I dag tidlig våknet jeg til stekende sol og klar blå himmel. Jeg var nok aldri helt våken da jeg dro opp glidelåsen, åpnet den ene døra, og dormet videre oppå soveposen. For jeg gikk inn og ut av noe som lignet på feberfantasier. Jeg drømte plutselig at jeg våknet, og kikket ut til en tom plass, og at klokka var 13.45. Det var så ekte at jeg følte det var sant, men da jeg skulle sjekke en gang til, så sov fortsatt samtlige campere som la seg i går, og klokka var enda ikke åtte.
Jeg dormet videre i varmen en god time, halvannen, før jeg fant det for godt å krabbe ut i sola. Da hadde et par andre kviknet til live, og jeg hørte småprat da jeg nappet ut ørepluggene.
Jeg begynte å ordne frokost. Det fikk bli relativt enkelt. Jeg hadde igjen et rundstykke fra i går, og stekte to egg på primus. Men det smakte fortreffelig i sommervarmen.
Etter frokost, så ruslet jeg bort til brygga for å ta oppvasken i saltvannet. Det var tross alt bedre enn ingenting. Der traff jeg igjen på Ingemar, som stod klar til å dra videre. De skulle til Lövstadbruk, som i sin tid var Sveriges største jernbruk, og et sted som en rik nederlender som het Van Geer bygde opp med pomp og prakt på 1600-tallet.
Jeg ønsket han god tur videre, og labbet tilbake til bilen med nogenlunde rene kokekar.
Været var så deilig at jeg hadde null stress med å videre. I stedet hadde jeg lyst på et bad, og ruslet inn en skiltet sti mot Margreta-udden. Jeg passerte noen sauer, og tråkket meg gjennom duggvått gress, før jeg til slutt kom frem til en nydelig, liten odde, med noen fine svaberg.
Jeg flekket av meg, og såpet meg inn, før jeg løpte ut i Østersjøen. Eller Bottenviken, som den vel heter nord for Stockholms skjærgård.
Det var en kald fornøyelse, men jeg fikk fort varmen igjen på svaberget, og hang der en times tid før jeg ruslet tilbake til bilen, som jeg kom på stod med vidåpne dører. Her ute var jeg blant venner, så jeg følte meg rimelig trygg på at det gikk bra.
Jeg ordnet litt i bilen, og fikk på meg rene klær. Deretter kikket jeg på kartet, og funderte veldig på hvilken retning jeg skulle ta videre. Både Ingemar og mora til en gutt i klassa til min yngste, Malin, hadde anbefalt Lövstadbruk. Så da fikk det vel bli det, da. Kanskje jeg til og med fikk meg en varm kopp kaffe?
En halvtimes tid senere kom jeg frem til den åpenbart spesialbygde landsbyen, med egen port inn og ut. Alle husene hadde samme farge og fasong, og midt i hjertet lå hovedhuset med sine nærmeste royale hager og buskvekster.
Jeg ruslet meg en runde rundt slottet. Jeg velger å kalle det det. Så skottet jeg innom en kafe, men fikk ikke følelsen av at jeg skulle bruke noe tid og penger der. Jeg ruslet i stedet tilbake til bilen, etter å ha vandret litt i den flotte hagen til gamle De Geer.
På vei tilbake til bilen dro jeg også kjensel på bobilen til Herr Nilsson fra Öland, men jeg så dem ikke noe på området - som overraskende nok var tynt besøkt. Jeg så bare fire andre på min runde rundt på området. Kanskje satt resten og nøt verdens beste kaffe på cafeen?
Hva nå? Jeg kikket nok en gang på kartet. Jeg følte egentlig meg litt ferdig med kysten. Det ble mye frem og tilbake, og ikke rundt omkring, for mange av småstedene ved havet, så ut til å ligge i enden av det som så ut som blindveier.
Jeg valgte i stedet å kjøre mot Gävle igjen. Da jeg kom til det lille stedet Skutskär, så svingte jeg innom for å fylle opp kjølebagen litt. Der hadde de også eget Systembolag, og siden jeg hadde gått på en smell og ikke hatt igjen noe godt til kvelds i går, så skulle jeg i allefall sikre meg i tilfelle jeg fikk lyst på et glass i kveld.
Det ble tre enheter med hveteøl, og en liten flaske Jim Beam - sånn i tilfelle. På Coopen ved siden av handlet jeg inn litt mer pålegg til frokost, noen ferske rundstykker, og en liten kartong til med egg.
Jeg kjørte videre mot Gävle, og tok inn mot sentrum. Men byen så litt for stor ut for meg. Jeg har hatt det som best rundt om på bygdeveier, og tenkte det var skjebnens ironi at det ikke bli Stockholm i går. Så da trengte jeg heller ikke se mer av Gävle enn det jeg så fra bilen.
På vei ut i retning Sandviken kjørte jeg forbi et skilt til Mackmyra. Der den kjente, svenske whiskyen produseres. Jeg vurderte et lite øyeblikk å stikke oppom, men så ble jeg i stedet dratt mot en diger butikk som het Eko - og som reklamerte med at de hadde alt. Og til lave priser.
Det var nesten sant. De hadde alt! Jeg ruslet rundt, og tenkte jeg burde fylt opp bilen her - men prøvde å være edruelig. Det ble noen reisegaver til ungene, ei ny sommerskjorte, og litt påfyll av smågodt til 6.90 for hektoen.
Men alt var ikke billig! Mot utgangen kom jeg over den amerikanske avdelingen. Sånt er jo artig, og jeg tenkte jeg måtte kjøpe noe. Da begikk jeg kardinalfeilen; jeg sjekket ikke prisen.
Da jeg litt senere endelig kom frem i køen, og skulle betale, så oppdaget jeg at den lille posen med amerikansk potetgull jeg hadde tatt med meg, gikk inn til 59,90. Jeg skvatt til, men forholdt meg raus. Betalte for gildet, og tenkte at den en vakker dag må spises med andakt.
På vei ut ruslet jeg innom cafeen de hadde. Her var det IKEA-priser, og vel så det. Kaffe til 10,- og wienerbrød til samme pris. Jeg sopte sammen 20 svenske mynter jeg hadde i lommen, og betalte. Wienerbrødet var tørt, og kaffen minnet om pulverkaffe. Jeg husket plutselig det sjefen på Europris Gjøvik hadde sagt til en kompis, som klaget på noe: du får det du betaler for!
Men hvor skal jeg ta veien? Jeg kikket nok en gang på kartet. Syd for Sandviken så det ut som et skikkelig nett av små, svenske bygdeveier på kryss og tvers. Der kunne jeg sikkert kjøre rundt på måfå. Som en moderne hobo. En Jack Kerouac med bil.
Jeg kjørte gjennom Sandviken, og tok sydover i retning Årsunda. Over ei fin bru med Storsjön på begge sider. Så tok jeg av vestover mot Torsåker. Et eller annet sted ikke langt unna, lå ei lita grend som het Hammarby.
Jeg hadde jo også tentativt tenkt å se Hammarby i Stockholm søndag, men hadde nå slått totalt fra meg storbyer. Da kunne jeg vel heller stikke innom grenda Hammarby.
En ung gutt på sparkesykkel ga meg et rart blikk, da han tok meg på fersken i å stå utenfor inngangen til grenda fotballstadion, som ikke så ut til å ha sett noen fotballkamper på flere sesonger. Men da kan jeg i allefall si at jeg var innom hjemmebanen til Hammarby.
Da jeg skulle dra igjen, så fant Mondebobilen plutselig ut at den skulle sette i gang et nytt sirkus på instrumentpanelet. Et evig problem tidligere har vært at varsellampe for belte på blinker, og piper - høyt og gjentakende. Jeg har lært meg et snålt triks, som blant annet innebærer å låse alle dører, dra på brekket, og ta ut og inn beltespenna ni ganger. Det er Ford sin hemmelige hack for å deaktivere alarmen. Nå hadde jeg snart klokket 700 mil i sommer, uten å ha hørt et pip fra denne alarmen. Så klart skulle den begynne å tute i Hammarby.
Jeg forsøkte meg på den samme prosedyren for å deaktivere skiten. Tror du det funket? Neida. Ingen reaksjon. Så den peip og peip. Jeg kjørte videre i retning ukjent. Tastet inn Stjärnsund på måfå. Navnet hørtes fint ut. Så kjørte jeg gjennom små, svenske grender mens jeg prøvde få svensk radio til å overdøve alarmen.
Jeg stoppet flere ganger underveis og prøvde igjen. Null hell. Så forsket jeg litt mens jeg kjørte. Det viste seg at alarmen ble borte hvis jeg fysisk holdt beltespennen hard inn. Kanskje WD40 gjør susen? Jeg stoppet igjen, og sprayet inn i åpningen. En kompis har lært meg å aldri dra noe sted uten ei flaske WD40 på lur.
Null reaksjon. Jeg tok hjelp av et Mondeo-forum på Facebook, i håp om å få noen tips.
Så plutselig kjørte jeg inn i Stjärnsund. Der var en haug med folk samlet i det bitte-lille sentrumet av grenda. Dette måtte jeg sjekke ut. Så fikk jeg litt fred fra lyden også.
Jeg parkerte ved kirka, og ruslet bort til menneskeansamlingen. Jeg aner ikke hva som var anledning, men det var i alle fall en konsert i parken bak kiosken. Et lokalt band som spilte coverlåter.
Jeg følte på kroppen at jeg muligens var den eneste fremmede her. Turister flest ramler ikke innom Stjärnsund. Jeg holdt meg gjennom What’s Up, og ja - dama kunne jo synge, om ikke helt som Linda Perry.
Så kom neste låt. Ei gammel svensk sviske. Jeg kjente min besøkelsestid, og gikk.
Hvor nå? Mens jeg kjørte småveier nærmest i blinde, og svingte meg gjennom flere gårdstun, og områder i alle fall garantert få norske turister har besøkt, så kom jeg på en lys idé i forhold til beltealarmen. Hvis det var så at jeg måtte klemme ekstra hardt inn for at den reagerte, kanskje jeg skulle prøve hacken en gang til, men da dytte den inn og ut med kraftig makt ni ganger. Jeg stoppet og prøvde. Så sannelig. Beltet egnet blinket tre ganger, og deaktivert ble den. Lykke!
I stillhet og ro, gikk jeg inn på Park4Night-appen. Den viste seg genial i går, og kanskje fant jeg en ny flott, gratis plass å stå til natten.
Jeg fant et spennende sted en halvtimes tur fra der jeg var. Gjennom flere små bygdeveier. Det var en stor parkeringsplass ved en badeplass utenfor småbyen Säter.
Jeg gjorde et siste pitstop på den lokale butikken, før jeg kjørte de siste ti minuttene ut til Dammsjöns badplats.
Da jeg kom frem, så var det allerede et knippe campingbiler der. Noen eldre par, men også en god del barnefamilier, som nok hadde funnet idyllen her ved den lille innsjøen - som fristet med en lang og langgrunn sandstrand.
Jeg rigget meg til, og begynte å lage middag. Pasta, løk og Gudruns pølser - visstnok svensk mester i chark, som jeg aldri helt har fått grep om hva betyr. Kjøttmat?
Sammen med myggen koste jeg meg med middagen og en hveteøl, og mens jeg skulle til å rydde sammen og ta oppvasken, så kom det ei hyggelig dame i en tysk bobil og parkerte rett ovenfor meg. Hun hadde sagt hei på vei ned til vannet litt tidligere, da hun først hadde parkert oppe ved barnefamiliene - men tenkte nok det var roligere å stå nede her nede ved en stille og rolig nordmann.
Hun kom ut da hun parkerte, og sa Hope I don’t disturb. Klart ikke. En tysker som prater engelsk til og med!
Det ble starten på en lang samtale om Tyskland, Sverige og Norge. Hun hadde seks uker til rådighet, og eneste planen var å være i Oslo om ti dager, der hun skulle plukke opp en venn, og kjøre nordover. Hun ble advart om norske priser, og anbefalt å bunkre opp det hun trengte i Sverige. Hun takket for det, siden hun visste nok ikke hadde fått med seg at Norge var så dyrt. Hun hadde som meg ingen planer for de neste dagene, og reiste også litt på måfå - men ville ha godt vær, og helst litt forskjellige landskap. Jeg måtte skuffe henne, og si det var mye skog herifra og opp, men hun ble veldig interessert i tipset om Ljusbacken - og skrev det ned på telefonen sin.
Hun bodde i en by syd i Tyskland som het Immersdorf, som ikke så så langt unna Oberstdorf - lengst syd. Så fjell var ikke så viktig for henne, siden hun bodde i Alpene. Derfor hadde hun ingen planer om hverken Lofoten eller Nordkapp, slik mange andre tyskere gjerne har.
Da mørket falt på ønsket vi hverandre god natt, og safe travels hvis den ene skulle ha funnet på og dratt når den andre våknet opp i morgen. Vi presenterte oss aldri for hverandre, men kanskje fanger vi opp navnene i morgen hvis vi ses til frokost. Ellers frister det med et morgenbad her også, men værmeldingen antyder regn fra ni - så vi får se da.
Jeg elsker å reise alene. Ikke bare fordi jeg trives veldig godt i eget selskap, men også fordi det er mye lettere å komme i kontakt med andre når du er på tur alene. Spesielt når man møter andre som er ute i samme ærend.
Nå venter nok en deilig natt i Mondebobilen. Senga er utbredt og klar. Tannpussen står igjen.
Så får vi se hvor haren hopper videre i morgen, forhåpentligvis uten en pipende beltealarm på øret.
Dagens soundtrack får nok en gang blir Kent, siden de har gått i bilen på random også store deler av i dag.
Vi mot Världen!