Gårsdagens bloggskriving, og røflig den siste timen før jeg sovnet, på det ene soverommet i kjelleren hos det unge paret i Rastenberg, var helt borte for meg, da jeg åpnet gluggene i dag tidlig. For første gang på mange uker, så sov jeg lenger enn til klokka ni, og klarte heller ikke gjøre rede for når jeg hadde sovnet.
Ved siden av meg sov Evelin også fortsatt, og det var knyst stille fra naborommet, der Iris lå. Jeg listet meg opp, og tok en morgendusj - og tenkte kose meg litt alene med en kaffe, siden kjøkkenet i leiligheta var utstyrt med både kaffetrakter, vannkoker, mikrobølgeovn og alt vi måtte ønske oss.
I stedet hadde Evelin også våknet mens jeg var i dusjen, og hun møtte meg med et trøtt og gossint bustehue, da jeg kom ut av baderommet. Hun ville også gjerne ta en dusj, og jeg passet på å pakke ferdig sakene mine, samtidig som jeg ordnet meg en kopp pulverkaffe. Da Evelin var ferdig dusjet, så bestemte vi oss for å la Iris sove. Det var lenge siden det hadde vært stille fra henne så lenge på morgenkvisten, og vi unnet henne litt ekstra søvn, mens Evelin og jeg prosjekterte en spasertur bort til den lokale bakeren i landsbyen.
Da vi ruslet bortover de små landsbygatene, og møtte en og annen gammel lastebil, og noen eldre folk med hund, som hilset - så fikk jeg assosiasjoner til den gamle TV-serien “Barna fra Ulenbusch”. Det manglet liksom bare ei animert høne, som flakset over veien, så fjærene sprutet.
Borte ved bakeren, var det flere som hadde samlet seg. En mann satt og spiste frokosten sin, og drakk kaffe, inne i bakeriet. Vi møtte et par i døra på vei ut, da vi gikk inn - og mens vi kikket i disken, og prøvde å bestemme oss, så kom det ytterligere et par kunder inn døra. De fleste virket å kjenne alle, unntatt oss.
Da det ble vår tur, så prøvde fattern seg nok en gang på skoletysk, og det gikk faktisk tålig greit. Navnene stod klart og tydelig foran hvert produkt i disken, og i hyllene bak - og jeg klarte både å gjøre meg forstått, samt forstå. Slettes ikke verst, i følge meg selv!
Vi vendte tilbake til leiligheta med noen ferske rundstykker, og et par-tre runde godsaker, som lignet på små, trillrunde berlinerboller.
Tilbake utenfor kjellerleiligheta innså vi at vi faktisk hadde gått i fra nøkkelen til leiligheta i gangen, og døra hadde gått i smekklås da vi gikk. Iris sov fortsatt tungt innerst i leiligheta, med to dører igjen fra der vi stod og diskret banket på. Vi prøvde å ringe, sende melding, og prøvde kontakte henne både på Snap og messenger - men til ingen nytte. Lyden var av, Iris sov - og der stod vi da; ute med godsaker uten pålegg, og med en snau time til vi måtte være utsjekket.
Evelin kom på at hun kunne snike seg rundt til soveromsvinduet, men det gikk gjennom en særdeles privat hage, og et flott opparbeidet bed, som paret hadde anrettet - så den ideen fikk hun rett og slett nei på; enda så god den i teorien var. En av to biler utenfor leiligheta var borte, og det så mørkt ut i andre etasjen til det unge paret - så fattern satset i stedet på at de hadde forlatt huset for å dra på jobb. Derfor tok han sjansen på å banke på litt hardt på døra, og prøve seg med “Iris! … Iris!” først moderat lavt. Deretter høyere og høyere.
Ingen reaksjon - annet enn at vinduet rett over oss brått ble revet opp. Ut stakk han fyren som hadde møtt oss med nøkkel i går, hodet. Alles gut? spurte han. Jeg måtte forklare meg på dårlig tysk og engelsk, og beklaget veldig for at vi hadde vært så dumme og låst oss ute, mens storesøster fortsatt sov.
Null problem, så klart. Han kom farende ned, og låste oss inn igjen. Litt ydmyke, men mest flaue. Spesielt fattern, som beklaget at han hadde banket høyt på døra, og vært høylytt tidlig på lyse dagen i den lille, søvnige landsbyen.
Vi vekket Iris med ferske rundstykker på senga, og en historie om at vi hadde prøvd å få liv i henne det siste kvarteret, som hun ikke hadde fått med seg. Hun ble mest av alt litt irritert over å bli vekket, men nå hadde vi faktisk bare tida og veien på oss frem til klokka var 11 - og vi måtte sjekke ut. Og før det burde alle ha fått i seg litt frokost, ordnet seg på badet, og pakket om til de siste etappene hjemover.
Jentene var overraskende effektive, og vi fikk pakket bilen, og ordnet så det ikke så helt bomba etter oss, før vi var ute igjen på de tyske landsbyveiene rett før klokka elleve.
Vi svingte oss gjennom jorder så langt øynene kunne se, med solsikker, mais og korn som det dominerende for øyet. Da vi kom til en by ved navn Aschersleben i delstaten Sachsen-Anhalt, så var det på tide med dagens første stopp. Fattern måtte passe på å fylle diesel, da prisene var de billigste her siden Polen. I tillegg var ungene en gang sugne på å ta turen innom noen tyske supermarkeder. For første gang var vi innom Aldi, og den stod ikke tilbake for noen andre. Masse tilbud, med røde, fristende friser - av alt fra Gin, som kunne skifte farge, til sardiner på glass - og gummigodterier. Noe for alle, med andre ord!
I tillegg hadde de en del andre produkter, og 10-åringen fant seg en svart singlett hun hadde lyst på, mens fattern gikk for Aldis’ klassiske tennissokker - i et moteriktig design, med butikkens logo. Kiwi sine sokker ville ikke sett like kule ut, for å si det slik. I tillegg gikk fattern som vanlig rundt og drømte seg bort i feite, tyske ferskvareavdelinger. Får jeg en ny sjanse, vil jeg absolutt ikke bli født i Norge. Sorry, men sånn er det!
I tillegg til Aldi, så tok vi turen innom nabobutikken Edeka - som er Tysklands største kolonialkjede. Vi jaktet på et potetgull vi hadde forelsket oss i tidlig på turen, men som vi ikke har funnet igjen siden. Det eneste vi hadde å gå på var at ungene mente å huske utseende, og at det var en fotball på pakka. Muligens en EM-spesial, som allerede var revet vekk fra hyllene - for vi fikk ikke noe napp i den butikken heller.
Fattern var egentlig sugen på kaffe og ei tysk kake, men i stedet for å kjøre inn til sentrum av byen, så tok han feil i et kryss, og havnet ut igjen av byen. Da fikk det heller bli et stopp i neste by, for i dag kjører vi egentlig helt uten annet mål og mening, enn å krabbe oss lenger mot Puttgarden til torsdag kvelds fergeovergang til Danmark.
Litt tilfeldig svingte vi i stedet ned mot byen Wernigerode, etter at vi hadde kjørt litt lenger på motorveien i retning Hannover. Litt fordi vi så et skilt med noen hekser på, og fordi fattern da plutselig kom på at vi muligens nå var i nærheten av selveste Blokksberg. - som vi alle kjenner godt fra folkloren, og uttrykket dra til Blokksberg!
Blokksberg er bare et annet navn på Nord-Tysklands største fjell Brocken, som ligger i landskapet Harz. Vi skimtet fjellet fra veien, uten at vi som nordmenn, og spesielt etter å ha vært en tur nede i Alpene, egentlig definerer dette som et fjell. Med sine litt over 1100 meter er det ikke akkurat så imponerende. Mer imponerende er det at Tysklands første TV-antenne ble etablert på toppen her for herrens mange år siden, og at mye av kommunikasjonen under andre verdenskrig gikk via signaler sendt og mottatt fra toppen. Snakk om Blokksberg!
Wernigerode var et lite smykke av en by, i klassiske nord-tysk bindingsverk. Fantastiske gamle hus, men samtidig en aldri så liten turistfelle - for prisene i butikkene og restaurantene rundt gågata i byen, lå i overkant av det vi hadde sett tidligere i Tyskland. Turistene var også allerede på plass i hopetall, og vi så flere danske biler i det lille parkeringshuset vi parkerte i, enn vi hadde sett siden vi var på hotellet ved Gardasjøen. Men fortsatt ingen andre norske biler.
I Wernigerode kikket vi rundt i forskjellige butikker, uten at det ble all verdens av handling annet enn noen obligatoriske souvenirer. Men ei vaskekte heks måtte vi i alle fall ha med oss hjem igjen fra Blokksberg!
Vi begynte også egentlig å bli sultne på middagen, men hadde snakket lenge om kaffe og kake - så derfor måtte vi gå noen runder, før vi til slutt ble enig om at vi skulle vente litt med middag, og heller spise noe annet her, før vi dro videre.
Vi kikket oss rundt på flere steder, og nok en gang følte vi at folk ikke hadde lyst på pengene våre. Ellers er det bare en kombinasjon av at vi er for lite frempå, eller forventer at folk skal invitere oss inn. Vi kikket innom et par restauranter, uten at noen huket tak i oss, og lurte på om vi ville ha bord, og gi oss en meny. Egentlig er det jo denne passiviteten jeg liker, men når den også blir for voldsom - så merker jeg at jeg blir litt perpleks. Hvordan gjør jeg det? Setter jeg meg bare ned et sted? Ser de da at vi har kommet, så vi kan få bestilt?
Spørsmålene rakk å kverne i hodet, før jeg til slutt - småstresset - bare snudde, og gikk ut igjen.
På den siste cafeen vi var innom, så tenkte jeg at jeg nå måtte manne meg opp, og bestille noe ved disken. Ungene hadde sett en Kings Size ostebricks med deilig fyll, som de hadde lyst til å dele. Jeg for min del kunne tenkt meg en vanlig svart kaffe, og et stykke eplekake, som jeg hadde sett ved disken.
Da det ble min tur, pekte jeg på ostebricksen. Hun avbrøt meg, og spurte om vi skulle ta den med, eller spise her. Spise her, svarte jeg. Da kan du sette deg ved bordet, så kommer min kollega og tar i mot bestillingen, fikk jeg klar beskjed om.
Ok, Helga! Men da vi fant plassen vår, og servitøren kom, så husket jeg ikke navnet på hverken ostebricks eller eplekake - på tysk - og måtte derfor reise meg opp, og følge husets egen servitør tilbake til disken, for å peke ut hva vi ønsket. Mildt sagt pinlig, muligens for alle parter. Jentene. Servitøren. Og far sjøl.
Men etter at jeg hadde pekt dem ut, så gikk det under minuttet før de stod på bordet der vi hadde satt oss. Sannelig ikke verst, etter alt dette strevet!
Etter å ha satt i oss ei kake og en ostebricks på deling, så var ungene egentlig godt forsynt med å se på gamle hus, souvenirerer og lokal nougat, som de ikke tok seg råd til. Vi fant derfor igjen bilen vår, og dro videre. Inn på telefonen tastet vi nå adressen til et hotell omtrent midt i sentrum av byen Braunschweig. Fattern hadde nemlig rukket å bestille et hotell for natten, mens han drakk kaffe i Wernigerode. Egentlig var det Wolfsburg som var dagens tentative plan, men nå fikk det i stedet bli Braunschweig. En ny som i utgangspunktet høres trist og litt skitten ut, bare i navnet. Eneste jeg vet om plassen er at byens fotballag spiller i gult og blått, og har aldri vært spesielt godt, selv om en rekke nordmenn har vært innom i nyere tid - sist vel Tysklands-nomaden Håvard Nielsen?
I tillegg er vi vel fortsatt strengt talt i gamle DDR, selv om vi tross alt er ganske så klink midt på - hvis man trekker en strek mellom grensa til Nederland, der vi krysset for et par uker siden - og grensa til Polen lenger øst.
Før vi rakk å ut igjen på motorveien, så kjørte vi forbi en enorm Rewe-butikk - og fattern måtte ta en ekstra sving i rundkjøringa, slik at vi kom tilbake til denne. Rewe har vært den eneste kjedebutikken jeg har til gode å stoppe på i Tyskland, og nå var altså tiden komme. Ungene var nok en gang ikke vonde å be. Matvarebutikker betyr billig godis, og da går feriepengene varme.
Utvalget var enormt i denne butikken i utkanten av Wernigerode. For moroskyld prøvde jeg og skritte opp distansen på tvers, helt nede i sideenden av butikken. Jeg kom til 99 skritt. Etter alle solemerker den største dagligvarebutikken jeg noen gang har vært inni - kanskje med unntak av en eller annen Walmart for mange år siden i USA.
Vi surret rundt en god halvtime her, før vi til slutt kom oss videre i retning Braunschweig - og hotellet vi hadde bestilt for natta.
I følge GPSen skulle det ikke ta mer enn snaut 50 minutter fra Wernigerode, og til vi var fremme ved hotellet i Braunschweig. Akkurat passe tid, selv om klokken ikke var mer enn rundt fem. Det kunne jo være deilig og kommet frem litt tidlig til hotellet, og siden det var i sentrum, tatt seg en tur rundt om i byen. Jeg visste at forslaget mitt trolig kom til å bli nedstemt. Det å bevege seg utendørs kan jeg aldri huske å ha opplevd jentene mine ta initiativ til selv, hvis det da ikke har vært snakk om en Sephora-butikk. Det å legge seg ned på senga med telefonen, derimot. Jaja. Det er vel noe med generasjonen - men jeg kjenner det smerter meg å ikke nå frem i forhold til hvor potensielt skadelig det er for dem; og at jeg får “strenge-kortet” og “urettferdig-kortet” opp i trynet hver gang jeg prøver å formidle det. Åpenbart. Jeg trodde jo også jeg visste best da jeg var 14. Og sikkert da jeg var 10. Så jeg skjønner det jo på en måte, men det er allikevel like vanskelig å forholde seg til. Bare passivt se på at jentene sakte men sikkert glir inn i en avhengighet like sterk som heroin, og på sikt muligens nesten like farlig i lengden.
Mens jeg var i helt andre tanker, så var vi plutselig kommet inn i bykjernen. Braunschweig viste seg, etter et Google-søk (ja, internett kan også brukes til fornuftige ting!), å ha rundt 250,000 innbyggere - langt flere enn jeg hadde trodd. Oj, det ligner litt på Oslo, hørte jeg fra passasjersetet, etter at hun hadde oppdaget at noe foregikk utenfor vinduet. Baki bilen var det stille, helt til vi passert en bil på venstre hånd, med en kar på min alder, og sønnen på Evelin sin alder. De så begge storøyd på oss, og smilte, da vi kom opp ved siden av hverandre foran et lyskryss. Det var tydelig at de hadde en samtale i bilen om at den bilen der, den er fra Norge - og de der, de er fra Norge. Det var nok veldig eksotisk for guttungen, og samtidig også moro for far. Like moro som det også var for oss, fra den andre siden. Da våre veier etterhvert skilte seg, i et lyskryss i nærheten av jernbanestasjonen i byen - så vinket faren i den andre bilen til oss, og Iris rakk vinke tilbake - mens fattern igjen begynte å grave seg inn i en dyp fortvilelse over lite fungerende GPSer.
Det viste seg nemlig at samtlige veier som gikk til hotellet, var markert som stengt på Google Maps - og vi kom oss rett og slett ikke frem, annet enn til fots. Det kunne umulig stemme? Jeg prøvde sende hotellet en beskjed på melding, uten å få svar. Et hotell som jeg begynte å så litt tvil om, da jeg like før hadde fått en standardisert e-post om at innsjekkingen var på egen hånd, via en nøkkelboks og en kode utenfor hovedinngangen.
Etter å ha snudd ved en park, og kjørt litt frem og tilbake med varselblinkerne på - og tiltrukket meg mye oppmerksomhet, så tok jeg til slutt en råsjanse, og vrengte Forden over i feil fil i ei gate, og kjørte mot kjøreretningen og et innkjøring forbudt-skilt. Det var rett og slett eneste muligheten jeg hadde til å komme rett på det.
For å rette på inntrykket, så vrengte jeg rundt i den enveiskjørte gata jeg nå kom feil inn i, og rygget i stedet meg bakover, helt til vi endelig var utenfor hotellet. Der stod det også en annen bil med varselblinkerne på. En bil vi hadde sett gjøre det samme stuntet som oss like før. og som hadde gitt meg ideen om å være lite lovlydig i strenge Tyskland.
Da var vi heldigvis to om det. De to karene i den hvite varebilen, som virket å være håndverkere fra Polen, slet med det samme som meg. Å finne et sted å parkere, og finne riktig nøkkel til rommet.
Jeg hadde nemlig ikke fått noe rom-nummer, selv om jeg hadde fått beskjed om å finne egen nøkkel i en egen safe med kode. Innenfor lå det en haug med nøkler, og bare tre konvolutter med navn. Ingen av navnene var mine. Telefonnummeret jeg skulle ringe var det ingen som svarte på, og inne i resepsjonen var det bekmørkt - og stengt. Klokka var jo blitt 18 på et hotell. Ikke rart det er stengt da, si!
Det kokte litt i meg, men til slutt fant vi - i samråd med polakkene - ut at det nok var greit å parkere i bakgården til hotellet. Der var det ikke noen andre biler, og strøket så litt sketchy ut - men vi fikk bare ta sjansen. Så ribbet vi heller bilen for verdisaker og synlige fristelser; sånn som en pose tysk potetgull med ketsjup-smak, ei møkkete joggebukse, og ei tegneblokk i A3.
Men hvilket rom skulle vi ha? Hvilken nøkkel var vår? Jeg begynte å ane uråd da jeg ikke fikk tak i noen på det nummeret som var opplyst om hverken på hjemmesiden, eller på lappen som hang på inngangsdøra.
Men til slutt var det en ung gutt som tok telefonen på gebrokkent tysk. Etter litt frem og tilbake, så hørte jeg han sa nummer 26. Jeg måtte be han bekrefte både to og tre ganger at dette faktisk var familierommet for tre, og at det var frokost inkludert - slik det stod da jeg bestilte. Yes, Yes, Yes!
Så spørs det bare da, om det er noen her til å lage frokost i morgen tidlig. For i dag var det ingen av oss som så en kjeft.
Vi fikk imidlertid låst oss inn med nøkkel nr. 26 - og tok fatt på de to etasjene oppover i det gamle bygget. Bildene på veggen i gangen kunne fortelle at det hadde vært hotell her siden slutten av 1800-tallet, og bildet fra den tiden fortalte meg også at det på den tiden ikke var så mange andre hus i samme gate.
Det var også et bilde av det samme hotellet fra tidlig 50-tallet, med datidens tyske biler utenfor. Vegg-til-vegg teppene, og stanken som kom i fra gangen, da vi gikk opp, gjorde meg ikke så sikker på om vi fortsatt var i 2024 - eller om vi hadde steget inn i en tidskapsel fra 50-tallet. På rommet var det litt god, klassisk DDR-stil over både sengene, lampene, skrivepulten og stolene. Eneste tegnet på at vi ikke hadde reist tilbake i tid, var at det også stod en liten flatskjerm-TV på et bord i en krok.
Etter å ha funnet oss halvveis til rette, og fordelt senger: dobbeltsengen på jentene, og fattern i den litt sketchy nedfellbare senga i skapet - så ruslet vi ut på gata i retning sentrum. Kun et par kvartaler nedover, så var vi midt i noe som lignet et sentrum, og ytterligere ei gate nedover, så kom vi inn i ei gågata med noen butikker, som alle var i ferd med å stenge, og en håndfull restauranter.
Humøret var overraskende bra på hele gjengen nå. Vi hadde fått tak over hode for natten. Vi hadde fått parkert bilen. Vi nærmet oss den lange hjemreisen, og vi øynet et varmt måltid i umiddelbar nærhet.
Fattern hadde egentlig lyst på noe klassisk tysk, men regnet kanskje med at det ble perler for svin i forhold til jentene. De er flinke til å smake på alt, og spesielt Evelin liker det meste hun får servert, så lenge det ikke er for sterkt - men i utlandet kan det være så som så med nye smaker, og ikke minst litt vel rause porsjoner. Det tryggeste er derfor enten å lage middag selv, eller å gå på McD eller tilsvarende. Men det er jo også by far det kjedeligste. Gørr-kjedelig!
I dag fikk fattern trumfet igjennom at vi gikk rett forbi McD i enden av gågata, og vi satte oss heller ned på et burgersted litt lenger ned. Stedet hadde en vegansk profil, men serverte samtidig burgere med godt, gammeldags kjøtt. Evelin hadde lyst på en slik med ost. Til hennes glede var det også sylteagurk på burgeren. Iris på sin side gikk for en Avocado-sandwich - og håpet at smakene skulle være ok.
Fattern på sin side prøvde en kjøttfri variant. Ikke fordi han måtte, men fordi han ville. En Falafel-burger, noe jeg regnet med var en falafel i burgerform, i stedet for kuleform.
Da maten kom på bordet så var to av tre strålende fornøyd. Dessverre falt ikk avocado-sandwichen helt i smak hos 14-åringen. Jeg smakte aldri på den selv, fordi jeg ble alt for mett av min burger - men jeg skjønte den var både smakløs, også var det alt for, alt for mye. Det får ikke hjelpe at man går i fra mat, selv om det blant en del ses på som et hån mot kokken, eller at det ikke er god oppførsel. En ting er når du selv styrer dine egne porsjoner, men erfaringsmessig er det helt umulig å forutse størrelsen på det du får severt på utesteder.
Med det i mente var jeg egentlig veldig usikker da Evelin også påstod hun ville ha pommes frites, men jeg lot henne få ta den lærdommen selv igjen. Det var raust igjen med pommes frites da servitøren til slutt bar inn igjen etterlatenskapene, og fattern dro kortet - og vi labbet hjem igjen til rom 26 for å ta natta.
Evelin var sliten, og sovnet med både klær og lys på ved 23-tida, mens det for de to eldste ble godt over midnatt før det ble noe søvn. Så blir det spennende å se om vi både rekker frokost i morgen, som visst nok er i løpet av de ukristelige tidspunktene 06.30 til 08.30. Og om vi rekker det, så blir det spennende å se om den står i stil med resten av hotellet - som et glufs fra DDR-tiden. Eller om det i det hele tatt serveres noen frokost, på Hotel Lessinghof - tilsynelatende uten personale
Dagens soundtrack er signert Julien Baker, og låte “Sour Breath” blir muligens høyst relevant når vi kikker tilbake på døgnet i Braunschweig om noen timer, dager, måneder eller år.