapet; som den (u)heldigvis mistet, så maiskrokene regnet ut over hele gressplenen. Evelin fortet seg ut av teltet for å samle de opp igjen, for hun mente fem minutters (sic!) regelen også gjaldt her - mens hun hyttet mot måka: du må betale 10 kroner i bot, måke!!
Da alt var ryddet opp, tok vi turen ned til restauranten. Der var det karaoke-kveld, og vi måtte jo sjekke ut om det var noen talenter på campingen.
Konkurransen var ikke stor, så fattern fant heftet og sjekket hva man kunne velge i. Her var det mange godbiter å ta av, men det som kom var stort sett Gyllna Tider, Svensktopp eller Abba. Skulle man gått opp og tatt ei godlåt, da? Evelin var klar for at fattern skulle entre scenen, men Iris benytter veto-retten. Hadde jeg meldt meg på, og hoppet i det - så hadde hu garantert sittet på nattbussen hjem til Norge nå.
Karaoken foregikk på uterestauranten rett ved bassenget, og baren hadde alle rettigheter. Fattern frøys så han skalv selv med en kaffe innabords. Da han stod for å kjøpe seg kaffe nummer to, kommenterte en svenske i køa at det så ut som om jeg trengte vodka. Det har jeg knapt smakt siden 90-tallet, men, ja, i kveld hadde jeg trengt ei halvflaske - minst. Jeg kan ikke huske å ha fryst så mye i juli noen gang. Hendene mine var helt blå, og etter å ha gulvet kaffe nummer to, så var det bare å komme seg fortest mulig opp igjen i teltet, og ned i varm sovepose. Ikke f**$ om jeg skal feriere i Norden noe mer. Jeg orker bare ikke fryse i juli, all den tid jeg må fryse resten av året. Når jeg tenker meg om; jeg burde vel emigrert så fort anledningen byr seg. Til varmere strøk.
Jeg hater visste å fryse også. Jeg hater regn. Jeg hater vind. Jeg hater kulde. Ikke bare er jeg født på feil tid. Jeg er født i feil del av verden. Klimatisk sett, altså.
Inne i teltet ga jeg grønt lys for å droppe tannpuss, mot at det ble pusset og gnukket ekstra grundig i morgen tidlig.
Teltet stinket av sure tær, putene var råe, og morgendagens værmelding viste overskyet, og fortsatt bra med vind. Det er litt fristende å bli i posen helt til fredag. Eventuelt dra hjem i morgen. Aller helst våkne i morgen tidlig, og befinne meg på Rhodos i 30 varmegrader!
Men vi holder vel ut. Om det så koster oss en dobbeltsidig lungebetennelse - og tre nye puter…