Før avreise Sverige så viste Yr intet annet enn sol, og en og annen sky. Tradisjon tro våknet vi i dag til mørke skyer, sur vind og noe som minnet mer om høst enn sommer. Et lite søk igjen på Yr bekreftet mistanken - dårlig vær i sikte. Verst prognose ser det ut til å være på torsdag. Ikke overraskende den ene dagen vi har bloddyre billetter til Kolmården, og skal - trolig helt bokstavelig - vasse rundt i dyreparken en hel dag.
Det å feriere i Norden i juli er og blir et sjansespill værmessig. Jeg er jo smertelig klar over det. Da jeg var barn virket ikke bare sommeren evig, men jeg har en erindring om at det kun var sol og godt vær. Jo eldre jeg har blitt, jo mer skjønner jeg jo at det er mine egne selektive minners trang til å forsterke de gode. Vi har en tendens til å glemme det mindre bra. Kanskje ikke det ekstremt ille, men fjorten dager regn da man var 11 er borte med vinden.
Jeg har i dag bare gode minner fra året i militæret, selv om jeg vet det var dager jeg hatet da det stod på som verst. Kanskje det er en form for overlevelsesinnstinkt som slår til på sikt? Som visker vekk det dårlige for det gode?
Mest trolig vil da ikke ungene huske noe særlig av den kalde brisen på Harge bad & camping, 5. juli 2022 - men om tredve år se tilbake på turen som badet i sol. Hvis denne bloggen overlever, så vil de en dag skjønne at også det var en illusjon. Vi frøys. Og vi frøys big time.
Paranoia er ingenting å spøke med, og det er heller ikke intensjonen min - men som en relativt mentalt frisk mann, så lar jeg meg noen ganger smake på en mild form for paranoia. Eller Truman Show, Tandsether-versjonen.
Akkurat som at jeg alltid møter lastebiler i svinger på vinterføre, så viser alltid været seg fra sin dårligste side de gangene jeg har planlagt noe ekstra. Så jeg kunne trygt satt feriepengene på et oddsspill på at det dårligste været - vel, det ville komme dagen vi skulle i dyreparken. Sure Thing.
Noen er født med sølvskje i munnen eller gullhår i rævva. Jeg kom til verden med gulsott. Og det bærer jeg fortsatt fruktene av.
Men, det er ikke annet å gjøre enn å stå det ut. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, sier Ola og Kari. Bullshit. Det finnes rikelig med dårlig vær. Vær som er bedritent dårlig samme hva slags klær du har på deg. Og det stemmer ikke helt at alle regnværsdager fortrenges. Jeg fryser fortsatt når jeg tenker tilbake til dagen i Legoland for seks-sju år siden. I bøtte regn.
Men klager jeg? Neida. Joda.
I det jeg røsket meg selv ut av morgenstundens værmelankoli, så kom 8-åringen oppi senga mi. Strålende fornøyd helt uavhengig av været. Frokostklar og badeklar, selv om det så hadde vært Ragnarok utafor hytte nr 18. Der og da var det ingenting som betydde noe mer enn en god og lang morgenkos.
Etter en rask tur på do, så ble det frokost i hytta. Storesøster var også våken, og samtalene på inn- og utpust var allerede i gang. En ny feriedag var i gang, og ikke faen skulle været få ødelegge den. Med tropisk juice innabords, så bestemte far seg for å prøve å se sola i alt. If you can't beat them, join them - right?
Fattern forserte den sterke vinden, og la i vei mot sanitæranlegget for å unne seg en morgendusj, og vaske opp litt campingdekketøy. Jeg har åpenbart mer melamim enn melanin. Nest etter regn, så er det verste jeg vet vind. Jeg har en romantisk drøm om å bo langt nord, og kjenne på naturens virkelige krefter. Let's face it. Det hadde blitt ugreit. Skjønt jeg har hørt at eksponeringsterapi funker.
Nyvasket og relativt varm etter en to-minutters dusj, så pakket jeg sekken for en tur bort til poolen. Campingplassen har et utebasseng 100 meter lenger bort i retning stranda, og der har de om ikke annet klorvann som holder 26 grader. For å få litt sommerfølelse, så hentet vi frem noen summer rings, mens regndråpene trommet mot blekktaket.
Nordover på horisonten var skyene svarte, men i følge Yr skulle vi i alle fall styre klar av torden. Det var vel bare å hopp i det da. Løse familiebillett til poolområdet for 90 kroner, og bli en del av elementene.
Som sagt, så gjort.
Vi var de første - og eneste - da bassenget åpnet klokka 11. Ganske så forståelig i den kraftige, litt sure sommervinden. Det stoppet ikke tre hardhauser fra Innlandet, som uredde hoppet uti det varme klorvannet.
Foruten den sure vinden, så var det faktisk oppholdsvær. Men hvor lenge var Adam i Paradis?
Etter et snaut kvarter åpnet alle himmelens sluser seg igjen, og nok var nok. Vi emigrerte bassenget, og travet bort igjen til hytta. Tross alt virket armbåndet hele dagen, så vi hadde rikelig med tid til å bade mer etterpå. Hvis sola noen gang kom på besøk.
Jeg hater regn. Og jeg hater vind. Men når det først bøtter ned, så hvorfor i himmelens navn kan det da ikke regne en hel dag til ende? Da kan man i allefall planlegge etter været. Dette ustabile bygehelvete gjør jo alt bare totalt uforutsigbart.
Vi fikk tørket oss, skiftet til langbukse og genser, og planla i stedet en biltur ned til Motala i regnet. Det var et ti minutters sceneskifte, og tenkte jeg det ikke - da vi gikk ut og skulle sette oss i bilen, så var det forsyne meg blå himmel og sol. Selv 12-åringen begynte for egen maskin å tro at dette var en bevisst handling fra værgudene. For å kødde med oss.
Men nå fikk det bare bli Motala. I langbukse og genser.
En halvtimes biltur senere ankom vi fødestedet til selveste Skibladner. En trivelig by med godt og vel 40,000 innbyggere. Genserene gikk av, for klok av skade skjønte vi nå at her skifter årstidene i løpet av et klesskift. Med rette. Ikke før vi hadde kastet genserene, så blåste det opp igjen.
Ungene frøs, mens fattern drømte seg bort i en grønn, gammel VW-camper. Hans våte drøm gjennom flere tiår.
Heldigvis bød Motala på mange muligheter under tak.
Vi var innom et loppermarked, en lekebutikk og en artig, liten, lokal gavebutikk, før vi til slutt landet på cafeen Min söta värd.
Tiden var inne for sommerlig trøst - i form av en hjemmebakt gulrotkake rikelig toppet med smørkrem. Og kaffe. Deilig, varm kaffe.
Ute hadde de mørke skyene atter en gang blåst videre mot Østersjøen, og vi satte oss optimistiske inn i Forden i retning campingen igjen. Nå skulle det bades helt frem til stengetid. Bades i sol!
“Det regner sikkert igjen når vi kommer tilbake”, sukket Iris noe pessimistisk. Jeg tenkte; hun har sikkert rett.
Såklart. Da vi ankom Harge igjen, så var det samtidig som nye, mørke skyer blåste innover fra vest.
Fuck it. Her skulle det bades. Og nå visste vi at været i løpet av de neste timene sikkert kom til å være like ustabilt som folka på en lukket avdeling.
Sola stakk frem og varmet oss litt, men vinden gjorde fortsatt opplevelsen ulidelig kald for far.
Da et mørkt teppe igjen bredte seg over Nerikes riviera, som de så optimistisk kaller plassen her, så trakk fattern opp for å blogg litt, med en varm kopp kaffe i nevene. Stayerne er kidsa. Ingen tvil. De holdt ut det neste kvarterets byge, og lot fattern få være gæmlisblogger til neste streif av sol kom. Da kastet han skjorta igjen, og heiv seg ut.
Det varte ti minutter. Ti minutter med konstant crawl. Ti minutter trening. For å holde varmen. Javel, sola var fremme. Men vinden var og forble bikkjekald.
Jeg fant meg en solstol, og la meg til rette for å lufttørke. Jeg skalv som et aspeløv av kulde. Huden knudret seg, og tennene hakket. Juli i Norden. Jeg har sagt det hver sommer de siste årene. Aldri mer. Vel vitende om at vi sikkert ikke kommer oss til sydligere strøk med varmegaranti neste sommer heller.
Så det er vel bare å stålsette seg for at sommerferien er den nye vinterferien. Jeg hater visst ikke bare regn og vind. Jeg hater kulde også.
Det tok heldigvis ikke så lang tid før ungene også kom stivfrosne opp fra bassenget, og ville hjem til hytta. Vi kom oss akkurat under tak før regnet igjen øste ned. Vi slo deg, Værgud! Vi slo deg!
Den opprinnelige planen for middag var å ordne oss selv på primus utafor campinghytta. Ikke spesielt fristende i dette været, så nok en gang kastet vi oss inn i bilen og kjørte mila inn til Askersund på jakt etter et måltid.
Vi endte en trapp opp - bokstavelig talt - på det koselige torget. Der var det en rikholdig meny å velge i fra, men begge kidsa ville ha kebabtallrik - så da ble det det. Fattern gikk for rødspette, en gammel klassiker for a bestemor Liv, de få gangene hun ikke valgt kjøttkaker, hvis hu slumpet til å spise “ute”.
Ungene følte seg som små prinsesser der de satt og drakk av stettglass, og hadde full oversikt over torget fra vindusbordet i andre etasje. Maten var også en suksess, og selv om ingen klarte å spise opp de store porsjonene - så var ungene ikke langt unna. Minsta spiste mest av alle, for kebabkjøttet var visst noe av det beste hun hadde smakt. Det er ytterst deilig å slippe vænne unger, som ikke er rett for å prøve nye ting, så fremt det ikke er noe sterkt.
Det koster litt ekstra å spise ute på ferie, men det er noe vi alltid unner oss. Ungene liker det, og selv om fattern er glad i å lage mat, så er det godt å slippe jobben på ferie. Så jeg er stort sett ikke vond å be hvis budsjettet tillater det.
Stappmette betalte vi og gikk. Eller som Evelin sa; “Nå er jeg glomett!”.
Vi svingte innom bokhandelen i første etasje på jakt etter et godt, gammeldags prospektkort, og en geografisk bestemt kjøleskapmagnet til kitsj(en)-samlinga vår. De hadde hverken eller. Skjønt, de hadde noen kort med svenske motiv, og et par Askersund-motiv som ikke lignet den flotte småbyen vi hadde sett. De hadde derimot noen fristende penaler, som ungene jo ikke har noen av fra før. Dermed var 1/3 av feriepengene brukt opp på dag 3.
Deretter gikk turen inn på ICA for å proviantere litt. Noen bomullspads, en kam (!), litt snop og kjeks, og en agurk senere, så var vi på tur hjemover mot campingen. Sola steiket på torget der bilen stod, men ikke overraskende lå det et mørkt teppe i retning Harge bad & camping. Heldigvis har vi hytte, sa vi i kor. Mens Quechua-teltet fortsatt lå delvis sammenkveilet og fuktig baki bilen, og smuglyttet vonbråtent på oss.
Vi kjørte tvers gjennom en regnbue på vei tilbake mot campingen. Ganske så symptomatisk for dagen vår, med sol og regn og ælt, slik som Narum sang om.
Mens fattern pakket inn varene og shinet litt i hytta, så dro jentene ut for å spille litt hva det nå heter trygt under taket i dansbanan ved siden av hytta.
Det neste på programmet var vask og tørk av badetøy og håndkler. Jeg fylte på kortet de forlangte 60 kronene for full pakke, og slang inni resten av skittentøyet i samme slengen. Evelin hadde blitt med for å kaste søppel, og i virvaret med å hjelpe henne å få søpla oppi rett container, huske antall minutter på vaskemaskina for å kunne sette på alarmen tilbake i hytta, og prøve å ha kontroll på kortet som ga oss både inngang/utgang, dusj og klesvask - så gikk det så klart gæærnt igjen.
Da jeg kom tilbake til hytta, så var kortet sporløst borte. Jeg hastet opp igjen til servicehuset, og bøyde meg opp i containeren som en eller annen lokal skrotnisse. Phu! Der lå det, på ei seng av gammelt, illeluktende restavfall. Min Joppe.
Lettet kappgikk jeg tilbake om kapp med regndråpene, og la kortet på bordet i dobbel forstand. Beklager at pappa blir stresset og begynner å surre, messet jeg til ungene. De var mer opptatt av å fylle penalene de hadde kjøpt på bokhandelen i Askersund, men nikket sympatiserende på hodet. De har heldigvis lært seg å leve med fattern sin, og bryr seg ikke nevneverdig når jeg begynner å kave. Takk og pris.
Etter tre is på kiosken, så var det dags å hente vasken som var ferdig. Tørketrommelen var såklart ikke ledig, så nok en gang ble alarmen stilt i håp om en ledig maskin litt senere - så ikke det rene tøyet endte opp med å surne i plastikkposer over natta. I dette klimaet var det jo umulig å få lufttørket noe som helst.
Mens Iris koste seg inne med blanke ark og fargestifter, så vandret den eldste og den yngste ut for å vente på ledig tørketrommel. Ventetiden ble slått ihjel med å gå campingplassen rundt, mens fattern snakket om sin livslange kjærlighet til campingplasser. Campingplasser som fenomen. Et sted som samlet folk fra mange land. Hvem var de? Hvor kom de fra? Hvilke liv levde de hjemme? Jeg har alltid hatt den litt snåle fascinasjonen, og fabrikert historier om folk både på campingplasser og i togvogner.
Jeg fortalte Evelin at jeg hver sommer som liten, etter at vi hadde kommet hjem fra den obligatoriske en-ukes bilferien, dro alle lekebilene ut i gresset, og lekte campingplass. Jeg bestemte hvor de var fra, stilte de opp i forhold til om de hadde vogn eller ikke, og ga bilene registreringsnummer, som jeg skrev opp i ei blokk. I flere år drømte jeg om å eie en campingplass, totalt uten å realisere at det ville innebært jobb hele sommeren, og langt mer slitsomme og krevende oppgaver enn å bare registrere folk ut og inn, og kartlegge hvor de kom fra i verden.
“Se, Evelin, her er det noen fra Tyskland”. “Se, her er det kanskje noen fra Hamar! Bilen har FT-skilter”.
Jeg vet ikke hvor interessert Evelin var, men hun fulgte høflig med og lot pappa mimre.
De siste minuttene før tørketrommelen ble ledig ble tilbrakt på hoppeputa. Evelin utfordret seg selv med litt påtrykk fra fattern, og besteg puta selv om det var andre barn til stede. “Se, det var jo ikke så skummelt, vennen”. Evelin smilte forsiktig - men stolt. Alle fremmede barn er jo bare en potensiell ny venn man ikke kjenner, men jeg av alle har full forståelse for at det ikke er så enkelt i praksis.
Jeg var også veldig lite ivrig på å leke med andre, fremmede barn da jeg var på samme alder. Høggamle folk, derimot. De maste jeg høl i hodet på, og rant ned dørene til. Det var jo takket være meg at muttern og fattern fikk seg én eneste flytur, og én eneste tur ut av Skandinavia, i livet - etter at den beskjedne kvithåra guttungen dems hadde buset inn i en tysk campingbil, med to pensjonister fra Vest-Berlin, et eller annet sted på Vestlandet midt på 80-tallet. Det endte i et langt vennskap, og ei mor som dristet seg ut på tyskkurs for å forberede seg på Berlin-tur med legendariske PanAm, under selveste kalde krigen.
Jeg har litt vondt for å se at ungen mine buser inn i en campingbil her, og at vi om et par år drar på besøk til innehavern, et eller annet sted i verden. Og det kjenner jeg faktisk er veldig greit.
Mens klærne endelig var stappet inn i tørketrommelen, og kveldssola stakk fram og varmet oss i fjeset, så holdt vi oss beskjedent innenfor hyttas fire vegger ut kvelden.
Her inne er ungene i sitt ess, og holder det gående med både diskusjoner, småkrangler, felles prosjekter og samarbeid. På inn- og utpust.
Fattern på sin side så sitt snitt til å fullføre dagens innlegg på sengebrisken, og ta seg en ny tur på Yr. Begeistret kunne jeg referere morgendagens værmelding til ungene: “Se! I morgen blir det bare sol!” Vel vitende om at værmeldinga har tatt feil før, og vel vitende om at eldstedattera - vel - hun hater sol!
Det er ikke bare bare å tilfredsstille den lille familien Glum på tur!