Jeg så aldri noen flere av Ljusbackarna før jeg tok kvelden i går. Vel, rent bortsett i fra en fyr som drev i mørkten og lagde halmballer med en gammel traktor, og et treskeverk, som muligens holdt hele bruket våkne til langt på natt.
Hvis de da ikke brukte sov-i-ro i ørene, da. Det gjorde i allefall jeg, og sovna godt i teltet uten at lyden ble for forstyrrende.
Jeg våknet først ved halv ti-tida, og kjente med en gang at jeg hadde sovet skikkelig godt. Jeg dro opp glidelåsen, og skottet ut til en fin morgen i eplehagen. Noen unger løp barføtt forbi, mens jeg gned natta ut av øynene, og lagde meg litt enkel frokost av det jeg hadde av brødmat i kjølebagen.
Etter frokost ruslet jeg en runde på tunet, og kikket om det var noen flere ute. Gården virket ganske så stille, foruten en fyr som stod på balkongen, som jeg sa hei til.
Et dobesøk og en rask tannpuss var det jeg fikk gjort inne på den spartanske, men artige, doen inne på låven, før jeg reiv leir og pakket bilen for avreise.
Jeg tenkte jeg måtte si farvel og takk for meg, samt at jeg hadde samlet sammen resten av kontantene mine, som akkurat holdt for å kjøpe et eget produsert handlenett - som jeg ville ha med meg som et minne.
Ei hyggelig ung jente stakk hodet ut av et rom, og sa det bare var å legge penger i boksen inne på låven. Jeg takket for meg, og hun sa velkommen tilbake - allerede til helga, hvis jeg ville, for da skulle de arrangere MC-fest.
Hun var nok bare høflig. Hun så neppe biker’n i meg.
Så jeg smilte, og dro.
Hva nå? Dagen lå der åpen foran meg, men først tok jeg turen inn til Delsbo for å ta ut litt kontanter. Det kommer alltids til nytte i et land der fortsatt cash is queen flere steder.
Så kikket jeg på kartet, og oppdaget et liten vei som snodde seg langs en ganske stor innsjø, ikke så langt nordøst for Ljusbacken. Jeg peilet meg inn på den. Kanskje jeg fant et sted å fiske, eller aller helst - et sted å bade. Jeg kunne ha trengt et skikkelig såpebad!
Etter å ha kjørte flere mindre grusveier, så kom jeg til slutt til en campingplass og et lite hytteområde ved innsjøen Norra Dellen, som het Fönebo. Midt i ingensteder, men campingplassen virket nesten full, og det yret allerede av barn på lekeplassen. Rett ved campingen, så åpenbarte den flotteste og lengste sandstranden jeg har sett ved et innlandsvann seg. For en perle! Her var det så godt som folketomt, selv om været faktisk ikke var så gæærnt. Sola stakk frem, og jeg måtte bare benytte muligheten. Jeg parkerte, og skiftet om til badeklær bak bilen - og tok meg et deilig morgenbad sammen med min venn Double-Dusj. Temperaturen var overraskende god, men det må nok tilskrives at det var særdeles langgrunt. Jeg fikk allikevel tatt noen svømmetak, før jeg krabbet meg opp igjen for å tørke meg.
I det jeg ruslet tilbake til bilen, så hadde et par fra Nederland ankommet, og hoppet uti. Så det var altså ikke bare lokale som fant frem til dette stedet. Et sted jeg ikke hadde researchet på forhånd, men som jeg bare tilfeldigvis snublet over. Et sted jeg absolutt må tilbake til en gang - med jentene!
Nyvasket og ren satte jeg meg inn i bilen igjen, og prøvde å finne tilbake til Näsviken, der jeg i går besøkte Brolins første hjemmebane, og deretter hovedveien. Det skulle vise seg bli en lang, lang tur gjennom enda flere grusveier, samt et langt strekke på en vei som lignet ei kulekjøringsløype.
Da jeg til slutt fikk asfalt under dekkene igjen, så kunne jeg ikke se noe gjennom bakruta - så neste stopp nå ble den selvvasken jeg også hadde vært på i går.
Etter å ha spylt av bilen måtte jeg ta et valg. Jeg stod rett ved avkjøringen til E4. Nå måtte det bli krone eller mynt; nordover eller sydover.
Jeg hadde i bakhodet at Djurgården spilte Europa Conference League-kvalifisering på hjemmebane senere i kveld, og kunne jo for så vidt ha tenkt meg og besøkt Tele2Arena. Så da fikk det blir Stockholm da, kanskje. Selv om jeg også følte meg litt lite klar for en såpass stor by, nå som jeg hadde kjent og følt på den stille freden på landet. Ja, bortsett fra høyballetreskeverket, da.
Jeg gikk inn på Djurgårdens hjemmeside og prøvde kjøpe billett. En gang. To ganger. Begge ganger hang siden seg opp da jeg kom til velg betaling. Var dette et frempek?
Jeg får sjekke overnatting da. Det er upraktisk med bil i sentrum av hovedstaden, og parkering koster skjorta. Jeg sjekket AirBnB i utkanten av Stockholm, gjerne med nærhet til T-bane, og fant et fint rom hjemme hos Catharina i Hässelby. 900 kroner for to netter, og tre minutter å gå til T-bane. Gode skussmål som en hyggelig verdt, og jeg var heller ikke allergisk mot marsvin, som var en forutsetning.
Klok av skade sendte jeg ei melding i forkant før jeg bestilte, men fikk ikke noe svar.
Derfor la jeg ut på veien sydover på E4, og satset på at det snart dukket opp ei melding i vinduet.
Mondeoen spiste mil for mil. Nye kalde føtter, for foran meg var det bekmørkt i horisonten. Jeg var på vei inn i et skikkelig regnvær. Samtidig kom det en varsling på radioen om at E4 var stengt i retning nordover pga. en ulykke. Karma. Jeg hadde valgt rett vei, tross alt.
Men det kom ingen melding fra Catharina. Jeg mistet litt tålmodigheten, men så at det stod en knapp med “sjekk tilgjengelighet”. Jeg kunne altså booke, og så var det opp til verten å godta eller ikke. Flott, det var jo en tryggere måte enn å bestille noe blindt. For om det står at det er tilgjengelig, så viste episoden i Tsjekkia at det ikke alltid er tilfelle.
Så etter et kvarters tid fikk jeg beskjed om at bookingen var akseptert. Innsjekk fra 15 stod det. Perfekt. Jeg var i rute til å rekke frem til kvart på fem, og hadde god tid til å sjekke inn, og komme meg ut til stadion med T-banen. Hvis jeg bare fikk kjøpt billett, da.
Pip. Ny melding. Samtidig bøttet regnet ned, og selv vindusviskerne på full spiker klarte ikke ta vannet unna. Dammene la seg i veien, så jeg måtte holde fullt fokus på å ikke få vannplaning. Ikke noe knotting på telefonen i vinduet nå, altså.
Da skura ga seg, så trykket jeg frem meldingen. Beklager, men jeg er i Tyskland, og naboen som ordner med nøkler har dratt bort, og kommer ikke hjem før 22 i kveld.
Seriøst? Hva er det med utleiere på AirBnB, a? Pengene var nå trukket, men det var ikke aktuelt å suse rundt med bil til i kveld.
Jeg hadde nå kommet meg helt til Uppsala. Der stoppet jeg for å kommunisere litt mer. Enden på visa var at jeg kunne kansellere, og så ville jeg bli refundert. Klokka nærmet seg fire, og plutselig hadde jeg ikke lenger noe billig rom med gratis parkering, rett ved et T-banestopp i utkanten av Stockholm. Ikke hadde jeg noe billett til kamp heller.
Jeg skimtet Jureskogs på et skilt, og bestemte meg for å kjøpe turens første middag. Jeg ble fan av denne kjeden da jeg testet den i Göteborg i fjor. Dyrere enn McD, men lang, lang bedre.
Det fikk bli en kyllingburger. Ikke slik MUK du får på McD, men en ekte, deilig stekt kyllingfilet inne i et burgerbrød. Med sautert løk og sylteagurk. Verdt hver eneste av de 125 kronene den kostet.
Jeg nøt måltidet ute, siden sola igjen hadde kommet frem.
Men hva faen var det? Jeg så en bevegelse nede ved foten min, i sidesynet. Jeg kikket ned. Så stakk den frem hodet igjen. Ei velfødd rotte, før den piler inn igjen under kledningen. I retning restauranten.
Takk for maten, asså!
Der og da visste jeg det. Jeg driter i storbyen. Jeg driter i Stockholm. Jeg driter i fotballkamp.
Kø, rotter og masse folk. Ikke akkurat oppskriften på en god ferie.
I stedet flikket jeg opp telefonen igjen, og fant første og beste sted rett øst fra der jeg var. Östhammar. En liten by ved kysten, i området Roslagen - som skjærgårdsområdet mellom Stockholm og Gävle kalles.
Vel, Östhammar it is.
Da var alt plutselig snudd på hodet. Men det er jo slik jeg egentlig liker. Det uplanlagte blir alltid mye bedre enn det planlagte.
Etter 50 minutters kjøring ankom jeg den lille byen, som sommerstid mangedobler seg. Jeg svingte inn på et handelssentrum rett før småbyen, og gjorde noen innkjøp på Coop, og en Ö&B. På sistnevnte fant jeg et enda mer detaljert veikart over Sverige. A4, masse sider og informasjon, ny utgave - og kun 169 kroner. Solgt til herren i Fargo-caps, med lys, slitt olashorts og røde Crocs.
Godt fornøyd med kjøpet, så tok jeg en sving innom sentrum. Det var ikke stort å se der, annet enn en trivelig liten brygge, med noen smekk fulle uterestauranter, og en gjeng amcar-entusiaster som hadde samlet seg på plenen utenfor.
Magefølelsen sa jeg måtte prøve meg enda lenger øst. Jeg kikket i den nye kartboka, og fant Öregrund.
Så da bar det videre. På enda smalere veier, ut mot havet. I Öregrund går en ferge over til øya Gräsö, og i den smått pittoreske byen vrimlet det av enda flere folk. Spisestedene så dyre ut, og turistene så rike ut. Det var i allefall ingen her i lys, slitt olashorts og røde crocs.
Appen Park4Night viste noen overnattingsmuligheter her, men magefølelsen sa nok en gang at jeg måtte videre. Lenger vekk fra almuen. Fra turistfellene.
Så fikk jeg øye på et lite sted på kartet som het Kallerö. Innerst i et naturreservat, og med en raus og gratis plen, der bobilturister har gitt gode terningkast for idyllisk beliggenhet. Der! Dit skal jeg. Der skal jeg være for natten!
Så jeg forlot Öregrund, og kjørte en stubb i retning Gävle, før jeg tok av innover det som så ut som en god skogsbilvei.
Været hadde nå blitt helt optimalt for en nydelig kveld ved havet. Sola strålte fra en nær skyfri himmel, og etter 20 minutters kjøring gjennom enda mer svensk skog, så åpenbarte snuplassen Kallerö seg.
En håndfull campingbiler og -vogner var allerede på plass. De fleste svenske, men også en tysk og en belgisk. Jeg fant meg et sted lengst bak mot skogen, og steg ut. Et par i 50-åra satt ute og fulgte med da jeg begynte å pakke ut campingstol og kjølebag. Så kom dama ruslende bortover. Ble jeg jagd nå da, tenkte jeg. Neida, hun skulle bare advare meg om at det var mye maur der jeg hadde parkert, sånn i tilfelle jeg skulle telte.
Takk for advarselen, men jeg skal heldigvis sove i bilen, svarte jeg. Etter to dager i telt hadde jeg lyst til å sove i bilen igjen, så det var faktisk også planen - selv om man helt fint kunne slått opp et telt her. Men nå ble det i alle fall bilen.
Jeg lagde meg en liten blings med det som var igjen av pålegg til kvelds, og åpnet kjølebagen for å hente den siste ølen som var igjen fra i går. Men i kjølebagen var det ingen øl. Stemmer det, jeg jekket meg jo enda en øl da jeg spanet på mannen som drev med høypressing i mørkten. Æsj, ass. Det kunne jo smakt med en kald en nå.
Det fikk bli frus da. Etter måltidet ruslet jeg en tur rundt på området, og stakk innom de to, som satt utenfor vogna si. De kunne fortelle meg at de var fra Sundsvall, og at de også reiste uten mål og mening, og hadde tre ukers ferie til rådighet. De hadde kommet samme vei som meg tidligere i dag, og også hatt en - sitat - interessant tur med campingvogna på E4 under styrtregnet. Vi skravla litt om Norge, om Sverige, og om hvor dyrt alt var blitt - før jeg ruslet tilbake til Mondebobilen.
Nå var de på tide å prøve havsfisket. Jeg fant frem stanga og campingstolen, og gikk bort til den gamle murbrygga, rett bortenfor et eldre bygg som stod på området, og minnet oss om en tid som ikke lenger er. Da det sikkert var aktivitet her i en helt annen form enn i dag.
Jeg kastet noen kast uten å kjenne så mye som et nyp. I følge karen fra Sundsvall, så var det snart ikke igjen fisk i Bottenvika. Jeg trodde han fleipet, men kanskje han hadde rett? Han fortalte forøvrig at det var mest gjedde og abbor som man kunne få. Og jeg som alltid har trodd at de er forbeholdt ferskvann.
Rett ved siden av der jeg fisket, så stod det en gigantisk svensk bobil i millionklassen. Jeg hadde ruslet forbi de som hadde den tidligere i dag. Et velkledd og ordentlig svensk par i 70-årene.
Etter at jeg hadde fisket en stund, så kom mannen en tur bort til meg, og spurte om jeg fikk noe fisk. Det er en klassisk ice-breaker, men det ingen av oss visste, var at det ble starten på en halvannen times god samtale der ut ved brygga, helt til hans bedre halvdel skottet ut for å etterlyse ham.
Den ytterst trivelige mannen fortalte at var fra Øland. Jeg fortalte at jeg hadde vært der i fjor, og at vi var på kamelfarm. Han skrattet, og fortalte at han kjente fyren som drev den.
Dermed var samtalen i gang, og ikke bare om været. Vi rakk å prate om livshistoriene våre, som om vi hadde kjent hverandre i åresvis. Vi pratet om relasjoner, om barn, om oppvekst, om historie, om slektshistorie, og om bilferier til kontinentet. Han var tidligere potetbonde og revisor, men var nå pensjonist. Hadde mistet kona si for 13 år siden, men hadde funnet seg ei venninne som han dro på bobilferie med, men ikke bodde sammen med. Han var bestefar til seks, og hadde en sønn på min alder, som også var 50-50 far, og hadde omtrent samme erfaringer som meg. Han delte av både gode og dårlige minner, og vi delte de mest spennende funnene vi hadde gjort ved slektsforskning.
Da hans venninne etterlyste ham, hadde sola gått ned, og jeg begynt å fryse. Jeg lovde jeg skulle ta kontakt hvis jeg dro til Öland igjen, og fikk adressen til Ingemar Nilsson fra Färjestaden. Som hadde gjort klokt i å droppe heltidsgesjeften som bonde til fordel for revisor-yrket, der han som bonus hadde fått gode tips om forvaltning opp gjennom, som gjorde at han kunne nyte livet som pensjonist i en diger bobil i dag. Men skulle ha levd om igjen, så ville han kanskje satset alt på gårdsdriften - på familiens gård fra 1901, da hans far ble tatt til seg av familien der, etter å ha blitt gitt bort av sin biologiske mor fra Värmland.
En fantastisk fyr og en strålende hyggelig og interessant samtale. Takk, Ingemar. Dessverre summet jeg meg aldri til å be om et bilde, og han var ikke på sosiale medier - men om ikke annet fikk jeg adressen hans på et hvitt, lite papir.
Vi som begge også fant en felles interesse for ikke bare historie og slektsforskning, men for analog kartlesing.
Et slikt møte hadde aldri skjedd på Tele2Arena. De beste opplevelsene skjer alltid når man gjør det uplanlagte foran det planlagte. Note to self. I morgen skal jeg atter en gang planlegge nada!
Etter å ha tatt farvel med Ingemar, ruslet jeg tilbake til teltet uten fisk, men med et nytt vennskap. Det metter mer. Ute var myggen kommet frem, så jeg krøp inn i Mondebobilen, og krøp med i den varme posen - mens stillheten senket seg over den provisoriske campingplassen, og nattehimmelen ble mørkere enn man noen gang kunne fått i hovedstaden.
Dagens låt blir nok en gang Kent, og deres herlige “Revolt III”
