13. juli (195/366) - Dag 14: Fra Tyrol til Syd-Böhmen

Embed Block

Add an embed URL or code. Learn more

Overnattingen i Tyrol ble ikke like sjarmerende som vi hadde trodd og håpet på. Stedet var slitt, og når vi måtte ut allerede klokka ni, så var det tre trøttinger som våknet på rommet over juvet allerede klokka halv åtte.

Vi rasket sammen det vi hadde med oss, og pakket bilen. Kanskje frokosten kunne hjelpe på inntrykket av etablissementet?

Ok, det var svart kaffe på kanne tilgjengelig. Ikke mer spesifikt enn som så. Fattern var fornøyd. Frokosten derimot, var ingenting å skrive hjem om. Derfor gjør jeg heller ikke det. Bildene får snakke for seg selv, men like før vi dro, kom det om ikke annet mer juice på bordet.

Vi kjørte videre nordover mot tunnelen som skulle ta oss gjennom det gigantiske Alpemassivet. 13,5 euro kostet det i bompenger, men slikt er det vel. Vi hadde ingen omvei å ta denne gangen.

På andre siden var himmelen fortsatt blå, og det latet til å bli en fin dag iallefall værmessig.

Vi stoppet innom en kolonial i den lille byen Piesendorf. Mest for å kikke på hva de hadde for noe av lokale varer, men også for å bunkre opp med litt til bilen, før vi etterhvert kom oss i bilen igjen, og tastet inn Linz på GPSen.

Fattern hadde researchet at det var et enormt kjøpesenter rett utenfor byen, og det fikk bli neste adresse for dagen.

Vi kjørte forbi Bischofshofen, og yttersiden av Salzburg, før vi vendte ut på Autobahn østover mot Østerrikes tredje største by. Etter litt hit og dit, og kryss og tvers, og et kort pitstop på en rasteplass i Strass (!) - alt regissert av den gamle TomTomen - så kom vi til slutt ut at til det enorme og særdeles påkostede Plus City, med adresse Pasching utenfor Linz - ikke langt fra flyplassen.

Der kjørte vi så vi ble svimle opp fem etasjer i parkeringshuset, med to brede filer i hver retning, før vi låste bilen og tok heisen ned til inngangen.

Der ventet 70,000 kvadratmeter med alt vi måtte ønske. Kjøpesenteret fristet med 200 butikker, og i følge Wikipedia har over 2000 sitt daglige virke under det enorme taket.

Først måtte vi innom Primark, som vi sist besøkte i Kiel i fjor høst. Deretter gikk det kast i kast innover, uten at vi fikk med oss alt fordelt på de tre etasjene, og de lange korridorene i alle retninger.

Hele toppetasjen var viet til underholdning, med en gigantisk kino med over 15 saler, en hel rekke film-memorabilia, og en egen gigantisk IMAX-kino. Der var det tjukt av folk som skulle se den nye Minions-filmen - muligens dubbet til tysk. To etasjer under var det også fotosession med to av karakterene, gestaltet av to garantert svette lokale i heldekkende kostymer.

I kjelleren kunne du også få prøve Rodeo, men ingen av oss turte debutere på okseryggen foran hundrevis av skuelystne med kameraene ladet.

Fattern på sin side, ble mest fjetret over at det på et av planene i kjøpesenteret var satt opp en pop-up byttestasjon med EM-klistremerker fra årets Topps-album. Her var det en kø av folk, som hadde med seg sine duplikater, og kunne få byttet det hos ei jente ved navn Emily. I tillegg var det satt ut flere bord rundt forbi, slik at folk også kunne bytte med hverandre. Her var det både unge og gamle, kvinner og menn. For en fantastisk idè!

Etter en tur innom Claires, så ruslet vi bort til det gigantiske området med restauranter. Det var tid for et varmt måltid, før vi ble like mugne som i går. Vi vurderte KFC, og ble forfjamset overrasket over at de også kunne skilte med Dunkin’ Donuts - men som alle (!) vet, smultringer metter ikke sultne nordmenn.

Derfor landet vi på Østerrikes beste kebab, som geskjeften Olivia fristet med. Maten ble servert på et blunk ved disken, og to döner kebabs ble delt på oss tre - et rikelig måltid som mettet alle.

Mens jentene gjorde seg ferdig, så prøvde jeg å finne et egnet sted for overnatting for natta. Klokka var ikke mer enn 16, men det hadde vært greit å kunne lande relativt tidlig - og gjerne et sted inne i Tsjekkia. Grensa var ikke lenger enn i underkant av en time unna.

Denne gangen falt valget igjen på et privat hjem. På AirBnB fant jeg Ludmila, som hadde én eneste feedback - men den stod til toppkarakter. Jeg kastet meg rundt og trykte på bestill. Jeg begynte å planlegge ruta nordover fra Linz på telefonen, mens jeg gikk. En fun fact om området her, var at jernbanen mellom Linz og byen Ceske Budejovice - med tsjekkiske tegn over noen av bokstavene - var den nest første av sitt slag i Europa: konstruert tidlig på 1800-tallet, og drevet av hester; naturens egne lokomotiv!

På vei ut av kjøpesenteret måtte den minste innom toalettet, og da jeg ventet standhaftig utenfor, så pep det i telefonen. Det var Ludmila. Hun var ytterst lei seg, fordi jeg “så så maskulin ut på bildet” - men rommet var dessverre ikke tilgjengelig allikevel, og vi måtte derfor börja om från början - og håpe AirBnB refunderte beløpet, som allerede var reservert fra konto.

Vel, kanskje det var en blessing in disguise for den eldste av oss.

På vei ut av parkeringshuset, og videre ut av Linz’ forsteder, i retning Tsjekkia - så prøvde jeg desperat å finne et alternativ på Booking dott com. Jeg vet, man skal ikke kjøre bil og fikle med telefonen - men heldigvis var det så mange røde lys ut av byen, at jeg til slutt fikk bestilt et rom på et pensjonat utenfor den lille byen Horni Plana, som førte til litt diskret humring fra 14-åringen.

Siste frist for innsjekk var klokka 18, så nå hadde vi bare tida og veien nordover, og så litt videre vest inn i Tsjekkia. Jeg fiklet på TomTomen, for å prøve og legge inn adressen, men Tsjekkia var ikke å finne. What? Så kom jeg på det. Da jeg kjøpte den, for herrens mange år siden, så var det kun med VEST-europeisk kart. Nå skulle vi teknisk sett inn i Øst-Europa, så da fikk vi heller prøve oss på manuelle skilter langs veien, med et visst bidrag fra Google Maps på telefonen.

Da vi nærmet oss grensa, så fikk både landskapet og de siste østerrikske landsbyen et litt mer øst-europeisk preg over seg. Ikke akkurat kummerlig, men en helt annen standard og ikke minst arkitektur, enn det vi hadde vært vitne til tidligere. Vel, bortsett fra kanskje plassen vi hadde overnattet i natt, da. Landskapet hadde også flatet ut, og på mange måter fikk vi følelsen av at vi kjørte gjennom flatbygdene på Toten.

Vi passerte grensa i skogen utenfor den lille byen Bad Leonfelden, og det første som møtte oss midt inne i ingensteder, var en rekke grensebutikker, casinoer og restauranter. Det var fullt av biler uten for alle - så det var opplagt at også folk i Østerrike dro på harryturer.

Etter å ha passert noen små, tsjekkiske landsbyer, så fikk vi etterhvert en flott innsjø på vår venstre hånd. Området var åpenbart et yndet feriested, for vi kjørte forbi en haug med fulle campingplasser, og hoteller. Det vrimlet av folk med surfebrett, badesaker og stråhatter. Unge, som gamle. Det til tross for at det nå var blitt overskyet, og det lå regn på lur i det fjerne. Temperaturen var nede i 19 grader, men det skremte ikke lokale tsjekkere på ferie - og en og annen tysker og østerriker.

Byen ligger i området som kalles for Sør-Böhmen. Her var det stort sett bare tyskere bosatt fra 30-tallet, og frem til de ble skippet ut i 45, og byen atter en gang ble gitt tilbake til datidens Tsjekkoslovakia.

Innsjøen(e) vi hadde kjørt forbi kalles for Lipno-reservatet, og er samlet landets største ferskvannsområde - derav også et yndet turistmål. Byen Horni Plana mangedobler seg i sommerhalvåret, og hit drar folk for å surfe, stå på vannski og bade. Ja, denne sommeren tror de blir fin!

Da vi kjørte gjennom Horni Plana, så lurte Google Maps fattern til å ta en ekstra sving innom sentrum. Aldri så gæærnt at det ikke er godt for noe. Da fikk vi se at byen var rigget til sommerfest. Det myldret av folk, og det var tivoli på torget. Biler stod parkert overalt, og også på jordene rett utenfor bygrensa. Moro for dem, det - men vi hadde en innsjekking å rekke om ti minutter, og det var ytterligere seks til vi var fremme.

Like før seks rullet vi inn foran Pensjonat Tomy Pihlov, som fra utsiden kunne mitt litt om Bates hotell.

På trappa stod vertinna og skuet etter oss, og tok varmt i mot oss på kav tsjekkisk. Jeg fikk med meg at hun het Silvia, før hun rutinert nok dro frem mobilen og snakket inn informasjon på tsjekkisk, som oversetteren leste opp til oss på engelsk.

Vi fikk en kort, guidet tur over hvor baren var, og hvor vi kunne gå på do, og se på TV. Vi kunne kjøpe frokost i morgen til pene 6 euro per hodet, og i følge tilbakemeldinge på Booking, så skulle det være verdt hver eneste krone. Tsjekkiske, sådanne. Jeg hadde nemlig, på bomturen innom sentrum, også tenkt så langt at jeg hadde svingt innom en bankomat, og tatt ut 1400 tsjekkiske kroner. Rundt regnet 650 kroner etter dagens kurs, men som norske banker gjerne ville ha 740 kroner for, hvis jeg valgte konvertering. Kjeltringer alle sammen der hjemme. Skam dere!

Vi lastet ut av bilen, og innlosjerte oss på rom 3. Inn en gang, opp ei trapp, inn en ny gang, og opp ei ny trapp.

Så vandret vi ut for å sjekke uteserveringen i den litt slitne, men veldig så autentiske bakgården. Her var det flere andre turister, som koste seg med mat og drikke.

Vi hadde jo spist kebab, så takket nei til nystekt kjøtt med husets pommes frites - selv om 10-åringen ble veldig fristet av lukta. I stedet gikk for tre kalde glass med drikke, etter en lang tur i bilen. Dama i baren insisterte på at far måtte ha en kald øl, og var i ferd med å tappe før jeg rakk å si nei. Evelin var modig nok til å prøve en lokal, tsjekkisk kiwi-brus, som smakte e-stoffer. Iris på sin side, safet med en 7Up, og var veldig fornøyd med det. For da vi forlat bakgården, mens regnet hadde begynt å tromme ned på reklameparasollen, så var det kun det grønne drikket som stod igjen. All erfaring tilsier jo at man bør være forsiktig med grønt drikke i Tsjekkia.

Oppe på rommet igjen, så planet vi ut på hver vår deilige seng. I motsetning til gårnattas myke fjærmadrass, så var denne deilig og hard.

Jeg tok meg endelig tid til å lese instruksjonene jeg hadde fått fra pensjonatet, og oppdaget at de kun tok kontanter. Jeg hadde jo ikke nok, og hadde allerede skyllet i meg en halvliter øl.

Jeg skrev en lang avhandling på Google Maps, som kunne leses oversatt til tsjekkisk, og løp ned igjen til Silvia. Ikke noe problem, du kan betale med telefonen - selv om vi ikke har bankterminal.

Telefonen, ja. Fattern ligger jo alltid årevis bak teknologien, og har fortsatt ikke tatt i bruk Google Pay. Men en gang må bli den første, så oppe på rommet igjen, så lastet jeg ned appen, og aksepterte bankens betingelser. Så får vi se om jeg klarer å gjøre opp for meg med telefonen i morgen, eller om jeg må tilbake til minibanken i Horni Plana.

Mens vi dormet litt, og slappet av på rommet, så begynte det å buldre skikkelig utenfor vinduet. Så hadde tordenværet også tatt oss igjen i Tsjekkia. Jentene registrerte det vel knapt, for de var dypt inne i noe nedlastet materiale på hver sin telefon, med hvert sine par med ørepropper stappet godt inn i øregangen.

Det var dem sikkert vel undt, etter nok en dag med spilleforbud i bilen (selv om de nok sneik seg til noen minutter midt i Østerrike et sted).

“Se på utsikten da, jenter. Spille i bilen kan dere gjøre når vi kjører til bestemor”

Jada, pappa - jada, pappa (ljugekors)

Dagens låt blir ikke Bohemian Rhapsody, som sikkert hadde vært det mest opplagte - men Queen får aldri noe innpass på mine spillelister. I stedet skal vi til Vancouver Sleep Clinic, og deres nydelige sak “Sleeping World” - for nå, nå skal det soves!