Siste hele feriedag i Svelandet startet med at fattern bråvåknet fra en besynderlig drøm, der han jobbet som el-sparkesykkel bud i en storby. På vei til en leveranse passerte jeg en folkesamling, der noen ropte opp mitt navn på speakeranlegget akkurat i det jeg passerte, og ønsket meg velkommen opp til scenen for min audition. Jeg stoppet forfjamset opp, og prøvde forklare at jeg ikke ante hva slags audition det var Ikke hadde jeg meldt meg på - og åpenbart ikke forberedt meg. Jeg er ingen drømmetolker, men det åpenbare var jo å tenke tilbake på karaokekvelden i går - og mitt indre ønske om å gå opp for å dra ei Counting Crows- eller Matchbox 20-låt, som en kontrast til alle schlagerene. Noe må vel kanskje også skrives til kuldefantasier. Er det ikke slik at man begynner å hallusinere ved forfrysninger?
Heldigvis var varmen tilbake, der jeg våknet ved siden av Evelin, på tvers av der vi sovna i teltet, og med bein delvis over storesøster, som fortsatt lå rett.
Jeg summet meg litt, og åpner teltluken. Ute var det overraskende grei temperatur, og noe mindre vind enn i går. Takk og lov! Jeg sjekket Yr, og konstaterte at det skulle bli nok en variabel dag med sol og skyer; så klart med byger og regn fra 16-tida.
Ungene var mest lystne på å ligge i teltet, så jeg hadde ikke hjerte til å mase dem opp. Jeg nøt frokost og dobesøk i fred, og bare ventet ut ungene - som først dukket opp til frokost ved 11-tida.
I går natt droppet vi tannpuss og kveldsstell, så vi fikk oss alle en grundig dusj og tannpuss, før vi labbet ned til poolen for en siste dag med bading.
Ungene kastet seg uti, men vannet var tydeligvis noe kaldere enn i går. Fattern kjøpte seg en kaffe, og avventet klar blå himmel og rund sol.
Evelin har fått skikkelig Bonnie Tyler-stemme det siste døgnet. Pandemien er på retur overalt, så det var med en viss bekymring - så vi får vel for sikkerhets skyld ta en test når vi forhåpentligvis kommer hjem i morgen kveld.
Det hindret imidletid ikke henne i å bo i bassenget. Ungene er skikkelige badenymfer, og det gleder jo fattern, som jo egentlig en badesatyr sjæl - bare han ikke fryser ihjel.
Iris på sin side fortsatte å perfeksjonere og øve på saltoer i vannet, og å stå på hendene i bassenget. Det har vært hennes greie i bassengene gjennom ferien, og jeg har oftere sett beina hennes rett opp i været over overflaten enn jeg har sett ansiktet. Hopping og svømming har det blitt mindre av på henne, men hun koser seg med sitt og sine øvelser - og der er fint å se.
Etter en del mas fra 8-åringen ble fattern igjen lurt uti, da sola stakk frem og det tilsynelatende var ti minutters gløtte til neste skylag kom veltende over. Det var en kjølig opplevelse, men friskt og deilig. Jeg visste i det øyeblikket jeg gikk uti, at jeg ville bruke flere timer på å få varmen i kroppen igjen - så det var jo dumskap. Men hva gjør man ikke for å glede ungene?
Bading for meg, i en alder av 45, skal være avkjølende, slik at jeg kan gå opp igjen og soltørke og varme meg i sola. Når sola uteblir, og det blåser friskt, så hjelper ikke all verdens frottering. Jeg fikk skjelven igjen. Type kulde.
Den kalde vinden stoppet ikke ungene fra å ville ha is igjen, så vi kjørte på med turens siste kuleis i beger.
Fattern var nå blitt så kald at han klok av skade måtte opp igjen i teltet for å tørke seg ordentlig, og skifte til langbukse. Ungene ble igjen i bassenget så lenge Jeg pakket med bukse, genser og nytt undertøy til dem også, slik at de kunne tørke seg og skifte i omkledningsrommet før de også ble frostskadet.
Etter å ha fått på oss varme klær satte vi oss i bilen i retning sentrum av Mellerud. Det var spådd regn ved 17-tida og utover kvelden. Ingen større mengder, men nok til at far ikke var noe hypp på å sitte ute og bli kald.
Vi ruslet litt rundt i byen på jakt etter skatter, og fant en gammel bruktbutikk med mye gammel moro, antikk, kunst og diverse. Vi nøyet oss med å kikke, og forlot huset med det rare i like tomhendte som vi kom.
Middagen i dag ble på Sibylla. Evelin hadde lenge hatt lange øyne på denne, da de hadde et lekerom ved siden av. Dermed ble det nuggets, sklie og lekesykkel, mens det mørknet på himmelen utenfor.
Etter middag var far hypp på å kjøre en tur rundt i nærområdet. Vi har stort sett bare vært på campingen og kjøpesenteret, så fattern har savnet å kikke seg rundt omkring. Hadde det vært opp til meg hadde vi jo dratt fra sted til sted hver dag.
Et artig sted å begynne for å finne kuriose steder er kartet på geocache-appen. Ofte er geocacher plassert på steder med en viss interesse, av en eller annen art. Enten severdigheter, andre steder med historisk interesse, og smale, sære, kuriose ting.
Jeg fant ut at det 8 km unna Mellerud lå et nissemuseum, med en privat samling nisser samlet over en årrekke. Det er under et halvt år til jul, så hvorfor ikke? Dessuten har vi en turtradisjon, der vi for hver tur supplerer juletreet med et ornament kjøpt på reise. Slik sett blir juletreet også både ekstra personlig og fylt av minner.
Jeg sa ingenting til ungene, i tilfelle det var stengt, men kjørte i retning museet, midt i ingensteder, mellom grenda Skållerud og tettstedet Åsensbruk.
Da vi nærmet oss, så vi plutselig en stor ansamling med folk. Biler var parkert på jordene og langs veiene. Var nissemuseet virkelig så populært?
Jeg skjønte umiddelbart hva det var, da jeg så en svensk kar med ei klubbe og kapteinshatt. Her var det god, gammeldags auksjon!
Vi parkerte, og gikk ut. Jeg hadde fortsatt ikke sagt noe om noe nissemuseum, så ungene trodde vi skulle på auksjon - og vel; det skulle vi jo nå helt plutselig.
Plutselig var vi altså midt inni en Emil i Lønneberget-episode, midt i tjukkeste Dalsland.
Et dødsbo skulle ut, og det var tydelig at disse hadde holdt på i flere timer allerede. Antikke møbler og diverse gamle ting stod igjen ute, og vi fulgte ivrig med på budene, som haglet inn via nikk, rop, hemmelige tegn og heving av nummerskilter.
Ungene var fascinerte, og Evelin var fristet til å by selv. Jeg fortalte om da jeg var liten, og var med mine foreldre på auksjon - og min mor måtte beklage seg over budene som kom fra den ukontrollerbare, hvithårede pjokken.
Ungene lo.
Inne i huset, som tydeligvis, i tillegg til å være nissemuseum, også var et slags samfunnshus, så var det salg av kaffe og kanelboller. Vi måtte jo blende inn, og gikk for servering. Smørgås og kakor var dessverre utsolgt. Her hadde det gått unna!
Inne var det også noen bord med loppis-effekter, og ved ei trapp ned til kjelleren; en liten, diskret pil til tomte-museum.
Ei ung jente satt ved et bord, og tok i mot betaling for loppis-varene. Jeg spurte om museet fortsatt var åpent, og det var det. Vi betalte 50 kroner, og steg ned trappa mot jul.
I kjelleren var det mye moro å se på, for en godt over snittet julete, liten familie. Nisser, julekort, julepynt og kalendere - fra inn og utland; både nytt og gammelt. Ungene kikket nysgjerrige rundt, og kjente julefølelsen komme snikende. Det var jo tross alt jul(i)!
På en vegg var det også diverse julepynt til salgs, og her fant vi årets gave til juletreet: ei vintage, fin bjelle. Lille julaften kommer vi til å være tilbake i dag når vi sammen henger den på juletreet.
Evelin ville gjerne få med seg mer av auksjonen, så vi ruslet ut igjen for å få med oss mer. Regnet som skulle komme uteble fortsatt, til alles fornøyelse.
Vi plasserte oss strategisk på ei trapp, rett ved der budvinnerne måtte betale. En eldre farbror styret kassaapparatet, med kyndig assistanse fra ei yngre dame.
Jeg simpelthen elsker å komme over slike totalt uforberedte og ikke-planlagte opplevelser på tur! Glad ble jeg over at ungene tydelig satte pris på opplevelsen også, og spurte og grov om uttrykk som ble sagt, det som ble solgt - og alt rundt det med auksjoner. Hvem var han med hatten? Hvem hadde eid de gamle biblene som folk bød som gale på (ble klubbet for 800 kroner)? Hvordan skulle folk få med seg ei hel seng med to nattbord hjem?
Plutselig ble det stilt. Da hadde Evelin funnet ei snegle, som hun prøvde å mate. Snegla krøp seg sammen; livredd. Omtrent som storesøster - som freaker ut av alle insekter. Evelin derimot håndterer edderkopper, snegler, maur og biller som om det skulle vært kattunger.
Vi bestemte oss for å dra videre på nye eventyr. Fattern hadde funnet noen flere gullkorn på Geocache-appen. Neste stopp ble et såkalt TB-hotell.
TB = Travel Bug = reisevenn; en dogtag med en unik kode, festet til et eller annet, som folk legger i en geocache, slik at de som finner den kan logge den, ta den med videre på reise, og legge den igjen i en annen geocache et annet sted - således kan den reise rundt overalt, og eierne kan følge ferden via logg og bilder. Vi har sendt ut noen slike selv opp gjennom årene, hvor av flere fortsatt er i bevegelse, og en faktisk har vært så langt som på øya St Marteens.
I geocachen fant vi en slange fra Tyskland, og en ring med ølkorker - også fra Tyskland. Disse blir med oss til Norge, og havner nok i vår egen cache på Lillehammer. Greia med den med ølkorker var at finner gjerne skulle feste en ny ølkork fra en lokal øl på kjedet. Hvis den noen gang finner hjem til eieren, så blir det et spennende vedheng.
Etter å ha logget i både fysisk loggbok og på app, så gikk turen videre. Vi svingte nedom en tydeligvis veldig populær attraksjon: aquadukten i Håverud. Vi kom akkurat i det en fritidsbåt var i slusa, og måtte vente til den passerte før vi kunne gå tørrskudd over den dreiende gangbrua.
Alt annet er enn restauranten var stengt. Uteserveringen var smekk full, og maten så dyr ut. I tillegg spilte en trio live jazz, type taffel, for gjestene - så selv om matlukta igjen begynte å friste hu yngste, så ble det med spaserturen på begge sider av kanalen, før vi fant bilen og kjørte videre.
Neste stopp ble tettstedet Åsensbruk. Nok en gang hadde fattern funnet noe smalt på Geocache-appen, og plutselig befant vi oss i et boligfelt; utenfor et gult hus i Idrottsvägen.
Jeg stoppet bilen. Ungene så spørrende på meg, i det jeg søkte opp Crazy Frog-lyden på YouTube. Jenter, i dette huset bodde og lagde en 17-åring denne lyden på 90-tallet.
Fattern, da! Ok, så kan det bli for smalt for ungene noen ganger…
Vi logget cachen til ære for Daniel Malmedahl, mannen bak lyden til Crazy Frog, og dro videre.
Etter en bomtur, på leting etter en Spacewalk cache, ikke langt unna huset til Mr Crazy Frog, så fikk med med oss en siste geocache på turen for denne gang. I ei fuglekasse utenfor den lokale fotballbanen i Åsensbruk fant vi nok en travel bug - som i morgen blir med oss hjem til Lillehammer, sammen med alle minnene og alt skittentøyet.
På vei tilbake til campingen hadde det varslede kveldsregnet endelig (!) begynt. Vi tok kveldsmaten med i teltet, etterfulgt av litt chilling med telefoner, kortspill og snop.
I morgen tidlig river vi leir, og setter kursen hjemover. Snaut to uker har gått alt for fort - selv om det også virker en evighet siden vi reiv leir i bøtteregnet på Montebello camping.
Jeg smører en del på som alltid, for jeg må jo faktisk innrømme at jeg fint kunne klart fjorten dager til på veien sammen med de herlige jentene mine - come rain, come shine.
Og apropos - i det øyeblikket jeg hadde tenkt å kommandere alle tre ned på do for en tannpuss, så åpnet alle himmelens sluser seg. Takk og pris for et regntett og godt telt!
Så får det vise seg om vi i det hele tatt kommer oss på do før vi sovner i natt…