I dag våknet vi ikke før halv ti, og da rullgardina og døra gikk opp, så kunne vi ønske velkommen inn den gjesten vi hadde savnet på turen; sola!
Endelig! For en glede. Det er utrolig hvor mye været har og si for helhetsopplevelsen på ferie. I alle fall for far. Ungene koser seg nok åkkesom vær. De har heldigvis ikke blitt gamle og gretne enda. Ikke blir de noen gang gubbe heller. Tror jeg.
Men i det store bildet betyr ikke dårlig vær noen trille. Verden har større problemer enn som så. Det har vi jo alle sett, senest de siste ukene. Og under isfjellet rører det seg enda mer alvorlige ting. Alvorlige ting, som man i en normal, godtroende hverdag ikke alltid hverken tar inn over seg eller reflekterer over.
I går valgte jeg å legge ut et kjærlig, fint morgenbilde av meg selv og min yngste datter; selvfølgelig med hennes tillatelse. Men verden ser dessverre ikke alltid ting med normale briller. Det er mye abnormalt der ute, og en yndet boltreplass for disse er på internett. Det bør man alltid ha i mente, og der glapp det for meg i går. Det minnet en god venn, som jobber i rettspsykiatrien, meg heldigvis vennlig på;
“Ser reisebloggen er oppe og går i år som i fjor! Jeg ser imidlertid på siste posten din på insta og face at profilen din er åpen og du har lagt ut et bilde som lett kan misbrukes dersom den feil person kommer over det.”
I ferierusen hadde jeg ikke tatt inn over meg dette som en mulighet, men i lys av meldingen så ble jeg heldigvis (eller, quite frankly, dessverre) bevisstgjort på det - og valgte å slette bildet fra innlegget og Instagram, samt redigere personinnstillingene på Facebook-innlegget. Det er jo trist at verden er slik, men samtidig er det bedre å være føre var enn etter snar. Alle vil vi jo beskytte ungene våre mot slikt. Så takk for påminnelsen. Verden er full av fuck ups, som bruker tiden sin på alt annet enn været. Dessverre vinner (også) disse, så majoriteten som er normalt skrudd sammen må ta forhåndsregler og justere seg.
Tilbake til dagen. Frokosten på dag 4 kunne endelig inntas i det fri.
Vi rigget oss til på den lille verandaen utenfor hytta, kokte oss egg på primus, dekket bordet og satte opp teltet for å endelig få tørket dette.
Men hva var den sure eimen vi kjente konkurrerte med lukten av frokost. Det var noe mer egg enn egg. Plutselig innså fattern det. Ikke bare hadde vi en dansbana og en lekeplass som nabo. Lukta var ikke å ta feil av, og den ble strammere jo nærmere kilden jeg kom. Hele campingens kloakk sildret i fra en brønn rett utafor verandaen. Men sola skinte fra blå himmel. So frankly, my Dear, I couldn't care less.
Vi boltet vinduene igjen, ryddet vekk frokosten, og fant frem badetøyet. Nå skulle det bades. I vann og sol. Endelig.
Klokka 11 var vi på plass utenfor bassenget. I går var vi alene. I dag havnet vi i kø. Men selv en far som har et anstrengt forhold til køer (også!) tok det lungt. I dag skulle jeg ikke irritere meg over noe. Ikke kloakklukt, ikke samfunnsproblemer og menneskers abnormaliteter, og slettes ikke kø. Det var tross alt sol.
I dag levde Harge bad opp til tilnavnet sitt Nerikes riviera. Det yret av liv i bassenget, og på sandstranda rett utenfor koste folk seg i solsenger, som om vi skulle vært i syden.
Visst blåste det en del, så selv om sola varmet godt, og vannet var svalende, så var det fortsatt en far som skalv av kulde mellom badene. Men det prellet av meg som vann på den kalde gåsa. Ikke skulle jeg vel tillate meg å irritere meg over litt vind på en slik en sommerdag!
Ungene bosatte seg i bassenget, og nøt dagen og livet til fulle. Herlig! Verdens beste jenter fortjente dette.
Far måtte ta en god del flere badepauser i sola for å få igjen varmen, mens ungene igjen var stayerne som holdt ut lengst i det våte element. Noen pauser ble det også på dem, og da gikk det unna med citrondrömmar fra ICA og etablissementets svalende, kalde slusj.
Fattern på sin side varmet seg med kaffe og litt sporadisk blogging. Fortsatt like blid, bak solbrillene.
Vannet i Vättern var noen knepp kaldere enn i poolen, men det stoppet ikke jentene fra et bad der også. Fattern syntes det ble litt for kaldt i vinden, og nøyet seg med å vasse. I vika her er det langgrunt, og deilig myk sand. Hvem trenger vel dra til syden hvis man kan få sol- og temperaturgaranti her i Harge?
Etter mange års aleneferiering med gullene mine, så må jeg innrømme at det blir litt mer ferie også for far for hvert år de blir eldre. Nå som også minstejenta er svømmedyktig, så er det godt - for begge parter - at de kan drive på litt for seg selv, uten fotfølging av far til en hver tid. Dette er noe annet enn de første ferieturene, med bleier og barnevogn. Såpass ærlig må jeg være.
Samtidig kjenner jeg på følelsen av at sanda i timeglasset renner raskere. Om noen få ord er det vel ikke lenger like stas å dra på sommerferie med fattern - men jeg håper de også har såpass mye glede og fine opplevelser at de gjerne vil på tur med gammeln selv når de blir eldre. Jeg er jo fortsatt ung til sinns, og tar gjerne en tur på festival med jentene når de bikker 18. Om de tenker det samme, vel det er jeg vel godt forberedt på at de ikke gjør.
Så det gjelder å nyte hvert sekund som det var det siste. Slik man faktisk bør gjøre i livet sånn generelt. Ingen vet hva morgendagen bringer, og om så regnet høljer ned igjen, så bør man sett pris på at man i allefall får oppleve høljaregnet i sammen. Lett å si, her jeg sitter i barings i sola, og varmer meg i den lune, innbygde solterassen ved bassengkanten. Kjenner jeg meg selv får vel pipa en annen lyd når jeg i morgen mest sannsynlig vandrer i rundt på Kolmården i høljaregn.
I tre-tida var hele gjengen blitt sultne, men vi hadde innstilt oss på å bli her helt til stengetid. Flaks for oss, så lå det en restaurant på stranden, rett utenfor bassengområdet, med fin utsikt mot Vättern. Restaurant Hargebaden. Jentene tørket av seg, og fikk på seg kjoler - og vi vandret bort på jakt etter litt sen lunsj/tidlig middag.
Til å være en åpenbar turistplass, så var prisene hyggelige og menyen elegant, og ikke for lang. Minsta hadde egentlig lyst på moules frites, men det var en av de dyreste rettene på menyen - og hun var slettes ikke sikker på at hun likte blåskjell like godt som før. Iris var fast bestemt på Pizza Margherita, så da fikk det bli alternativ to på lillesøster: svenske pannekaker.
Kompromisset ble at far bestilte gratinerte skalldyr, og at ungene fikk smake. En nydelig, liten ansamling med musslor, rekor og bläckfisk i en smaksrik saus - med deilig landbrød ved siden av - falt godt i smak hos alle. Vi smakte tradisjon tro litt av hverandre, og koste oss i sola på den idylliske uteserveringen.
Far fikk seg også et glass kaldt alkoholfritt øl. Evelin var veldig bestemt på at hun måtte få smake (tidligere i dag drakk hun opp kaffen min), men da satte Iris foten ned. -Smaker du på det, tar jeg bussen hjem! Til stor latter fra far, og ditto skuffelse fra Evelin. Tiden for å smake på øl - alkohol eller ikke - kommer nok før eller senere allikevel. Det var en fattig trøst, men skuffelsen gled nok fort over. -Jeg tror ikke du hadde tatt bussen hjem, Iris. Da ville du jo gått glipp av ferien!
340 kroner for mat og drikke var ingen upris. Da gildet var betalt, så trakk vi tilbake til bassenget. Det var fortsatt et par timer igjen til stengetid, og selv om vinden nå hadde blitt enda et hakk sterkere, så var sola fortsatt varm - og vannet svalende godt.
Fattern kastet seg også uti igjen en tur, men frøys fort i den kjølige vinden. Det er utrolig hvor pysete jeg plutselig har blitt med temperaturer. Da jeg var ung, så badet jeg jo gjerne før 17. mai. I tillegg har jeg, som eneste, badet på hver bidige Fjorda-tur de siste 20 årene. Kommer det ett år hvor jeg avstår?
Fattern trakk seg opp igjen fra bassenget, tørket det bleke liket, og satte seg i sola inne i glassterrassen - i ly for den verste vinden. Der fikk han bare sitte og fryse. Ikke søren om det skulle få ham ut av fatning, gåsehuden til tross.
Etter en stund kom jentene pilende etter. De husket lovnaden fra middagen: Det blir is til dessert på kiosken etterpå.
Som lovd kronet vi av den store badedagen med dagens, utrolig nok, første is. Kuleis med daim og oreo på jentene; mjukglass med sjokostrø på far.
Det var fortsett en god halvtime igjen av åpningstida i poolen. De to eldste var hypp på å rusle tilbake; tørre og varm som vi hadde blitt. Det kom ikke på tale for 8-åringen, som hopper uti igjen straks isen var fortært. Taktisk som hun er fikk hun også lurt både far og storesøster uti også, ved å “miste” svømmebrillene hun hadde lånt av Iris, slik at de sank til bunns på bassengets dypeste punkt.
Klokka seks var vi av de siste som vandret ut av poolområdet, og hjemover mot campingen, et lite golfslag unna. Hjemme på hytta fikk vi skiftet til tørre klær, før vi trakk ut i det som var igjen av kveldssol for litt sommerlig ballspill. Ball har vel aldri vært favoritten til ungene mine, men slik kast på borrelåsskive sommerspill var tydeligvis midt i blinken. Sjøl fattern syntes det var moro, og var med noen runder.
Kveldsmat ble kalkunpølser stekt på primus. Det eneste vi hadde av garnityr var ketsjup, men etter en liten svarv bort på campingkiosken, et bocciakast fra hytta, så ble det supplert med både sterk sennep og rostad løk.
Fattern hadde lenge forberedt ungene på at kvelden var over klokka ni. Ikke fordi jeg er en party pooper, men fordi vi skal kjøre helt til Kolmården i morgen tidlig - og helst være fremme når de åpner klokka ti. Det betyr avreise før klokka åtte. Vekkeklokka må altså stilles, og det på ferie!
Helt i orden, det. Men det var heldigvis igjen litt tid. Litt gikk vekk i arbeid. Det er slutt på at far skal være tjener på ferieturer. Her i vår lille familie må alle være med og bidra, og selv om det noen ganger murres litt over det, så er ungene generelt utrolig flink til å hjelpe til.
De insisterte på å ta oppvasken for egen maskin, mens far tømte søppel. Aldri før har camping-dekketøyet vært så gyllende rent. Jeg liker å gjøre det grundig, sa minsta. Farshjertet, som vel er godt kjent for å like orden og ryddighet, svulmet.
Kvelden ble avsluttet med litt kortspill i hytta, mens vi testet ut mikrobølgeovnen med mikropop. Hvis ingen begrenser oss, så tror jeg dessverre alle er i stand til å spise godteri til vi sprekker. Dessverre. Popcorn og noe gelegodt ble borte i en fei.
Fattern ble akutt kvalm, og måtte ut. Løsningen ble en kveldsdusj, og en runde rundt campingen til fots - for å igjen beundre den frakkeste campingvogna han hadde sett. To etasjer, og med party-balkong!
Fortsatt uvel etter for mye innabords, veltet far seg ned i soveposen rett etter ni. Ungene dro så klart strikken en del lenger, men etter noen formaninger om at det var lurt å være godt uthvilt til en lang dag med kjøring, dyrepark, og mest sannsynlig en værsjuk far i morgen, så falt etterhvert hele hytta til ro.
Vaya con dios!