Fattern våknet rett før åtte i dag, og var nær kokepunktet i posen. Selv om teltet er svalt og godt, siden det er svart innvendig, så måtte jeg bare ut. Jeg snek meg ut mens ungene sov, smurte meg inn med solfaktor 30, og landet på horisontalen i gresset utenfor. Ingen sky å se. Stekende, het sol, og minimalt med vind.
Værmessig borget dette for å bli den desidert beste dagen hittil, men da blir det vel også litt klaging på varmen.
Det varte og rakk før jentene kviknet til, så jeg spiste frokosten i ensomhet - ikledd singlet og shorts, i beste Onslow Bucket-stil.
Litt lenger utpå dagen var Iris først ut teltet av de to arvingene. Evelin var et kvarter bak, men før frokost måtte hun på do. Jeg foreslo at vi begge kunne ta en dusj, og få på oss badeklær - så var vi klare for å kjøle oss ned i bassenget etter frokost.
Vi låste oss inn på en romslig familiedusj, og fikk vasket skrott og hår. Iris holdt stand ved teltet, da hun naturlig nok ville ordne seg selv etter den eldste og yngste masekråka var ferdig.
Vel tilbake til teltet gikk det opp for far at kortet ikke var med opp igjen. Det var fyllt med 100 kroner, i tillegg til at man måtte betale 200 kroner i erstatning ved tapt kort. Evelin løp det hun kunne ned igjen for å sikre at ingen andre rakk inn. Fattern var hakk i hel, stressa som bare han kan være.
Selvfølgelig var døra låst da vi kom ned igjen, så vi bestemte oss for å vente utafor. Etterhvert kom en mann ut igjen, og jeg smatt inn. Ingen kort! Jeg hastet ut igjen og fikk stoppet mannen, og ja visst: han hadde funnet et ekstra kort i dusjen - men så hadde han lagt begge kortene i lommen, for å kunne levere det i resepsjonen - og nå visst han ikke hvem som var hvem. Ingen av oss hadde memorert eller lagt merke til kortnummeret.
Jeg avtalte å stikke bort med riktig kort etter å ha vært i resepsjonen for å nøste opp i mysteriet. Jeg prøvde først en telefon ned, men de hadde ingen oversikt på kortnummer - så måtte sjekke det fysisk i leseren sin.
Er du Rune? Nei, det er jeg ikke.
Så var mysteriet løst, og på vei oppover igjen møtte vi Rune på sykkel - som fikk igjen riktig kort. Surrehuer som oss burde fått midlertidige tatoveringer med en QR-kode som låste opp dører og dusj. Eventuelt byttet ut kortene med armbånd. Vi er neppe de første som surrer med kortene, glemmer de igjen - eller forveksler de. Og blir neppe de siste.
Etter å ha døst lettet ut i sola foran teltet, og Iris omsider også kom seg i dusjen, så var vi klare for å ta turen ned til poolen. 40 kroner pr pers for en dagsbillett var en no-brainer. Vannet var en anelse kjøligere enn i poolen på Harge, men til gjengjeld var været varmere - og vinden mindre. Flere hadde tenkt som oss, og med fullbooket camping var det trangt om saligheta rundt bassenget. Vi klarte ikke oppdrive noen ledige solsenger, men fant en ledig plass på kunstgresset, der vi la ut håndklærne og lagde oss en base.
Fattern kastet seg også uti etter ungene, men satte ekstra stor pris på å kunne gå opp igjen og soltørke mellom duppene. Ungene bodde stort sett i vannet, og lekte fint sammen. Iris er en tålmodig og god storesøster, som var med på det meste lillesøster kommanderte henne til. Det er godt for fattern å bevitne slike øyeblikk med søskenkjærlighet midt oppi all kjeikinga.
Vi hang rundt bassenget stort sett hele dagen, kun avbrutt av ei ispause og ei lunsjpause. Lunsj ved teltet kom ikke på tale, i følge kidsa, så fattern måtte nok en gang bla opp - men 54 kroner for barnepizza og 69 kroner for korv og pommes var til å leve med. Selv gikk han for husets rekesalat: ei skål med reker, silt fra lake, og salat etter eget ønske fra tacobuffen.
Jaja. Og senere har ungene fått innvilget nettopp tacobuffet til middag. Det gnager meg litt at vi bruker penger som fulle sjømenn, men samtidig er det jo mitt valg. Jeg kunne bare sagt nei. Men det er jo bare sommerferie en gang i året. Da får jeg heller dra litt på bremsen til høsten, og vi er stort sett flinke til å være økonomiske i hverdagen. Jeg baker egne brød til niste, og så godt det lar seg gjøre handler vi billig. Skjønt når vi kommer hjem, koster vel handlekorgen adskillig mer enn før vi dro. I tillegg venter vel som sagt verkstedsutgifter. Oh joy!
Ved 15-tida kom det skyer fra Norge, og bredte seg som et sengeteppe over østre Mellerud. Da benyttet vi anledningen til å rusle opp igjen til teltet, og ta en rolig stund utafor teltet. Skjønt rolig og rolig.
Hvert femte minutt lettet og landet det helikoptre rett nedenfor oss; et tilbud til alle turistene som ønsket å bruke 350 pr pers på slikt. Heldigvis var det ingen her som ville, om det så hadde vært gratis.
Så ble Iris bitt av et oransje insekt. Litt trøst og litt Eurax var det som skulle til - pluss noen Oreo-kjeks.
Så var det Evelin, da. Jeg har ingenting å gjøre. Jeg kjeder meg. Kan vi gå ned å bade mer.
No rest for the wicked. Det var bare å sveive seg opp igjen av den dype campingstolen, og komme seg ned til bassenget igjen.
Evelin har stunda både på å hoppe og å ta sklier de forrige stedene vi har vært, men dørstokkmila har vært lang. Skummelt, har melodien vært. Fattern har prøvd å få henne med på sklia med ham, uten at det heller har fristet. Sklia her var langt mindre, så jeg håpet hun ville prøve den i dag. Gjennom hele første økt nektet hun å prøve, selv om jeg sa jeg visste hun ville elske det. Men hun må finne det ut selv. Akkurat som med å sykle. Ikke vet jeg om hun innehar en verdensrekord, men i en alder av 8 har hun fortsatt nektet å lære seg å sykle - selv om hun har blitt tilbudt alle mulige hjelpemidler og insentiver.
Plutselig på økt to i bassenget strøk hun i vei for å prøve sklia, etter at hun hadde sett seg lei på fatterns mange du bør prøve.
Det gikk akkurat som jeg visste det ville gå. Hun løp rundt og rundt, og bodde i sklia den neste halvtimen. Hun elsket det! Stinn av mestringsfølelse, tok hun også sats og tok bomba fra kanten av bassenget. Dermed ble det en greie neste halvtimen, og klokka var nærmere halv seks før ungene plutselig kom på de var lovd tacobuffet til middag.
Bare litt til da? Greit for meg. Ungene koste seg glugg i bassenget, og Iris var både en tålmodig og særdeles fin storesøster som også engasjerte Evelin i vannlek. Stå på låret mitt, så hiver jeg deg opp i vannet. Jentene sine, det - og far fulgte tørr og varm med, stolt som en hane, fra solstolen sin.
Etter å ha tørket av seg litt, så gikk vi i badetøyet inn i restauranten for å kjøpe middag. Det er slikt vi gjør det her. Ingen dress code.
Tacobuffet var en innertier, og mette og fornøyde hastet vi opp igjen til teltet for å tørke oss ordentlig, og skifte klær. Dro vi nå hadde vi en god sjanse til å rekke en halvtime på Dollarstore i Mellerud. Jentene var ekstatiske! Dollarstoooore!
Mens jentene ordnet seg, så tok fattern en runde med hjulvinna for å sjekke bolter - jf. den voldsomme ristinga, og de skjevt slitte dekkene. Jeg etterstrammet før verkstedbesøket en gang, men har ikke tenkt på det i ettertid. Nå fikk jeg tipset av to uavhengige kilder som hadde lest bloggen, og tror dere ikke - venstre hjul foran var temmelig løst. De andre satt veldig godt. Her har noen slurvet da de skiftet bremseklosser foran. Eventuelt har far slurvet.
For med godt stramma bolter, så var ristinga borte. Da var kun ulyden fra bremsene igjen, og det får nok ikke jeg fikset selv med tips fra publikum.
Vi rakk frem til kjøpesenteret så vi fikk en halvtimes shopping. Dollarstore og Godtebiten ble prioritert. Far skulet etter sportsbutikkene med gode tilbud, og sendte noen tanker til bestefar da vi også spottet en diger jakt- og fiskebutikk. Jeg lovde jentene en siste tur innom etter utsjekk fredag, så da vet jeg hvor fredag formiddag vil tilbringes.
På vei hjem igjen til campingen smalt det plutselig fra fattern; korta!
Vi kjøpte og skrev noen postkort i går, som vi tenkte postlegge i dag - men det ærendet glemte vi i jungelen av godis og sminke.
Dermed ble det en omvei gjennom den svenske landsbygda på vei tilbake til sentrum.
Da kortene endelig var lagt i ei gul kasse, kunne vi endelig kjøre hjem for kvelden.
Nå var det skyet over, og vinden hadde tatt seg opp. Vel og bra, egentlig - for der vi er plassert har vi også hatt glede av mye mygg og annet utyske. Alle tre har fått flere interessante stikk og utslett.
Fattern passet på å stikke innom Coop da jentene var på tur ut fra Dollarstore, og vel tilbake på campingen dro han opp kveldens godbit fra posen: pistasjestang og drikke-yoghurt. Til far: en 3,5% Eriksberg. Den hadde jeg sannelig fortjent.
Noen få regndråper hilste vennlig på oss mens vi koste oss ute, så ungene trakk inn i teltet - og det ble knyst stille. Det er vel synonymt med at begge dro frem telefonene sine, og forsvant inn i sine respektive, kjente, digitale verdener. Ok, da. Det var jo litt deilig.
Så kunne Onslow sitte ute i singlett og joggebukse, og nyte en god historia i fred.
Men hvor lenge var Onslow i paradis? En liten sjekk på Yr varslet at den neste timen kunne bli våt. Deretter skulle det bli opphold igjen. Yr traff igjen, gitt. Plutselig kom det ei skur, og fattern tok inn i teltet sammen med jentene. Der lå vi og hørte på regnet som trommet mot teltduken; varme, gode og godt forlikte. Når regnet om en time gir seg, så blir det tannpuss og påsån. Men akkurat nå: Life is good - sjøl i regn!